Hva om…

Jeg er en notorisk katastrofetenker. Jeg forbereder meg på alle utfall, alle scenarier; at den møtende traileren kommer over i mitt kjørefelt, at flyet jeg sitter i detter ned, at t-banen sporer av, bussen punkterer, himmelen faller ned. Og så de mindre tingene; gjestene ikke dukker opp til den rykende varme middagen, tannkremen tar slutt, strømmen går, butikken går tom for smør. Sånt blir man sliten av…

Jeg har alltid vært klar for at ting ikke skal gå på skinner. Jeg gjennomgår alle mulige utfall av vanskelige samtaler. Jeg har forberedt løsninger dersom andre svikter på ett eller annet punkt rundt meg. Jeg er alltid forberedt på å stå opp og ta ansvar, fikse ting, løse problemer. Jeg planlegger for andre om nødvendig. Av en eller annen grunn tror jeg åpenbart at det meste står og faller på meg. Nå lærer jeg noe annet!

Ikke bare holder jeg meg mer eller mindre helt borte fra mail og jobb i disse dager, og er ekstremt stolt av det, men jeg har også begynt å gå til en terapeut. Jepps, jeg går til en psykolog. Eller – går og går, jeg har vært der en gang, men allerede har jeg fått ett nytt verktøy i verktøyveska mi som har gjort en ganske stor forskjell for meg. For i min evige interne katastrofeberedskap har jeg begynt å trene på å gå bort fra den lange tankerekken. Akseptere at jeg begynner å tenke sånn, at jeg diskuterer med imaginære motstandere eller graver meg ned i en bekmørk grøftekant, men gå bort fra det! Legge fra meg tanken, ta den opp på et mer egnet tidspunkt, la grubleren få litt fri. Og vet du hva – det hjelper! Jeg klarer å ikke vikle meg inn i tunge evighetstankerekker som aldri fører med seg noe konstruktivt eller matnyttig.

Og om jeg kanskje fortsatt ikke er det mest impulsive menneske på denne jord, så har jeg vertfall ikke brukt opp alle kreftene mine på å planlegge for det værste som kan skje, pluss litt til. Og guess what – verden går videre for det! Og jeg slipper å være helt utslitt når kvelden kommer etter lange debatter over klesvaska eller en tre timers jobb med en omfattende beredskapsplan for noe som kanskje skjer i neste uke.

Og overskuddet brukes på de som har fortjent det aller mest, de to som har holdt ut og smilt til den slitne sugga med ekstremt vekslende humør de har delt bopæl med de siste månedene… Fordi de fortjener det!

 

Solfie

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s