Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Konebil

Bilen er solgt! Min elskede Saab… Ikke den enkleste å få deler til, ikke den mest lettsolgte bilen, men den aller beste bilen jeg noen gang har kjørt – og den eneste jeg noen gang har eid litt av. Det er bilen vi satt i og ringte familien for å fortelle at Lillemann var på vei. Bilen vi brukte da vi henta Bikkja og tok med ei livredd, litta klump hjem. Bilen vi kjørte til vårt livs viktigste maraton, og bilen vi tok med oss premien vår hjem i. Min bil, vår bil, men konebil?

For hva faen er en konebil? Hvem i all verden kom på at den rævva, lille drittbilen familien har kjøpt for en slikk og ingenting skal omtales som konebilen? Hvorfor i helvete er det sånn at far skal ratte rundt med en stor, nesten ny bil, mens mor får noe kun tenåringer misunner henne? Er ikke sikkerheten til mor så viktig den da? Og hvem er det som stort sett kjører barna til og fra barnehager, skole, treninger, venninnebesøk og skoleteater? Jeg skal ikke si at det alltid er sånn, men i vår verden er det stort sett jeg som har med meg Lillemann om ikke hele familien er med. Og hvorfor skal vi frakte det kjæreste vi har, og moren hans, i en langt mindre trafikksikker bil enn den vi frakter far i huset rundt med?

Jeg misliker ordet konebil så sterkt at jeg får en vond smak i munnen. Ordet konebil representerer alt jeg føler henger ved fra en svunnen tid da far var på arbeid og mor stelte hjemme. Det symboliserer mannens viktighet over konas. Far bringer mest penger inn i husholdningen, blir han borte rakner alt. Når mine bekjente legger ut de gamle vraka sine til 15.000,- under overskriften «Super Konebil» så klikker det for meg! For hvilken kone vil virkelig ha den grønne rusthaugen av et vrak? Jeg er ei kone, og jeg vil vertfall ikke avspises med no gammal drit mannen min ikke vil bli sett død i en gang!

En perfekt konebil har elektriske, programmerbare seter så jeg slipper å styre med den bedritne tilpassinga hver gang jeg skal ut å kjøre. Bagasjerommet er stort, men ikke for høyt og på ingen måte med noen kanter som gjør det kronglete å få ut vogner eller andre pakkenellikker man har dratt med seg ut eller inn. Den må ikke være gubbegrå, den må ha varme i rompa og den må bråke sånn akkurat passe. Den må ha Xenonlys til høstmørket, antiskrens for vinterglatta og jeg gidder ikke bruke en kalori på å gire, så automatgir er påkrevet.

Jeg driter vel i om jeg kjører kortere turer hver gang jeg setter meg bak rattet enn Ingeniøren. Jeg nekter å sitte vondt, fryse eller være livredd når jeg kjører ungen min til barnehagen. Jeg vil synes og se, ha oversikt og føle meg trygg. Og jeg vil gjerne kjenne meg litt kul når jeg setter meg inn i bilen, selv om jeg har skinkeost i håret og snørr på buksa etter tre og ett halvt minutt sammen med sønnen min på vei hjem til middag. Jeg innser at kravspekket og budsjettet vil gjøre det siste punktet noe uoppnåelig, men når familien skal ha ny bil så skal den passe til alle, og jeg skal også høres. Jeg vil ikke avspises med at jeg ikke har peiling bare for at jeg ikke tilbringer størstedelen av fritida mi på finn.no, og jeg vil for Guds skyld ikke ha noe som kan forveksles med en konebil!

Og til dere som skal selge det grusomme vraket deres; kall en spade for en spade! «Jeg selger vraket mitt, noen som er keen?»

 

Saab

 

 

 

Blå-blått slag i likestillingstrynet

Vi visste det kom. Mange er til og med for det. Noen mener det kan kalles valgfrihet og puster lettet ut mens de tenker at de endelig kan styre over egen familie igjen. Jeg har et hjerte som blør for fedrene og en tungsinn over likestillingens stadige angrep fra en gammeldags og bakstreversk landsledelse. Fedrekvoten står for fall…

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har ikke bare klart å erte på seg hele landets homofile og alle vi som føler at denne gruppen fortsatt har et særlig behov for fortsatt fokus fra nevnte minister. Frp’s utvalgte har med sine uttalelser og kampsaker på kort tid lagt seg ut med de aller fleste med et brennende engasjement for likestilling her til lands. I likhet med Bent og Erna har hun tatt til orde for endringer som uten tvil er med på å gjøre forholdene for unge kvinner langt vanskeligere i årene fremover, og nå går de til angrep på en av mennenes nylig ervervede rettigheter også. Og det kan synes som om det er noe man ikke helt har skjønt, når man sier at dette er til det beste for barnet. For hva legges til grunn for det? At mor er flinkere til å passe barn? At far ikke er en egnet omsorgsperson? At det er bedre at mor får lavere lønn, taper i karrierestigen, blir minstepensjonist og avhengig av mannens inntekt? Er det bedre for barnet at det opplever at mor passer best hjemme, mens far har viktigere oppgaver å gjøre, ute i samfunnet?

Jeg opplever et markant skille i Ingeniørens pappaliv; før og etter pappapermisjonen. En pappa med de beste intensjoner, og et enormt ønske om å mestre sin nye rolle, har etter 12 uker hjemme en ro og trygghet i papptilværelsen han aldri ville fått uten å ha regjert på hjemmebane. Lillemann går vel så mye til pappa som til mamma, og mellom oss er vi langt på vei mer likestilte enn vi var før Ingeniøren stelte hjemme. For jeg tror de færreste av oss kvinner faktisk slipper mannen til uten at vi må. Det er alt for lett for oss å ta ansvaret og heller klage litt på at man må gjøre alt selv. Det er for enkelt å lene seg på puppene og si at man tross alt ammer, og derfor må være mest hjemme. Og det blir for dumt å snakke om at kvinnen mister permisjon ved at far har fått en dedikert kvote. For som det står i «VG mener» i dag, 28. juni 2014, «Men dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen, bør konsekvensen være at den faller bort. Velger man å takke nei til en velferdsgode erstattes det ikke på andre områder heller.»

Lik rett til foreldrepermisjon ble innført i 1978, men ti år etter var det fortsatt under èn prosent av alle norske fedre som benyttet seg av denne rettigheten. Først da fedrekvoten ble innført begynte mennene å være hjemme med barna, og det er etter mitt syn sjokkerende naivt å tro at vi ikke vil se fedrenes returmarsj til kontorpulten og møterommene om Horne og hennes hær får det som de vil. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta ut noen uker med permisjon, men jeg tror både mor og arbeidsplassen i mange tilfeller vil gjøre det de kan for å beholde far i arbeid. For hvilken arbeidsgiver ønsker at arbeidstakere skal være hjemme i lengere tid, være seg kvinne eller mann? Og hvor mange mødre vil vel ikke være hjemme med dette dyrebareste de har så lenge de kan?

Når Unge Høyre nå går ut og mener at Hornes forslag er alt for puslete, og at fedrekvoten bør fjernes fullstendig, ja så blir jeg rett og slett usikker på dette ungdomspartiets kunnskap om arbeidslivet og hvordan dette fungerer i dag. Jeg begynner å tvile på om de vet hvordan unge kvinner sliter med å få seg gode jobber fordi det forventes at de snart skal ut i permisjon. Jeg lurer på om de i det hele tatt er opptatt av å sørge for at de barna som nå vokser opp skal komme inn i en verden som minner om det årtusenet vi er i, eller om de lengter etter en svunnen tid der mor står ved kjøkkenbenken og far røker pipe etter en lang da på arbeidet. Det hele minner meg om det konservative USA og det knyter seg i magen min.

For jeg føler at jeg sakte men sikkert knebles og sendes tilbake til et kjønnsrollemønster jeg tror de aller færreste savner. Jeg vil at min sønn skal vokse opp i et samfunn der det er like naturlig at han er hjemme med det lille barnet som at hans kjærste er det. Et samfunn der fedrekvote er helt unødvendig, og Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger maser om valgfrihet til familiene, rett og slett fordi alt annet enn delt foreldrepermisjon er helt unaturlig og fremstår tullete. Men vi kommer ikke dit med den løsningen Horne presenterte i Aftenposten i går. Den løsningen tar oss tilbake i tid og ikke inn i fremtiden. Den løsningen er tilrettelagt for arbeidsgivere og menn som syns det er litt kjedelig å henge med ungen sin og ikke kollegene i noen uker. Det er en populistisk løsning uten ryggrad og ansvar for det samfunnet vi skal leve i, både kvinner og menn, med like muligheter og like rettigheter.

Og Horne; ikke gjem deg bak ungen min når du tar fra han retten til å være sammen med Ingeniøren flere uker i strekk. For det er ikke det beste for han å ha en mamma med stålkontroll og en pappa på prøve. Det er ikke det beste for han at samfunnet gjør det lettere for mennene å slippe unna og enklere for mor å ta fra far en unik periode i livet. Ikke send oss tilbake til 60-tallet, Horne! La oss fortsatt være et foregangsland på likestilling, og sol deg i glansen av det når andre leter etter de gode eksemplene! Ta ansvar og sørg for at vi fortsetter med god fart inn i fremtiden, for barnas beste…

 

Hanoghenne

Så glad blir man for ny kjele…

Bakvendtland

Det er en ting jeg ikke skjønner, og jeg deler rundhåndet ut finnerlønn til den som finner en forklaring til meg, men hva er det egentlig som skjer i Norge om dagen? Vi har fått vår andre kvinnelige statsminister, vi har kvinnelige ledere i flere av våre største partier, vi har kvinnelige ledere både her og der, men allikevel sitter jeg med en snikende følelse av at dette bare er kulisser! At kvinnene der ute er staffasje og pynt. For i virkeligheten, ja så ser det jaggu ut til at vi er på god tur tilbake til 60-tallet. Og da blir jeg redd! Dritredd…

Som jeg nevnte her om dagen så presenterte Aftenposten i helgen en studie og en forskningsrapport fra Annerledeslandet Sørlandet der det er vanligere at mor er hjemme, om ikke annet reduesert, enn at de står 100% i jobb. På Vegårshei har sågar skolen stengt på onsdager og ordføreren (!) spiller opp til korøvelse for småpikene. Mødrene elsker denne ekstra tiden, og jeg kan ikke si at jeg ikke skjønner dem, men hva lærer de til jentene sine? At det er greit at mor setter seg i baksetet økonomisk? Eller skal vi anta at hun har privat pensjonsordning finansiert av arbeidsgiveren sin; familien?

I det vår regjering lanserer større valgfrihet, som de så vemodig vakkert kaller det, så stilles det nye krav til oss kvinner og vår privatøkonomiske kamp. Det holder nemlig ikke å vente på den pensjonen staten har planlagt å betale ut til deg om du ikke sitter med nedbetalt hus og to pensjonsinntekter å leve av. Er du aleine og glemte å kreve din rett av huset du har vaska og ommøblert mens mannen har vært ute etter lønn og litt øl, ja så er du kjørt! Vi som foreldre, tanter, faddere og gode venner må lære døtrene våre å ha eierskapet i orden og papirene på plass. For med valgfrihet kommer ansvaret. Ansvaret mor tar ved å være hjemme, og ansvaret far har for at hun får som fortjent. Og hun fortjener mye. Mye mer enn minstenivå på pensjonssparinga.

Hun fortjener å bli sett og hun fortjener å ikke bli glemt, men det risikerer hun. Hun risikerer å bli sett ned på og miste sin posisjon, ramle ned noen hakk på karrierestigen og tape terreng i arbeidsracet. Og hun risikerer å bli fanget i «dårligsamvittighetnettet». Jeg er på vei inn i det. Jeg møter for mange; «det er så greit å jobbe 100% atte!» Og kanskje enda flere; «den er så kort denne perioden, det gjelder å ta vare på den…» Og jeg er tilbøyelig å være enig med begge fløyer. Jeg trekkes frem og tilbake mellom karriere og morsrollen som et tau i en drakamp, og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å lande. For ja; det er en magisk periode. Den kommer bare en gang og det er et privilegium å få være tilstede, men er det verdt det om jeg må ha en halvkjedelig jobb resten av livet? Er det verdt det om jeg må legge alle ambisjoner på hylla og ofre den andre halvdelen av meg?

For selv om jeg har blitt mor, så er fortsatt yrket mitt en stor del av min identitet. Jeg er ikke bare henne som kan snakke fritt om mellomkjøttet og andre absurde kroppsdeler fordi at jeg har født. Eller hun som syns det er naturlig med snørr på buksa at jeg ikke merker det, selv etter fire timer på jobb. Jeg syns det er slitsomt med Lillemann sittende mellom føttene mine når jeg er på do, og jeg finner det ikke naturlig å spise pølsekuler selv om det er praktisk for den minste. Jeg vil ha i pose og sekk, men nå har jeg endelig skjønt hva det ordtaket faktisk betyr. Og det stemmer; man kan ikke få i både pose og sekk, man må velge. Og det valget kommer til å definere meg som kvinne og menneske resten av mitt liv. For vi er på vei inn i en epoke der det ikke er om du får barn som sier hvem du er, men hvordan du tar vare på de. Hjemme, med valgfriheten i baklomma og med nyklipt plen, eller med barnehageplass, dårlig samvittighet og inspirert sinn.

 

En fot i hver leir

Jeg sliter skikkelig. Hver dag. Jeg trekkes mellom gleden over å ha tid hjemme med Lillemann og min manglende tilstrekkelighet på jobb. Jeg vil holde rundt sønnen min og klippe plenen når jeg er på kontoret, og jeg ønsker meg tilbake til annonseplaner og kampanjestrategier når jeg sitter i sandkassa. Det er mye tyngre å være begge deler enn jeg noen gang hadde trodd.

Da det var Pappapermisjon var alt bra. Jeg visste at det var kontroll i heimen, hjemmelaget mat på bordet når jeg kom hjem og relativt pappapdalt Lillemann på Tripp-Trappen. Jeg gledet meg til denne perioden med delt tid mellom jobb og barn. Vi satte prosjekter på hold, vi fordelte arbeidsoppgaver og vi satte opp møteplaner etter når jeg er hvor. Men uten full oversikt og fullt engasjement er det ikke veldig lett å være på topp både hjemme og på jobb. Dagene går alt for fort og jeg føler at jeg alltid ligger litt etter, enten det er her eller der.

Og i dag opplevde jeg følelsen av å være verdens viktigste menneske for sønnen min for første gang. Etter en lang dag hos SuperMormor og SuperBestefar på søndag, og enda en dag der i dag, var det umulig for min lille prins å akseptere noe annet enn å sitte på mammas arm eller henge rundt halsen min da vi kom og hentet han. Beina lot seg ikke strekke ut og føttene så ut til å ikke tåle kontakt med gulvet. Pappas armer var slettes ikke gode nok og SuperMormor var vi ferdige med for i dag. Nå var det mamma for alle penga. Og mammahjertet får litt vondt. Litt vondt av den lille kroppen, men aller mest vondt på egne vegne. Vondt fordi man ikke klarer å være alle steder samtidig. At jeg føler at jeg ikke strekker til eller når opp. Og litt vondt for at det å være verdens viktigste menneske ikke gjorde meg kjempeglad, men heller litt trist…

For hva hjelper det meg egentlig at jeg tør å sette sprøytene mine selv eller har nyklippet plen, om jeg til slutt ikke har en jobb å gå til fordi jeg prioriterer sønnen min? Og siden jeg legger meg kl 22.00, for å ikke gråte når klokka ringer om morgenen, så risikerer jeg å være skilt før året er omme grunnet total mangel på kommunikasjon og samvær. Hvordan klarer alle dette? Burde jeg gjøre som Sørlendingene og holde meg hjemme mens Lillemann er liten? Jeg tror neppe det er løsningen, men noe må jeg gjøre; enten med mine egne krav og ønsker eller de krav og ønsker som stilles til meg.

 

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen...

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen…

Mikroaggresjon

Dette har vært en litt absurd mediehelg må jeg si. Ikke bare har innlegget mitt om dagens ungdom ligget ute på VG.no, men artikkelen med intervjuet jeg ga til Vårt Land for en litt lang uke siden har også stått på trykk. Er ikke hver dag man blir bedt om å uttale seg i samme artikkel som Marie Simonsen – og jeg er ikke så rent lite stolt…

Mikroaggresjon er et begrep som omhandler de små hverdagsøyblikkene som markerer et underordningsforhold. I mitt innlegg «Ja vi elsker 8. mars» beskriver jeg noen av disse øyeblikkene, og det er nettopp dette som er den hverdagsdiskrimineringen jeg mener vi må fortsette å kjempe for å bli kvitt. Den uuttalte sannheten om at menn kan mer, vet mer, er sterkere eller står bedre i en lederjobb enn en kvinne. Den som kanskje mest eldre menn utsetter sine kvinnelige kolleger for og som bare fremtiden vil kunne fortelle oss om blir borte med kommende generasjoner.

Jeg mener ikke man er hårsår eller drama queen om man ikke aksepterer å bli utsatt for dette, og velger å si fra. Det må være lov å kreve å bli sett for sine ferdigheter og sine kvalifikasjoner, og ikke fordi man er den eneste med nylonstrømper. Når sosiolog Anne Grethe Solberg hevder at de som klatrer til topps håndterer de små ydmykelsene i hverdagen, så er det en fallitterklæring! Hvem faen syns det er greit å bli ydmyket og tatt for å være sekretæren en gang i blant? Jeg har fortjent å bli tatt for å være det jeg er og det jeg kan, akkurat som alle menn.

For hør her – jeg er ikke hårsår; jeg er stolt!

 

bilde (3)

 

Sutrekopp

Når jeg skriver om likestilling, eller det manglende fokuset på det, er det utelukkende menn som ønsker å si meg i mot. Ikke at de ikke har sin fulle rett til det, for det har de jo, men hva sier egentlig det? Sier det oss at kvinner er enige i det jeg beskriver og at vi derfor kan slå fast at vi lar oss diskriminere uten å si fra? Forteller det oss at jeg er for hårsår og at jeg derfor bør ties i hjel? Eller sier det noe om at enkelte menn fortsatt ikke vil vedkjenne seg at mannen tradisjonelt rangeres høyere enn kvinnen slik Snorre Valen skriver i sin kommentar «Til de lukkedes foras forsvar» i Aftenposten? Jeg hiver ut en utent brannfakkel – noen som tar den i mot og tenner på?

Stort sett får jeg beskjed om at jeg får som fortjent når jeg mener at jeg opplever å bli diskriminert som i innlegget mitt «Hverdagsdiskriminering – et hverdagsproblem». Det er åpenbart slik at dersom noen behandler meg nedverdigende, så skyldes det at jeg har oppført meg dårlig først, eller at noen andre kvinner før meg har gjort det. Samfunnet har dreid i en uholdbar retning der kvinners behov, og tanken om å fremme kvinnens posisjon, har fått fotfeste helt inn i regjeringskvartalet, med det resultat at menn lider som pokker.

Jeg skal være den første til å nevne den åpenbare urett som oppstår i det rettsvesenet påberoper mor å, per definisjon, være en bedre omsorgsperson enn far i barnefordelingssaker. Dette er, etter min oppfatning, et misvisende mantra også kvinner bruker bevisst for å oppnå rettigheter i saker der det vil være fordelaktig å heve deres posisjon litt høyere. Jeg er helt i mot dette. Jeg tror ikke kvinnen er en bedre omsorgsperson enn mannen bare for at hun har pupper og bruker sjokkerende mye tid med et barn koblet til disse i perioder av livet. Personlig anser jeg meg som en godt over gjennomsnittet god mor, men jeg har på ingen måte noen forståelse av at jeg tar bedre vare på min sønn enn hva min mann gjør. Jeg har ikke gått noen flere kurs, jeg har ikke lest flere bøker og jeg er ikke spesielt mere glad i legginga enn han. Snarere tvert i mot – jeg syns det er ufattelig slitsomt.

Så hvorfor er det sånn at når kvinner snakker om urettferdighet eller diskriminering, så er vi sure, vanskelige, hårsåre eller bakstreverske. Hvorfor er det vår skyld at folk oppfører seg stygt mot oss og setter sin egen person høyere enn vår? Hvorfor skal jeg føle skyld når jeg påpeker andres skyld? Jeg har aldri ønsket å være en sutrepave, men når jeg får en lei klump i magen av en situasjon eller opplever å bli forbigått, så må det være lov å si fra? Hvordan har det seg at vi har gått fra en velmenende kvoteringsløsning til at nyansatte kvinner blir gransket fordi de har fått en jobb? Er det virkelig så usannsynlig at en kvinne kan få en toppjobb i forsvaret? Ville det samme skjedd med en ung mann?

Så neste gang du tenker at det skurrer litt ved en situasjon, prøv å bytte ut kvinnenavnet eller pronomenet med hankjønn. Bytt ut jente med gutt, eller enda enklere – jente mot kvinne! Virker det plutselig litt feil? Ville det aldri blitt sagt? Kan man kanskje da si at du har vært vitne til et overtramp? Og hvem skal egentlig definere om urett har skjedd? Mobberen eller den som blir mobbet?

Jeg vil ikke være en Sutrekopp, men jeg vil få lov til å si fra uten å bli stemplet som en…

 

Sutrekopp