Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s