RosaSløyfeBart

For snart fire år siden levde jeg mitt livs lykkeligste dager. Jeg var i forlovabobla, planla bryllup og ventet på time til spesialisten som skulle sende oss rett til Rikshospitalet og inn i mammalykken så fort vi var vel gift og hjemme fra bryllupsreisen. Alt lå så klart for meg. Jeg var så trygg på at dette skulle gå på skinner. Jeg visste ingenting om hva som ventet meg – heldigvis!

Jeg har alltid vært veldig nøye på å følge Kreftregisterets anmodning om å ta celleprøve hos gynekologen minst hvert tredje år. Ikke fordi jeg noen gang har tenkt at jeg kunne få kreft, nei er du gæren, jeg har selvsagt testa meg fordi jeg er livredd for å ikke følge øvrighetas beskjeder! Jeg tror du er gal – ikke følge statens opplegg sier du? Skjer ikke her i gården vertfall!

For et lyn! Jordskjelv! Grunnen forsvant under føttene mine og før jeg visste ordet av det satt jeg alene i trappa ned til den iskalde verdenen der ute. Klamrende til telefonen min. Hulkende på inn- og utpust. Jeg måtte opereres. Fort. Før bryllupet. De ville ikke vente.

Jeg var livredd. Jeg følte det som om kroppen min angrep seg selv. At jeg hadde mistet all kontroll.

Jeg var overbevist om at jeg skulle få kreft. At jeg måtte møte både cellegift og stråling. Jeg ante ikke hva jeg gikk til eller hva dette betød. En operasjon. Et forstadium. En begynnelse på noe dritskummelt. Det var seks måneder siden sist jeg ble testa. Seks små måneder. Et blaff i livet. Og jeg som trodde at jeg skulle bli gravid i en fei! Plutselig ble alt annet satt til side – og jeg var ikke syk en gang!

Jeg gikk hjemmefra til operasjonssalen, og nøyaktig en time senere gikk jeg inn døra mi hjemme igjen. Ferdig operert. To uker før den store dagen. Samme dag som Ingeniøren ble drukket ut. Jeg har litt kortere livmorhals. Det er mest sannsynlig derfor jeg fødte Lillemann fire uker for tidlig. Det er derfor de ikke tar sjansen på tvillinger og bare setter inn ett embryo om gangen. Men jeg er frisk! Det ble oppdaget i tide. Og som Ingeniøren sa der jeg satt apatisk og stirret inn i peisen, relativt rødvinsbedugget; takket være min kreft slipper du å bli syk også! Det er så vakkert tenkt, så fint sett, så godt sagt.

Og takket være mange kvinner før meg finnes det en ordning i Norge som gjør at vi blir testet. Så i denne rosa måneden; ikke bare klå på puppa dine, ta deg en tur til gynekologen om det er lenge siden sist. Og neste måned er det på tide å be mannen sjekke prostataen! Og i stedet for alle de grelle, dustete bartene – bli medlem av Kreftforeningen! Du kan faktisk være en av de tre…

 

Rosa sløyfe

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s