I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Advertisements

Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Foreldremøte

Så har vi altså væt på vårt første foreldremøte. Jeg har aldri følt meg så voksen i hele mitt liv! Bare det å si foreldremøte får meg til å skjelve litt, men fy søren så hyggelig det kan være! Og jeg har holdt klar av verv og oppgaver – there’s a first for everything!

Denne uka er et fyrverkeri av innhold og store variasjoner! Foreldremøte i dag – premiere på Edderkoppen på onsdag. Og midt i mellom henting og bringing, lederutvikling, nye ansatte, husarbeid og tørking av snørr pågår det en evig jakt etter tidlige gravidetegn. Kjenner jeg kanskje litt nå? Er det et godt tegn at jeg er litt småkald og kjemper mot kvalmen flere ganger om dagen? Nei vent; det er bivirkninger fra progesterontilskuddet jeg tar, Crinone. Bør jeg glede meg over at jeg ikke lenger kan forme en enkel setning grunnet voldsomme angrep av mangel på ord? Vil puppene mine oppføre seg annerledes nå som jeg har ammet et barn og de strengt tatt er godt brukt? Kanskje de ikke blir like ømme like fort?

Ventetid. Rugetid. Tålmodighetsprøve. Forbanna lange dager. Jeg hater å vente. Vi er vant til å få svar, få visshet, når vi trenger det. Vi er ikke lenger skapt for å ta tiden til hjelp. Vi har åtte ultralyder, 3D-bilder av fosteret, «alle» vet kjønnet før magen synes. Jeg strever med å vente ti dager i uvisshet. Jeg vil vite nå! Jeg vil slippe å lure lenger! Jeg vil ikke lenger ta hormoner som gir meg kviser og kvalme-nå vil jeg videre! Jeg er negativ realist for tiden og anser det som svært sansynlig at vi må igang med TIN-forsøk om en måneds tid. Nå vil jeg bare komme dit. Skylle ned skuffelsen med rødvin i høstmørket og prøve igjen. Jeg vet at jeg ikke kan vite, men jeg føler at jeg vet.

Velvel, jeg får ikke endret på det. Jeg kan ikke påvirke noe mer. De barna vi skal ha kommer til oss når det er deres tid. Vår oppgave er å vente på dem. Og gjennom det lærer vi oss kanskje å vente tålmodig på alle de små utredningene, historiene og «skal barene» vi vil møte i årene fremover.

 

Foreldremøte

Et lite hei fra vattverdenen min!

Dag to i sofaen hjemme, dag fem på sofa til sammen. Barnehagebasillene river lungene ut av brystkassa, suser jevnt i venstre øre og får snørra til å renne i strie strømmer. Samtidig fyller jeg på med hormoner gjennom både nese og sprøyter i magen – trenger jeg å si at jeg er tilbake til mitt egoistiske, selvmedlidende meg?

Altså, det er ingen tvil om at barnehagen har vært en suksess i vår lille familie. Lillemann tar enorme utviklingssteg hver uke, det dukker opp nye ord hver dag, han har fått venner og favoritter. Hans lille verden har utvidet seg til å inneholde masse folk jeg ikke kjenner og vaner jeg ikke vet at han har. Det er fantastisk, gøy og dritskummelt på en gang. Men på et punkt skiller barnehagen seg som verdens ondskap og det værste som har skjedd; basiller, virus, snørr, hoste, edder og galle. Og mens gutta har gått relativt greit gjennom en runde, så har jeg tatt ansvar, lettet deres sykdomsbyrde og dratt det tyngste lasset.

Midt i den tyngste hormonperioden har jeg altså konstant øresus, en hoste som ikke bare gjør vondt, men også smaker ganske bedritent. Jeg er enten drittett eller ekstremt snørrete, i konstant angst for å ikke få i meg nok virkestoffer av hormonene jeg tar via nesa, lett feberfrysende mellom hetetokter og all hud rundt nesa er snart bytta ut tre ganger denne uka og begynner å bli farlig tynn… Hele kroppen verker og det eneste jeg vil er å sove. Men det går jo ikke. For selv om Lillemann er i barnehagen på dagen, så krever han jo litt mammatid når han er hjemme. Og i helgen var savnet mitt etter Lillemann-tid enormt etter to uker med mye jobb og reising. Så da tar man jo Paracet, kler på seg omtrent alle klærne man har og sitter i ei blåbærtue og snakker med sin lille prins.

For det er vel nettopp sånn det er å være mamma; man kan ikke bare legge seg ned av en forkjølelse og si at man må hvile. Så alvorlig er det jo ikke. Så med rødkantede øyne og lue på inne har jeg prøvd så godt jeg har kunnet og får igjen for det nå. Jeg håper selvpålagt, total sofahvile gjør susen og at torsdagens sykehusbesøk viser at forkjølelsen ikke har ødelagt noe i forhold til veien videre mot et nytt barnehagebarn i familien. For akkurat nå er det strengt tatt bare det som betyr noe…

 

Man blir litt bedre av Lillemann-kos...

Man blir litt bedre av Lillemann-kos…

 

Helgeslutt

Så er den her allerede, søndagskvelden. Helgen går ubønnhørlig mot slutten og jeg føler at det akkurat var fredag. Tenk at det er dette som er livet, sånn egentlig. Etter to år med mye hjemmetid er det helt merkelig å være tilbake i den virkelige verden, og skulle være så mye borte fra hjem, hus, hage og familie. Jeg tror jeg er litt i sjokk jeg!

Det er virkelig sant; jeg fatter virkelig ikke at jeg skal levere i barnehage – hver dag, jobbe – hver dag, stå opp i otta – hver dag. Og samtidig skal det bare bli mørkere og mørkere, neste fridag er julaften og innimellom alt skal vi prøve å skape en trygg og rolig hverdag for hverandre. Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn og at alle får det til, men jeg begynner faktisk å lure på om alle gjør rett? Eller om vi velger helt feil?

For trenger jeg egentlig muligheten til å spise akkurat den maten jeg vil eller kjøpe den dyre juicen? Er det viktig for meg å kunne bo på hotell om jeg vil det, velge fritt hvilken frisør jeg vil benytte eller ta en pedikyr i ny og ne? Trenger jeg egentlig hytte, nye interiørdupeditter og VG på døra hver lørdag og søndag? Jeg gjør jo ikke det, men jeg gjør det! For jeg elsker det, og jeg nyter det. Jeg syns det er fantastisk godt å kunne skjemme bort meg selv eller de nærmest meg i ny og ne. Jeg syns det er trygt å vite at jeg kan kjøpe det Lillemann trenger, når han trenger det. Og for å få til det – ja så må jeg jo leve det hektiske livet med det som føles som litt for få timer hjemme, og litt for mange timer borte. Og så kan man jo spørre seg; trenger Lillemann Ecco-sandaler og dunevest? Vel, jeg er helt sikker på at han hadde klart seg uten, og at han mye heller ville hatt mere tid sammen med meg om han fikk velge, men nå velger jeg for han, og jeg velger å jobbe og bruke evnene mine så godt jeg kan. Og jeg tror både Lillemann og Ingeniøren bør være glade for det.

Og en nydelig bivirkning av arbeidslivets mas og kjas er at helgene er så velsignet gode. Det er så godt å synke sammen på sofaen etter en lang uke med armer og bein i alle retninger. Det er godt å kjenne på friheten til å være sammen og gjøre de små tingene, sove lenge og tøyse i senga mens vi sakte jager søvnen ut av øyekroken. Det er godt å senke skuldrene og puste helt ned i magen mens man kjenner på at en av familiens tøffere uker er over, at vi har overlevd, og at vi faktisk er klare for en ny uke med barnehage, kollektivtrafikk, henting, bringing, matpakker og regntøy. Jeg er helt sikker på at vi sakte, men sikkert, vil venne oss til den harde virkeligheten og krevende hverdagen. Og at vi for alltid vil sette av tid til hverandre og til å gjøre ingenting i helgene. Det trengs, og det er veldig velkomment.

Så nå putrer ei gryte med fire Chilli-con-carne-middager på ovnen, to hjemmebakte pizzabunner har funnet veien til fryseren og alt er pakket og klart for en ny barnehageuke. Måtte den nye virkeligheten fare vel med oss alle…

 

Prosjekt "Fryseren full av hjemmelagede middager" fortsetter å rulle frem. DEnne uka; Chilli con Carne

Prosjekt «Fryseren full av hjemmelagede middager» fortsetter å rulle frem. Denne uka; Chilli con Carne

Det utenkelige blir det tenkelige

Så har det skjedd, det jeg fortvilt hadde sluttet å tro på for to dager siden. Det som virket som en utopi, en annen verden. Det jeg har gruet meg til så alt for lenge og strengt tatt ikke forholdt meg til som virkelighet. Barnehagebarnet storkoser seg i barnehagen – helt på egenhånd! Det er en vemodig lykkefølelse, men å så ektefølt!

Jeg var virkelig alvorlig bekymret for fremtiden da jeg sto med en liten apegutt klamrende til meg, storgråtende, på tirsdag. Jeg følte meg som et forferdelig menneske, en sviktende trygghet, en mor som bare tenker på seg selv. En typisk karrieremamma som vil ha i pose og sekk, koste hva det koste vil. En vaskeekte Tårnfrid. For med et stigende antall mammamoralister med forklær og NM-gull i cupcakes kan man miste selvtillitten av det meste og det minste. Det skal være økologisk, håndlaget, hjemmelaget, selvtova, selvlaget, hjemmesnekra eller i det minste kortreist for å telle, og har du ikke båret barnet ditt på en mystisk afrikansk måte mens du ammet på Rema 1000, samtidig som du strikka noen nye bleierbukser på oppskrift fra Nøstebarn – ja da kan du knapt kalle deg selv for mor. TVen er kasta ut og inn i stua har det kommet en vegg-til-vegg-yogamatte hvor barselgruppa møtes en gang i uka. Øvrige kvelder bruker familien den til felles kveldsyoga før alle kryper til køys og samsover i skjønn forening. Hvis ikke mor er av det mer interiørfanatisktiske slaget og velger blonder fremfor bomull. Da strykes det bodyer og tellekantbrettes håndklær mens det nippes til en grønn, karbohydratfri smoothie.

Jada, jeg er klar over at jeg er minst like, om ikke mer, dømmende enn de jeg beskriver, men noen ganger føles det som om jeg møter superduperperfekte mammaer hvor enn jeg snur meg. De som elsker hvert sekund med sin lille, syns det er helt greit å ha poden hengende på knærne mens de tisser og som fikk morsfølelse det øyeblikket graviditetstesten lyste positivt mot dem. Jeg syns det er helt knall å være mamma jeg, det er ikke det. Jeg elsker det lille mennesket, men det var først da jeg ble ferdig med å amme og vel så det at jeg syns det ble stas å kose og klemme på han. Først da kom nærhetsbehovet mitt, og først nå er jeg skikkelig hodestups forelska. Jeg sleit lenge med å knytte meg til han. Jeg syns ikke det var helt fantastisk i det hele tatt faktisk! Nei, jeg syns det var skummelt, vanskelig og litt ensomt. Jeg følte ikke det tenkte jeg burde føle og jeg var helt overbevist om at han bare skulle bo hos oss en liten stund. Akkurat som om vi bare lånte han.

Men nå vet jeg bedre. Lillemann skal ingen steder før om mange år. Han skal en sving innom barnehagen hver dag, henge på en skole, ett hjørne eller en eller annen form for trening. Han skal si meg i mot, protestere og diskutere. Han skal syns det er dritflaut å bli sett levende sammen med meg og med «The Secret Family Handshake» Ingeniøren og jeg planlegger å øve inn, og vise alle vennene hans, så skjønner jeg jo at han har all mulig rett til å bli litt flau når den tid kommer. Jeg planlegger å ha badebilde a la Lano i lokalavisa ved hver bursdag frem til fylte 18, men som den surrete moren jeg er, så glemte jeg det i fjor… Faktisk har vi slått fra oss å overbevise han om at vi kommer fra Stord og lære han en sykt fet TøyseStordaDialekt, så om du spør meg, så er vi rett og slett ganske greie foreldre.

So what om så og si alle andre prinsipper og teorier om barneoppdragelse og kosthold har gått fløyten; vi har et barn som prøver å gjøre seg forstått med armer og bein og en levende mimikk der ordene blir for få og ordforrådet litt vel snevert. Vi fortsetter å prøve, og vi kommer til å fortsette å feile, men når det går veien og ting fungerer – ja da blir man så sjukt stolt! Så selv om mammahjertet syns det er litt tøft, så er det aller mest dritstolt om dagen. For ikke bare lever Lillemann sitt eget liv, og åpenbart elsker det, men jeg har klart å komme meg på jobb og glemme den lille, store kjærligheten min i flere minutter av gangen. En liten seier for mennesket – en enorm seier for oss! Barnehagelivet er ikke så værst likevel…

image

Leser pappas bok i mammas kjole... Min lille stjerne!!!

Teknologisk lettelsens sukk

Så kom det endelig; bildet av Lillemann i lek. Mitt lille menneske på vei inn i Barbapapas verden. Og takket være teknologiens fantastiske utvikling kunne mammaen trekke et lettelsens sukk og endelig sette seg ned og nyte en kopp kaffe etter et par høyspente dager. Lykken er å føle at man har valgt rett.

Ville du lånt bort bilen din til fremmede? Et menneske du knapt hadde hilst på? Kanskje spist en middag med? En bekjent av en bekjent? Neppe. Jeg hadde nok ikke gjort det. Til det er det for mye på spill, økonomisk. Men hvor godt kjenner du egentlig de som tar i mot barnet ditt første dag i ny barnehage? Og hvor mye har du sjekket de på forhånd? Tar forsikringen din høyde for at andre passer det mest verdifulle du har?

Å forlate barnet ditt i en barnehage er en enorm tillitserklæring til de ansatte. Det må være et vanvittig rush å vite at noen stoler så mye på deg. At noen overlater ansvaret for oppdragelse, læring, omsorg og trøst til deg. I nesten alle våkentimene barnet har i døgnet, er det de som er der. De som opplever de små og store tingene, får de lange og korte betraktningene. Det er de som blir kjent med vaner og uvaner, meninger og tanker. Nå som de passer på mitt lille vidunder, er jeg misunnelig og syns de er umåtelig priveligerte. Jeg håper de ivaretar min tillitt og møter mine forventninger.

For selv om jeg håper at Lillemann lærer masse, utvikler språk og sosiale ferdigheter, ønsker jeg aller mest at han opplever trygghet og kjærlighet. Jeg håper han blir møtt med forståelse for alle små og store problemer, vondter og lei-seg-er. Jeg håper han alltid møter et fang, en favn eller en hånd å holde i når livet butter litt i mot. Og så håper jeg at han alltid møter noen som vil høre på historier, dele latter og glede og bli med han på hans ferd og utforskingen av den verdenen han lever i. At noen har tid til å stå ved gjerdet og se på bilene i ro og mak en litt for lang stund, bare fordi det er så spennende.

Og i dag fikk jeg en liten forsmak av hva jeg tror han har i vente. Etter en mammafri samlingsstund med stor iver og masse glede, fikk jeg et slips rundt halsen da han oppdaget at jeg fortsatt var til stede. Mamma måtte være innenfor synsfeltet til enhver tid og det nyttet ikke en gang å gå ut i gangen for å ta en rask telefon. Da begynte den hulkende, såre gråten og posisjon pinne ble inntatt i barnestolen. I mine øyne hadde vi tatt et enormt tilbakesteg og jeg så virkelig ingen ende på dette sorgens kapittel i Mitt Liv som Mamma. Alikvel tok jeg meg sammen og rasket med meg bok og bil og reiste hjem da poden ble lagt, og bestemte meg for at jeg ikke skulle komme tilbake før han skulle hentes for dagen. Og det er da teknologien virkelig gir mammahjertet en hjelpende hånd; jeg får en mms med en smilende gutt på en av de voksnes fang. Med grimaser og tøys. Og med bøker i et fang. Og i stillheten i stua høres et lettelsens sukk så dypt og så ektefølt at selv blomsterbladene rasler av ren fryd.

Min lille Barnehagegutt har funnet sin nye bestevenn i verden. Sin nye favoritt. Og han føler seg trygg der. Han løper fram og tilbake i gangen når vi skal gå, ikke helt villig til å avslutte sin andre barnehagedag. Han står øverst i uteområdet ved porten og roper ut sitt babbel mens han vinker til de andre barna, som roper og vinker tilbake. Han har blitt en del av flokken. Han har en ny flokk, som bare er hans. Hans lille verden har blitt mer enn dobbelt så stor, og selv om det fortsatt er litt skummelt hver gang mamma går ut av et rom, enten det er hjemme eller i barnehagen, så var det en skravlete og tøysete liten gutt som ble med mamma hjem i dag. Og i morgen venter nok en lang dag, med nok en milepæl, men nå har vi en liten hemmelighet vi to; vi vet nemlig at det kommer til å gå bra. Vi må bare gråte litt når vi sier hadet først… For syns skyld selvsagt!

 

En MMS som sier mer enn tusen ord!

En MMS som sier mer enn tusen ord!