AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike - store minner...

Liten pike – store minner…

Advertisements

One thought on “AdventsKalenderBonanza

  1. Her kjører vi 50/50 «opplevelser» og ting. Opplevelser i form av feks «Tenn første lys i adventsstaken» på første søndag i advent. (Som i år er i november, så da blir det ikke før andre søndag i kalenderen). Av ting blir det ofte en legoeske delt opp over flere dager. Evt ullsokker, en pysj eller ting de uansett trenger i løpet av måneden. Med to barn blir det åpning annenhver dag. Til stor fortvilelse for den som må vente til neste dag, men desto større glede dagen etterpå (og da står den andre og surmuler). De har godt av å vente, og å dele.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s