HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Picture 054

Advertisements

6 thoughts on “HormonTivoli

  1. Jeg håper for din skyld at det går denne gangen – og at jeg også får til et forsøk før jul (selvfølgelig vellykket det også). Kanskje jula kan hjelpe…

    Må bare si deg en ting, forresten. Ei vendig god venninne spurte meg her om dagen om det er JEG som skriver Jannorama-bloggen. Hun mente vi skriver utrolig likt. Og vi går jo gjennom mye likt for tiden. Måtte jo avkrefte dette, samtidig syntes jeg det er mye sant i det. Du skriver jo mange av mine tanker… 🙂

    • Jeg håper sånn for deg også!!!

      Skriver du selv? Hvor? Vil lese i så fall!! Det er godt å være fler… Tusen takk for at du kommentere og er der ute!

      Klem fra meg

      • Skriver bare for meg selv – og under bloggen din… 😉 Det er utrolig godt å kjenne på et fellesskap i en sånn situasjon som vi er i. Gutta er med, men er liksom ikke med likevel (du skjønner hva jeg mener). Vi jentene er de eneste som har peiling. La ut en facebookmelding til et utvalg av mine venner for et års tid siden der jeg delte en del tanker rundt dette med forventninger om å «produsere» barn nr 2 når førstemann bikker året. Fikk utrolig mange tilbakemeldinger, mange som takket meg for å stå på deres side, mange unnskyldninger for ufølsomme kommentarer etc. Det er MYE ubetenksomhet rundt temaet. Ord som sårer og opprører, men som er velmenende i utgangspunktet.

    • Jeg skjønner så godt hva du mener! Det er ikke en lett situasjon å være i, og enda vanskeligere når man ikke kan eller vil eller orker å være helt åpne. Vi har alltid fortalt alt, for alle har visst pga av min manns kreft, og vet du-det har vært en styrke!
      Jeg skjønner at det er tøft og vansjelig å være åpne på dette, men uansett er det noen som heier på dere og er der og deler alkurat de samme tankene og følelsene-hver eneste dag!
      Stor fredagsklem til deg

      • Takk. 🙂 Har hjulpet en del å åpne meg mer for omgivelsene. Samtidig ser jeg at forventningene rundt forsøkene øker når «alle» vet. Har derfor gått litt tilbake på hvor mange jeg informerer om alle detajler til. Jeg sier også til de fleste at de ikke trenger å spørre meg hvordan det går med denne prosessen. Hvis det går bra, vil de garantert få vite det. Det har de respektert, og det er fantastisk deilig! 🙂

        God fredagskveld til deg også. 🙂
        Klem tilbake

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s