God jul!

Så er den varme, vakre ventetiden over. Snøen ligger lett på trær og busker, frostrøyken svøper oss inn der vi trekker inn i varmen og setter oss tett forran peisen. Det funkler i lys på trær og i staker og den mest julete av alle dufter brer seg inn i alle rom. Det er jul og nå kan julefreden senke seg.

Hos oss står kvelden-før-kvelden-ribba i ovnen og pakkene ligger klare under treet. Lillemann er umulig å legge og Bikkja er bortpå tre og pynt hvert femte minutt. Jeg har lagt beina høyt og prøver å ta det med ro, for i morgen passer det ikke med kvalme og tretthet; da går det i ett med familie og venner fra klokka tolv til sene kvelden og vi skal feire julekvelden i eget hus for andre gang. Så her har jeg tenkt å sitte mens Ingeniøren får stryke duk og servietter, og det eneste jeg skal gjøre er å meske meg med feit julemat og kanskje, hvis jeg orker, ta en alkoholfri øl…

Jeg kan nesten ikke vente til vi sitter forran TVen med strømpene våre, ved Møljebordet klokka 12 og på lyden av kirkeklokkene når vi setter oss til bords klokka 17. Jeg gleder meg til Lillemanns iver og glede, beteforeldre, onkel og oldeforeldres stolthet, et hav av gavepapir og velsmakende kalkun, Og jeg gleder meg til å legge hodet på puta når siste gjest har gått og strømpebuksa er kasta…

Så mens jeg venter på ribba så benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en fantastisk julekveld og noen fine juledager sammen med venner og familie! Jeg håper dere får fine øyeblikk med deres kjære og at julen gir dere alt dere ønsker dere og litt til…

Joda - det ble julekort fra oss i år også...

Joda – det ble julekort fra oss i år også…

Den bråkete julegleden

På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.

Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!

Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!

For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.

Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.

Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…

Storefetter og Lillefetter

HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Picture 054

AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike - store minner...

Liten pike – store minner…

Håpet som brast

At jeg aldri lærer… At man kan glemme så fort! Noen ganger blir jeg helt skuffa over meg selv…

I to uker har jeg gått og ruget på en liten hemmelighet. Et bittelite håp som har ligget godt bevart i mitt mørke, varme indre. I hjertet har det blomstret en glede, en tro, en egen liten varme. Jeg har vært helt sikker og så trygg på at det skulle gå. Jeg har gått opp en BH-størrelse til Ingeniørens glede, vært kvalm og kald. Jeg har til og med mista lysten på rødvin! JEG – i høstregnet! Det tror jeg ikke har skjedd en eneste gang i hele mitt voksne liv…

Vi har holdt det for oss selv, men det gikk altså brillefint å tine et av de små håpene som lå stivfrossent i en stor tank på Rikshospitalet. Vi var så glade! Opprømte! I ekstase! Jeg trodde nesten ikke det var sant da bioingeniøren sa at det hadde gått bra. Og vips satt vi der, med håp i blikket og bankende hjerter. Alt så helt perfekt ut og jeg var så sikker. Jeg hadde ikke rørt sukker på en evighet, ikke en gang en potet! Jeg har knaska vitaminer, hvilt og vært varm på føttene. Jeg har gått rolige turer, tent så mye telys at jeg nok har bidratt litt til den globale oppvarmingen, ja jeg har til og med spist grønnkål! Og for å si noe om det siste – det MÅ være sunt, for det smaker sunt. Og da tenker jeg at sunt ikke alltid smaker dritgodt.

Så nå sitter jeg her, litt tom. Litt for små BHer og alt for tom magehule. Jeg venter bare på en ny blødning, en ny syndeflod. Til og med Ingeniøren er skuffa. For nå var vi veldig klare for å ta deg i mot. Nå har til og med Pappa skikkelig lyst på et barn til. Og dead line sniker seg innpå oss. Går det ikke med det lille håpet som ligger og venter på oss nå, så skal vi i gang med siste søskenforsøket. Da har vi bare ett egguttak igjen. Etter det er det slutt. Da begynner en ny jobb. Jobben med å overbevise seg selv om at ett barn er nok. At vi er heldige som har fått det. Og det føles som en vanvittig jobb. En vanvittig tung jobb…

Men vi er ikke der enda! Fortsatt lever håpet! Det er lov å håpe på et lite julemirakel. Om det fortsatt er ledig tid til oss. Kanskje jeg til og med begynner å tro på julenissen igjen?

057

Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Uten deg!

Uten deg hadde jeg bare vært en.

Uten deg hadde livet manglet mening.

Uten deg hadde jeg fortsatt lett etter mitt hjem.

Uten deg hadde jeg vært rotløs.

Du er kanskje ikke så romantisk. Du bar meg ikke akkurat på gullstol da jeg gikk gravid. Du klagde litt på den ubehagelige lenestolen på observasjonsrommet på sykehuset. Du spiste pølse meg løk mens epiduralen min begynte å virke. Du glemte å ta bilder da han kom, men da han ble borte, da våknet du.

Da de løp ut av fødestuen med han i armene sine – da trillet pappatårene.

Pappakraften, farskjærligheten, fasinasjonen, drømmene, ønskene, følelsene. Det lyser av deg. Din omsorg for den lille frosken, som lå så alt for alene i så mange dager, overveldet meg. Din iver etter å lære, skifte dine aller første bleier. Det var som om du ikke så alle ledningene, ikke tenkte på alle lydene.

Din fortvilelse og angst for å miste han. Din sorg over at du ikke hadde sunget mer for magen. Din frykt for at du aldri skulle få sunget sangene du ville synge.

Men du får synge. Hver eneste kveld. Og du må synge sist. For det har Lillemann bestemt.

Du har en ro jeg beundrer. En selvtillit jeg misunner. Din sønn ser på deg med ett blikk som smelter hjertet mitt hver eneste gang. Sammen kan vi beundre vår lille prins i en evighet og tilbake, med små, tåpelige smil og en viten om at bedre enn dette blir det ikke. Vi vet så alt for godt hvor heldige vi er. Hvor stort det er at vi er tre. Og hver dag blir vi minnet på det av vår lille, fine sjarmør.

Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma til ditt barn. Å ha deg ved min side gjør mammagjerningen så naturlig og god.

Gratulerer med din andre farsdag, kjærsten min, du er skapt for jobben!

 

Første gang hos pappaen sin...

Første gang hos pappaen sin…