Til døden skiller oss ad…

I dag har vi bryllupsdag! Tre år siden den dagen jeg aller helst i hele mitt liv vil oppleve på nytt. Å gifte seg er faktisk det morsomste jeg har gjort noen gang – anbefales på det sterkeste!

Gratulerer med dagen, kjære!

Gratulerer med dagen, kjære!

Men så har vi altså kommet til lærbryllupsdagen. Merker at jeg er litt usikker på hvem som satte seg ned en dag og lagde den lista over bryllupsdagsnavn. Skjønner konseptet med at gull er bedre enn papir og lær, men noe sier meg at markedsprisen for kniplinger har gått betydelig ned de siste åra og slås av tinn hvilken som helst dag.

Man kan jo spørre seg hvorfor man på død og liv skal gifte seg og ikke bare leve sammen som registrerte samboere. I realiteten er det kun en liten (men ikke ubetydelig) forskjell på rettigheter og det gjør jo strengt tatt ingen forskjell i hverdagen. Eller gjør det kanskje det..? Ingeniøren hadde uansett ikke spesielt tro på dette ekteskapskonseptet og vi hadde mildt sagt litt forskjellige forventninger til når det var på tide å starte formaliseringen av forholdet vårt. Jeg vet ikke hva det var som til slutt overbeviste han, men jeg mener at når man blir kjærster så velger faktorer som hormoner og forelskelsen, og kanskje ønske om å være i et forhold, for deg. Og når man bestemmer seg for å gifte seg, så velger man mer på tross av dette. Da har man opplevd sin utkårede både på godt og vondt og man har sett sider man verken ante eller ville at skulle eksisterte. Man har kranglet om de merkeligste ting og hatt fantastiske opplevelser sammen – når man da sier ja til å gifte seg, da tar man det faktiske og reelle valget om å leve sammen basert på så mye mer enn da man først ble kjærester. Man velger hverandre en gang til. Det syns jeg er så godt å tenke på. Ingeniøren har valgt meg to ganger!

Og sånn blir det forhåpentligvis resten av livet. Vi velger å leve sammen dag etter dag. Noen dager flyr det salathoder og kraftgloser veggemellom, mens andre dager blir man mo i knæra og øm i brystet av å tenke på hverandre. Noen dager føles som kampen for å overleve og det beste i livet er å være to, men som oftest består kampen i å komme seg gjennom hverdagene uten å sovne av rutiner og kjedsomhet, ukeshandling og middagsmenyer.

Å bevare romantikken og forelskelsen i all hverdagen er en kunst, en kunst noen par ser ut til å håndtere mesterlig, og i går mistet vi den ene delen av et sånt par. Vakre, sterke Anbjørg Sætre Håtun fikk sin hvile og mine tanker går til Jono og den enorme tomheten han må føle i dag. Kreften har tatt en av sine sterkeste motstandere og vunnet den ultimate kampen om liv og død. Kreften er ubarmhjertig og straffer de uskyldige. Så nå, på min egen bryllupsdag, sender jeg en liten bønn til Kreften om at den ikke kommer til vår dør igjen og at vi aldre mer får stifte bekjentskap med dette truende trollet. La oss nyte hverandre og lære å bli gode på det. For hver dag sammen er en gave og aldeles ikke en selvfølge.

Gratulerer med bryllupsdagen, kjæreste mannen min! Du er den fineste jeg vet og en fantastisk pappa som får øynene til både Lillemann og meg til å stråle. Tusen takk for hver dag vi har delt og de dagene vi skal dele – jeg elsker deg!

Bare litt lei av å ta bilder...

Bare litt lei av å ta bilder…

Bli kjent med din indre demon; planlegg bryllup!

Det er ingen jeg kan bli så sint på som jeg blir på Ingeniøren. Eller jo – Bikkja, men det teller liksom ikke. Etter at jeg møtte mannen i mitt liv og han endelig hadde oppdaget at jeg var kvinnen i hans (og fridd), forstod jeg plutselig hva Kronprinsen mente med sitt «adrenalinsint» til Mette-Marit i bryllupstalen. Det koker altså fullstendig over.

Da det endelig var blitt klart at vi skulle gifte oss var det som om noen kom borti en startknapp hos Bruden. At den store dagen var på vinteren kom over hodet ikke av et ønske fra noen av oss, det var snarere en dyd av nødvendighet. Vi innså raskt at stort mer enn seks måneder med planlegging ikke var sunt for noen, og aller minst forholdet. Tre dager etter friereiet var nemlig dato bestemt og kirke bestilt, forlovere var kontaktet og brudekjoleprøving booket. Og ikke minst; et excel-imperium begynte å ta form.

Etter som dagen nærmet seg, kalte jeg Ingeniøren inn til arbeidsmøter, i Outlook. For å gjøre det hele litt hyggeligere passet jeg på å lage litt ekstra god middag og lokke med rødvin i møtet, samt at han fikk ha med seg sin egen datamaskin. Vi googlet band, blomster, fotografer, biler, sanger, salmer, bilbelværs, viner og bryllupsreisemål. Vi satte opp budsjett, fordelte arbeidsoppgaver, kalte resten av familien inn til møter og danset vals inn i de lyse morgentimer. Og fra møte til møte ble den ene oppgaven etter den andre strøket av listen. Det var bare ett lite problem; det var utelukkende mine gjøremål som ble ferdigstilt. Det ble ikke booket band, kjøpt inn smoking, fikset bil, eller bestilt brudebukett. Og siden jeg fortsatt forsøkte å fremstå relativt normal, pustet jeg alt jeg kunne med magen og håpet på en snarlig endring i situasjonen. Dumt. Det toppet seg en mørk ettermiddag i oktober da bandet enda ikke var booket og jeg begynte å bli alvorlig bekymret for at vi ville ende opp med en ghettoblaster ved dansegulvet. Bare tanken gjorde meg så fortvilt og sint at da min kommende ektemann bare trakk på skuldrene og sa at det sikkert ordna seg, så gikk jeg rett og slett i svart… Jeg kylte saltathodet jeg hadde i hendene i gulvet så blader spratt og skrek med stor, åpen munn så alle tenna syntes og spyttet spruta at «hvis dette ikke er viktigere for deg enn det her, så kan du ta rennafart og drite i hele bandet og bryllupet og meg og alle planene våre!»

Det mente jeg selvsagt ikke!

Dagen etter var jeg fortsatt lett medtatt og i sjokk. At det gikk an å bli så sint!?! Jeg hadde møtt min indre demon, min Bridezilla – og jeg var redd! Jeg turte ikke en gang tenke på hva Ingeniøren mente.

Åpenbart tok han det ikke så veldig tungt, for noen dager ut i januar hadde han fortsatt ikke bestilt brudebukett. Eller i henhold til han var den «så godt som» bestilt – han hadde jo tross alt googlet seg frem til to alternative blomsterforhandlere han kunne kontakte! Det boblet i meg, og ikke av glede, men i stedet for å slippe henne ut, ropte jeg til Bridezillaen inni meg; «HOLD DEG UNNA» og smilte mitt falskeste smil til Ingeniøren mens jeg mumlet noen velvalgte ord med sammenbitte tenner.

Da den store dagen endelig kom hadde vi både band og brudebukett. Brudgommen stilte frivillig opp og Bridezillaen kom bare bittelitt frem rett før vielsen. At ting er «så godt som gjort» har blitt et uttrykk i familien og roen har mer eller mindre senket seg over oss alle. Dog glemmer ingen av oss den store, åpne munnen til Demonen, men kanskje det er like greit, som en slags advarsel på hva som kan dukke opp når du minst aner det mener jeg.

Etter vielsen i Sagene kirke - med brudebukett!

Etter vielsen i Sagene kirke – med brudebukett!

Elsker, elsker ikke…

Januar er en måned for de store begivenheter i vår familie. Ikke bare har Lillemann bursdag i denne (endelig) hvite og kalde måned, men vi foreldrene valgte å gifte oss i januar også! Vinterbryllup i storbyen er et sjangsespill uten sidestykke, men dagen står fortsatt for meg som den mest magiske dagen i hele mitt liv og jeg husker knapt at det var overskyet og litt vanskelige kjøreforhold. Men om selve bryllupsdagen gikk som en drøm, så var veien dit noe mer kronglete.

Jeg har drømt om å gifte meg siden jeg så Julie Andrews gå opp midtgangen i en vanvittig vakker kjole i «Sound of Music» da jeg var fire. Med det utgangspunktet er de fleste menn i trøbbel når det kommer til å svare til forventningene hva angår frieri og generell romantikk. La oss bare si det sånn; min kjære Ingeniør intet unntak! Jeg har kanskje ikke nevnt det før, men Ingeniøren er en sindig mann fra Hedemarken, med et svært rolig ganglag (kalt Hedmarkslunten av undertegnede) og aldri dårlig tid. Vi møttes i 2008 og Ingeniøren hadde følgende krav til sin nye potensielle kjæreste;

  1. Hun må ha lappen
  2. Må like å stå på ski
  3. Ha stor venninnegjeng hun er mye sammen med

Jeg strøk på samtlige! Så etter en iherdig innsats og solide investeringer var punkt 1 og 2 dekket og Ingeniøren var blitt såpass glad i meg at han syns det var ok å henge en del, så det venninnepunktet ble noe revidert.

Jeg nærmet meg nå faretruende fort 30, bodde i en relativt stor leilighet i Oslo, hadde samboer og bil og hva kommer da? Forventninger – igjen… Men denne gangen ikke bare fra meg, men fra både venner, kolleger og ikke minst den eldre garde i familien. Det ble hvisket i gangene om bryllup og barn og den lille fireåringen i meg hadde jo våknet for lenge siden og fikk ny næring og blod på tann. Jeg gikk til innkjøp av «Sound of Music» og tipset han om gullsmedkompisen til pappa uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig. Helt til han plutselig og uten forvarsel foreslo langhelg på ærverdige Sofitel Hotel i Sopot, Polen. Jeg var klar som et egg! Mine fineste kjoler, lekreste undertøy og høyeste sko ble pakket i ekspressfart. På jobben så vi på brudekjoler, kirker, lokaler og diskuterte menyer, mamma hadde tårer i øynene og klump i halsen når vi snakket sammen og jeg stelt neglene mine etter alle kunstens regler.

Bilde fra hotellets hjemmeside

Sofitel Sopot

Så kom dagen jeg hadde regnet ut at var dagen over alle dager. Vi hadde parmassasje med varme steiner på formiddagen, badet og drakk vin, pyntet oss og inntok en treretters middag, tok en drink i baren og gikk en kveldstur ut på piren i måneskinnet. Hver gang Ingeniøren bøyde seg ned… for å plukke opp en serviett, rakte ut hånda… for å ta pepperbøssa… eller så meg inn i øynene, holdt jeg pusten og var helt klar!

Ingenting skjedde. Ikke noe som kunne misforståes engang! Ikke om jeg så la all velvilje i verden til grunn! Så da vi stod å så på ei skøyte helt ytterst på Europas lengste pir eller hva faen det var for noe, ble det umulig for fireåringen å holde seg lenger; «Du skal virkelig ikke fri du?»

Et mer sjokkert og vantro uttrykk hos Ingeniøren har jeg aldri sett!

I ettertid har han både fridd og tatt selvkritikk på at han nok ikke kunne valgt et bedre tidspunkt enn den kvelden i Sopot. Pussig nok er det den eneste «romantiske» langweekenden vi har hatt, tviler litt på at det skjer igjen…