Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.

 

Lillemann tegner

 

MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…

 

Høsthelg i Båtlivets Tegn

Det er søndag. Ute regner det og hadde det ikke vært så mørkt ute så hadde man trodd det var en søndag i juli. En varm og regntung kveld. Inne brenner vi stearinlys og nyter stillheten før neste ukes storm.

Forrige helg ble en fiasko sett med mine helgekjære øyne. Jeg vil jo helst at vi gjør alt sammen, samtidig, hele helgen. Jeg vil at vi skal skape gode familieminner, ta vare på alle øyeblikk og muligheter, kose oss glugg tre dager til ende. For en uke siden rant øyeblikkene ut med snørra fra tre neser og min feber i kombinasjon med hormoninntak lenket meg mer eller mindre til hyttesofakroken. Hyggelig det altså, men jeg ville plukke blåbær med Lillemann og oppleve høstfjellet med mine kjære. Vel, det kunne jeg bare glemme.

Så med en svært standhaftig luftveisinnfeksjon og enorme mengder Kleenex i veska har jeg hosta meg gjennom den ene dritkoselige tingen etter den andre, og jeg har virkelig kost meg masse! Vi har tatt buss til hovedstaden, kjørt t-bane, sett på Båter i Sjøen på avstand og spist lunsj i finværet og varmen. Mor har skjemt seg selv bort med hårklipp og nye klær. Og dagen ble avsluttet med å sette den siste sprøyta, eggløsningssprøyta, etter en lørdagsmiddage bestående av stort sett rødt, blodig kjøtt. Bare sånn i tilfelle det er lenge til neste gang…

I dag har vært en drømmedag for Lillemann! En hel dag på en stor gresslette sammen med mormor og bestefar, fetter og kusine og, ikke minst; ELIAS! Redningsselskapet arrangerte sin årlige Familiedag og vi var selvsagt med for å se og bli sett. Og mellom pølser og is, hoppeslott og Elias-kjøring ble det viktigste regnskapet oppsummert; etter denne sommeren kan 15 mennesker takke de frivillige, de ansatte og de som utrettelig samler inn penger, år etter år, for livet. De som donnerer store summer til nye båter, utvikling og forskning. De som strikker og hekler, baker og koker kaffe. Alle tombolatromler som snurrer og alle bingokort som fylles ut. 15 mennesker kan gå en høst i møte med vissheten om at noen der ute setter sitt eget liv på pause for å være der for oss andre, hver dag. Over hele landet går sterke og flotte kvinner og menn på et nytt skift, flere uker borte fra sine kjære. På vakt hver time gjennom hele døgnet, for at du og jeg skal kunne nyte verdens lengste kystlinje med litt større trygghet.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor viktig det er å bruke vest, og ikke minst lære sine barn sjøvett med fokus på sikkerhet. Jeg har vært i båt i hele mitt liv og vet av erfaring hvor fort man kan gå fra himmel til helvete en solskinnsdag i indre Oslofjord – selv med bøttevis av erfaring og kunnskap ombord. Vann alene er ikke farlig, det er mangel på ferdigheter og overdreven tro på egen fortreffelighet som tar liv. Å ta på seg vest er den enkleste måten å redde liv på til sjøs. Like lett som å ta på seg sikkerhetssele.

For vi ønsker oss et sikkerhetsnett i livet, jeg vet vertfall at jeg gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne vite at jeg alltid landet kattemykt på begge beina når innsatsen blir høy og hjertet ligger utenpå kroppen. I disse dager er jeg på konstant leting etter den linen som skal holde meg fast og sørge for at jeg ikke faller for langt ned om vi ikke kommer i mål denne gangen heller. For nå er siste spray tatt, siste sprøyte satt. Det er ikke mer jeg kan gjøre eller påvirke. Jeg må bare satse på at det går veien. At en beinhard forkjølelsesrunde ikke har ødelagt alle mulighetene våre. At det ligger et lite egg der inne som kan bli med på Redningsselskapets familiesøndag neste år, som mormors nyeste stolthet og vår lille families Lillebror eller Lillesøster.  En ny kusine eller fetter til søskenbarnflokken. Et nytt lite mirakel.

Jeg er trøtt som ei strømpe, stressa og nervøs. Jeg har slitt med å holde meg våken i hele dag og klarer ikke helt å følge med i samtaler. Nå skal jeg snart krype inntil Ingeniøren og finne tryggheten og roen hans. Låne litt av hans styrke, for nå trenger jeg den virkelig. Noen tunge dager og en lang ventetid står forran oss. Jeg sitter litt ved siden av meg selv og ser at jeg beveger meg oppover oppløpssida. Denne gangen håper jeg det holder helt inn til mål.

 

En stolt mormor og en kanskje enda stoltere Lillemann!

En stolt mormor og en kanskje enda stoltere Lillemann!

På kanten av stupet

Jeg har høydeskrekk. Ikke sånn at jeg syns det kiler litt ekstra i magen når jeg står i ei gardintrapp eller ser utfor en bratt fjellskrent, nei det er mer sånn at jeg klamrer meg til steiner og hulker når redselen tar meg skikkelig. Ikke helt ulikt Tommy Steine med andre ord. I går var jeg på Galdhøpiggen. Helt øverst på den. Øverst i Norge kan man faktisk si. I går kjempet jeg relativt hardt med meg selv.

For meg er det ikke et tema å snu. Jeg gir meg ikke når jeg først har begynt. Jeg lar ikke dårlig sikt grunnet sprettende tårer stoppe meg. Jeg skal opp – og så skal jeg ned igjen. Helst litt fort.

Å gå i en fritluftskø opp ei fjellside i mange timer er nok ikke det vi først og fremst tenker på når vi ser for oss å bestige et fjell i Jotunheimen, men det er virkeligheten. Så mens snøen lava ned og vinden piska lett i kinna krabba vi oss opp mot toppen i noe som virket som en endeløs kø. Nesten 600 mennesker skulle bestige toppen denne snøfylte augustdagen og vi var ikke først for å si det sånn! Busssturen fra Lillestrøm fredag ettermiddag strakk seg til kl 01.00 og bussjåførens ni pålagte hviletimer førte til en noe sen avgang. Ikke meg i mot. Føtter ble teipa, sekker pakka og matpakker smurt. Angsten steg jo nærmere vi kom avgang, og ved ankomst Juvasshytta var det om å gjøre å hoppe bak en bil så fort som mulig og starte ekspedisjonen med å kvitte seg med all form for frokost og næring. God oppladning.

image

Klar med tau, sånn midt på treet klar...

Å gå i fjellet er helt storveis! Jeg syns det er godt å bevege seg, trekke inn frisk fjelluft og kjenne at utsyr og kropp spiller på lag og fungerer optimalt. Jeg blir ikke stressa av bresprekker eller litt optimistisk tempo, jeg syns kanskje det er litt tungt, men ikke avskrekkende å gå i bratte bakker. Jeg tror alltid at høydeskrekken min er betydelig overdrevet av meg selv, og jeg tar sats og begynner på tredje etappe opp til Piggen. Og der, midt i køen, mellom alle mannens kolleger, kommer den – angsten. Den slår meg i bakken og suger all styrke og energi ut av meg. Jeg mister evnen til å stå og jeg ser ingen løsning. Jeg ser forsåvidt ikke noe annet heller, for jeg er midlertidig blindet av tårer og tåka er så tjukk at fjellveggen går bare rett ut i ingenting. Jeg aner ikke hva som er rundt meg, det er umulig å orientere seg. Jeg ser ikke toppen og heller ikke bunn. Jeg føler meg alene og fortapt blant alle menneskene, og jeg klarer ikke slutte å hulke. Ingeniøren veileder og trøster, skryter og stryker, og etter en uant mengde stopp kommer vi opp på toppen.

image

På toppen, fortsatt ganske skeptisk til hele prosjektet...

Utsikten er pakket inn i bomull og platået der oppe er strengt tatt alt for lite for alle som har gått opp. Jeg gremmes og griner litt til, for jeg vet at jeg må ned igjen. Ned på hardpakka og såpeglatte, snøkledde stier. Mellom bikkjer og unger i ekstremt ulent terreng. Men etter en storveis servering av spekemat, øl og akevitt er pågangsmotet innhentet og det enest jeg vil er å komme ned igjen. Og ganske lenge går det helt greit. Jeg går på og finner fotfeste. Jeg har min kjære tett inntil og jeg føler jeg har kontroll. Og så ser jeg utover. I ingenting. I steinrøys og tåkehav. Og jeg vil bare legge meg ned og bli der oppe for alltid. Det føles fullstendig umulig å nå målet. Jeg vil ikke noe annet enn å komme meg ned, jeg bare aner ikke hvordan.

Heldigvis hadde jeg tatt på meg regnbukse og kan ake meg nedover noen av de lengste snøpartiene. På toppen av en bakke mister jeg fullstendig kontroll når en liten gutt ved siden av meg sier «det er lov å være redd, jeg var like redd på vei opp». Jeg nekter å hekte fast sela til støttetauet langs stien og glefser til Ingeniøren at «Jeg vil bare ned!» Og så aker jeg, med øya igjen, hulkende, livredd og dødsflau, rett inn i de ventende turkameratene mine. Og mens jeg sitter der i en slags fosterstilling, ristende av gråt og med ansiktet godt gjemt i vottene mine, flau på grensa til det flaueste jeg noen gang har vært, så dukker det opp to enorme, gjennomtova strikkavotter og verdens mest avslappende dialekt. En brefører som veit at det på ingen måte er rasjonelt, men helt reelt å være så redd. En mann med flere timer i fjellet og på breer enn jeg har brukt på noe som helst. En som vet at vi kommer oss ned, bare han tar ansvar og forteller meg at det er mulig. Og vi går, med små, trygge steg ned hele fjellsida. Vi tar breen på et blunk og en time fra vi gikk fra toppen er vi ved enden av breen og jeg kan puste letta ut. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så litta til tross for mine 35 år, men i helgen måtte fireåringen i meg følges ned i sikkerhet med sin lille hånd i en stor ullvottkledd kjentmannshånd.

Så nå sitter jeg her med en blanding av stolthet og flauhet jeg ikke kan huske å ha opplevd siden jeg gråt meg over Besseggen i åttende klasse. Det er noe utrolig pinlig ved å skli hulkende inn i en gjeng med din manns kolleger. Det er noe svært lite tøfft ved å måtte leie en fremmed mann i en halvtime, mens du tørker snørr med den ledige hånda. Det er et utrolig nederlag å måtte innrømme overfor seg selv at høydeskrekken er mye verre enn man strengt tatt har innbildt seg de siste åra. Men – jeg kom opp! Og jeg kom ned. Jeg ga meg ikke, som så mange andre gjorde på veien opp. Jeg gikk gjennom angsten og tårene, jeg tøffa meg og jeg vant! Jeg tok ansvar og viste kroppen hvem som er sjefen – og premien er en litt stiv og støl kropp i dag. En kropp som sov ekstremt godt i natt og som lengter etter å holde Lillemann tett inntil seg og love han en ting; han kommer aldri til å stå på Norges tak med mammaen sin. Der har jeg vært og det er jeg ferdig med.

Så kort oppsummert, Norges høyeste fjell – check!

image

Vært der, sett det - gjør det ALDRI igjen!

ToppTur

Jeg HATER å pakke! Til tur altså. Jeg elsker å pakke inn julegaver, men å pakke sekk, bag eller koffert – jeg spyr. Jeg pakker alltid for lite, for mye, ting som ikke passer sammen, klær som ikke er noe gode å gå med, for kalde klær, for varme klær; kort sagt – jeg er skikkelig ræva på å pakke. Men jeg er skikkelig god på å pakke ut!

I helgen skal vi gå opp på Norges tak med jobben til Ingeniøren. Den årlige koneluftinga. Konene storkoser seg alltid, og gutta får massevis av goodwill til lange jobbekvelder. Det eneste som ødelegger turen for meg er denne jævla toppen. Vi skal opp på fuckings Galdhøpiggen – og jeg dævver!!!

Jeg har så høydeskrekk! Jeg gråter i bratte bakker. Jeg får små rompetroll på netthinnen av bratte fjellvegger. Og av den enkle årsak eier jeg ikke fjellvettøy. I tillegg til at fjellbukser har den fantastiske egenskapen at de gjør alle kvinnerumper totalt paddeflate (veldig lite heldig for de som drar på singelturer i fjellet!), har jeg så langt til gode å finne en som er god selv om jeg ikke trekker den helt opp under arma. Som en god kollega sa her om dagen; fjellutstyr er så kjedelig å bruke penger på, at dersom staten vil at vi skal fortsette å være ett folk bestående av lettbeinte fjellgeiter så bør de begynne å sponse befolkningen med Bergans-utstyr. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men dessverre for meg så har ikke Siv og Erna tent på ideen enda, så jeg dro på XXL sammen med hele resten av Bærum på mandag og raska med meg ett og annet jeg tenker at kan være lurt å ha med. Ingeniøren kjøpte turstøvler til oss på nett og Mamma har sendt med gnagsårplaster (jeg tror ikke hun har helt trua…). Jeg har lagt frem termos, votter, skjerf, lue, ullstrømpis – og tamponger størrelse elefant. For joda – den innkalkulerte monstermensen kom presis som planlagt takket være ti dager på Primolutt, og det er klart at vi skal gå i fjellet en hel dag da! Hva mer kan en overhormonell, menstruerende kvinne ønske seg? Rent bortsett fra at det er meldt stor fare for snø og jeg mye heller skulle sett Paris i senhøstsol…

Ok, så er det ikke mitt aller første valg av helgesyssel, men jeg gleder meg til å nå målet, kjenne på stoltheten, bo på hotell alene med Ingeniøren og med Lillemann trygt plassert hos Mormor og Bestefar. Jeg gleder meg til å sitte heeeelt i ro i en buss der absolutt ingen krever at jeg finner smokk, Mariekjeks, drikke, ny smokk, bok, bil, roper buss eller klapper som en galemattias mens jeg fyller hele bilen med lyd kalt sang. Det skal bli litt godt å bare ta toget fra jobb og så er alt planlagt og tilrettelagt; uten at jeg trenger å gjøre annet enn å fortelle en og annen morsom historie. Og så gleder jeg meg til å være kjærste en hel helg! Noe sier meg at det kan være lurt å utnytte muligheten…

 

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe...

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe…

Helgeslutt

Så er den her allerede, søndagskvelden. Helgen går ubønnhørlig mot slutten og jeg føler at det akkurat var fredag. Tenk at det er dette som er livet, sånn egentlig. Etter to år med mye hjemmetid er det helt merkelig å være tilbake i den virkelige verden, og skulle være så mye borte fra hjem, hus, hage og familie. Jeg tror jeg er litt i sjokk jeg!

Det er virkelig sant; jeg fatter virkelig ikke at jeg skal levere i barnehage – hver dag, jobbe – hver dag, stå opp i otta – hver dag. Og samtidig skal det bare bli mørkere og mørkere, neste fridag er julaften og innimellom alt skal vi prøve å skape en trygg og rolig hverdag for hverandre. Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn og at alle får det til, men jeg begynner faktisk å lure på om alle gjør rett? Eller om vi velger helt feil?

For trenger jeg egentlig muligheten til å spise akkurat den maten jeg vil eller kjøpe den dyre juicen? Er det viktig for meg å kunne bo på hotell om jeg vil det, velge fritt hvilken frisør jeg vil benytte eller ta en pedikyr i ny og ne? Trenger jeg egentlig hytte, nye interiørdupeditter og VG på døra hver lørdag og søndag? Jeg gjør jo ikke det, men jeg gjør det! For jeg elsker det, og jeg nyter det. Jeg syns det er fantastisk godt å kunne skjemme bort meg selv eller de nærmest meg i ny og ne. Jeg syns det er trygt å vite at jeg kan kjøpe det Lillemann trenger, når han trenger det. Og for å få til det – ja så må jeg jo leve det hektiske livet med det som føles som litt for få timer hjemme, og litt for mange timer borte. Og så kan man jo spørre seg; trenger Lillemann Ecco-sandaler og dunevest? Vel, jeg er helt sikker på at han hadde klart seg uten, og at han mye heller ville hatt mere tid sammen med meg om han fikk velge, men nå velger jeg for han, og jeg velger å jobbe og bruke evnene mine så godt jeg kan. Og jeg tror både Lillemann og Ingeniøren bør være glade for det.

Og en nydelig bivirkning av arbeidslivets mas og kjas er at helgene er så velsignet gode. Det er så godt å synke sammen på sofaen etter en lang uke med armer og bein i alle retninger. Det er godt å kjenne på friheten til å være sammen og gjøre de små tingene, sove lenge og tøyse i senga mens vi sakte jager søvnen ut av øyekroken. Det er godt å senke skuldrene og puste helt ned i magen mens man kjenner på at en av familiens tøffere uker er over, at vi har overlevd, og at vi faktisk er klare for en ny uke med barnehage, kollektivtrafikk, henting, bringing, matpakker og regntøy. Jeg er helt sikker på at vi sakte, men sikkert, vil venne oss til den harde virkeligheten og krevende hverdagen. Og at vi for alltid vil sette av tid til hverandre og til å gjøre ingenting i helgene. Det trengs, og det er veldig velkomment.

Så nå putrer ei gryte med fire Chilli-con-carne-middager på ovnen, to hjemmebakte pizzabunner har funnet veien til fryseren og alt er pakket og klart for en ny barnehageuke. Måtte den nye virkeligheten fare vel med oss alle…

 

Prosjekt "Fryseren full av hjemmelagede middager" fortsetter å rulle frem. DEnne uka; Chilli con Carne

Prosjekt «Fryseren full av hjemmelagede middager» fortsetter å rulle frem. Denne uka; Chilli con Carne