Nytt år – ny blogg – nye muligheter!

Kjære alle mine fine blogglesere – nå har dagen kommet!

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg inngått et samarbeid med United Bloggers om å blogge på deres plattform, og nå er vi her. Jeg stenger denne gamle bloggen og kommer ikke lenger til å oppdatere denne. I stedet vil jeg blogge sammen med noen nøye utvalgte bloggere i et nytt design og et mer magasinaktig utseende. Når du leser mine innlegg vil du også få forslag til andre bloggere som kan være av din interesse og jeg vil komme inn i et helt unikt bloggsamfunn med en fantastisk gjeng med støttespillere rundt meg.

Men bloggen – JannOrama – den vil være den samme. Jeg vil skrive om det som betyr noe for meg, det som er viktig. Det jeg tenker på, det jeg opplever og det jeg finner aldeles urimelig. Jeg vil fortsette å stille meg undrende til ekteskapet, mammalivet og samfunnet. Jeg vil kjempe for de kampene jeg mener det er verdt å kjempe for, og jeg vil fortsette å trekke frem det jeg finner urettferdig eller forkastelig – eller beint ut idiotisk. Heldigvis har vi en regjering som stadig bidrar ved hive ved på det bålet…

Det vil kanskje bli litt mer reklame og litt mer produktomtaler, men jeg lover å være ærlig der også! Og jeg kommer aldri til å snakke fordelaktig om noe jeg ikke tror på – det lover jeg! Men mer reklame gir meg muligheten til å blogge mer, fokusere mer på dette og kanskje til og med mer på familien min en dag i fremtiden…

Så dette er ikke et farvel – dette er bare et; vi sees i et annet nabolag!

Nå finner du bloggen på www.jannorama.no og jeg håper du blir med meg videre på ferden…

Janne2

Advertisements

Takk for det gamle!

Ett nytt år har stabla seg på beina, og jeg følger forsiktig etter… Så langt kan jeg verken skryte av store fysiske utskeielser, flotte forsetter eller store planer for det nye året. Det eneste jeg vet er at jeg nok en gang overgir meg selv og fremtiden min til skjebnens lunefulle plan og håper av hele mitt hjerte at jeg kommer meg helskinnet gjennom det hele!

For ett år siden ventet vi på henvisning til søskenforsøk på Rikshospitalet. Nye regler førte til at vi måtte gjennom hele søkeprosessen en gang til, til tross for åpenbar årsak og tidligere behandling på samme sykehus. Før kunne man sende et brev – nå ventet vi på AMH-prøven min. Jeg hadde passert 35 år og eggstatusen måtte gjøres opp; er jeg fruktbar nok? Heldigvis viste det seg at jeg var fruktbar og vel så det, så mens jeg gikk inn i permisjonens siste uker ble søknaden sendt og vi så med spenning på året som skulle komme.

Årets definitive nedtur var å oppdage hvor umoderne jeg egentlig er. Hvor vanskelig det var å la far styre hjemme og ikke selv være sammen med min lille prins hver dag. Hvor misunnelig jeg var, hvor mye jeg lengtet hjem, hvor tøft det var å være jobbemamma. Jeg dro på jobb før noen andre i huset hadde begynt å våkne sånn at jeg kunne komme hjem før Lillemann skulle sove. Jeg så bare mine tap og ikke guttas enorme gevinst. Men jeg har lært. Pappapermen skapte en helt ny likestilling her hjemme og ikke minst en pappa med tro på seg selv og egne ferdigheter. Et tett bånd mellom mine to kjæreste – en balanse i familien som gjør alt så mye lettere for oss alle.

De store oppturene er overraskende mange – og mye tilknyttet bloggen. Jeg startet opp 8. januar og har fått enorm oppmerksomhet i VG, vært med på en vakker mobilisering i Susanne Kaluzas eminiente regi, blitt anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter, blitt intervjuet sammen med Marie Simonsen i Vårt Land, referert til i flere artikler i div. tidsskrifter samt skrevet en kommentar til Budstikkas hovedoppslag for noen helger siden. Og ikke minst har jeg signert med United Bloggers – og der vil du finne bloggen i løpet av noen dager.

Men den aller viktigste seieren ligger dypt inne i meg og utvikler seg i en rasende fart. Etter to tøffe egguthentinger, timesvis med venting og undring, håp som tennes og brister, drømmer og fantasier, fikk vi vårt lille julemirakel! Jeg er ei livredd gravid hormonbombe med en vanvittig spyfrekvens og dritbra kløft. Lykkelig for å ha kommet hit, skrekkslagen for hva fremtiden kan bringe. Ingeniøren spurte meg på nyttårsaften om jeg trodde 2015 vil bli et bra år, jeg svarte som sant er – jeg vet ikke, men guri som jeg håper…

Så mens vi sitter i sofaen og nyter en rolig lørdag er Lillemann hos Mormor og Bittefaj og hjelper til med å kaste ut jula.

Takk for nå varme, lune, fine ventetid!

På gjensyn morsomme, krevende og kjærlighetsylte jul!

Velkommen skremmende, spennende og innholdsrike 2015 – håper du blir ett av de beste!

Bestefar og Lillemann

Brød til besvær

Vi skal ikke spise kylling, rødt kjøtt forurenser og bør unngås, ferdigmat er verken bra for kroppen eller husmorryktet, for ikke å snakke om sukker, salt, poteter, fett, melk, frukt og uøkologiske grønnsaker. Til våre små er listen uendelig og meningene enda fler. I dag toppa det seg litt for meg; det siste livsfarlige er kjøpebrød!

Ei stressa småbarnsmor roper ut sin fortvilelse og blottlegger sine manglende bakeferdigheter på Facebook; barnet skal snart begynne å spise brød og brått dukker det opp et overraskende og for meg totalt nytt problem. Kjøpebrød inneholder åpenbart så mye fysaker at det er som gift å regne for våre minste, og enhver god mor må ta forkleet fatt og bake til morgendagens matpakke. Og folk lurer på hvorfor kvinner blir slitne?

Altså, jeg tviler ikke på at det er både det ene og det andre i maten vi kjøper som vi ikke vet langtidseffekten av. Og det er helt klart ikke bra med verken for mye sukker eller salt. Jeg er sikkert både uopplyst og naiv når jeg tar det mer eller mindre for gitt at brødet jeg kjøper på Rema 1000 er både spiselig og helt greit sunt for både meg og resten av familien. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke har lest eller ikke forstått, men er virkelig så og si all mat vi har tilgjengelig giftig? Må vi alle ha kjøkkenhager hjemme og geit på taket, bli sjølberga for å bli kjernesunne? Og hvor skal egentlig grensa gå for hva relativt ferske mødre og fedre skal bekymre seg over?

I bøker og hefter om barn og ernæring utdelt på helsestasjonen får man en relativt god oversikt over når man bør introdusere hva til de ferske verdensborgerne. Kort fortalt; alt bør lages fra bunnen av. I ei litta linje helt til slutt i kapittelet om grøt nevnes det at «man kan også kjøpe grøt, men vi anbefaler hjemmelaget» – det er så lett atte! Altså, jeg tviler ikke et sekund på at det lett som en plett! Man må bare legge noen korn i vann først. Altså dagen før. Og så må man helst pumpe seg da, sånn at man koker den på morsmelk, for kumelk skal de jo ikke ha. Og ha gjerne i litt usalta smør. Og topp det hele med litt bark. Det siste står ikke der altså. Det var en spøk. Men det kunne stått! Og jeg er så lei av dette evige «mekk det sjæl»-gnålet!

Etter måneder med blodrøde brystvorter, eneansvaret for foringa og angst for å fucke opp amminga med ei uskyldig litta flaske morsmelkerstatning, ja så dukker det altså opp et Master chef-press helt uten sidestykke. Og nei, det er ikke bare mediene eller «Oss kvinner i mellom»; det er Mor Staten som forteller oss at kun det beste er godt nok, og det beste – ja det er det du som lager! Ingen andre. Og Gud forby – vertfall ikke Nestle! Jeg har stått der selv. Med grønnsaksmos i panna og tårer trillende nedover kinnene mens Lillemann lo av mammaen sin og slettes ikke ville ta en eneste smak til av den oransje guffa hun kalte hjemmelaget middag.

Jeg driter i om du baker brød til ungen din om du vil det eller syns det er digg. Jeg skulle gjerne vært der at jeg prioriterte det jeg også, men det gjør jeg altså ikke. Jeg blåser i om du lager grøt eller bare har gitt hjemmelaget mat, poenget mitt er ikke å frarøve deg gleden eller stoltheten ved det, nei jeg applauderer deg! Men når den fortvilte mammaen ikke aner sin arme råd for at barnet skal begynne å spise brød og hun ikke kan bake, ja da syns jeg det har gått for langt. Tenk på alt det rare vi spiste! Alt de da ikke visste om sukker og salt, vitaminer og tilskudd, og ikke minst – fett! Jeg spiste smør med skje om jeg fikk lov – og det gjorde jeg! Folk røyka inne og det ble ikke påbudt med sikring av barn i bil før i 1989!

Jeg unner ingen å sitte med den enorme følelsen av utilstrekkelighet som min gode venninne hadde da hun høygravid satt hjemme med 14 garnnøster fra Nøstebarn og en strikkeoppskrift på tøybleiebukser – og absolutt null strikkeferdigheter og forståelse av hvordan hun hadde havnet i denne håpløse situasjonen. Ikke stå med mel, gjær og hundre velmenende råd om du verken vil eller kan bake. Ikke sett fyr på stavmikseren i et tappert forsøk på å tilfredsstille en helsesøster med klokketro på hjemmelaget barnemat. Gjør det som passer deg, når det passer deg. Det går helt sikkert greit. Ingen vil se på barnet ditt at han spiste kjøpebrød som liten når han er 10 uansett… Og noen ganger kan man kanskje tenke; er det så farlig da? Tilgi meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke det…

Hjemmebakt brød

Tid for tid til

Det begynner vel snart å gå opp for de fleste at jeg er litt mer enn gjennomsnittet glad i adventstida. Førjul. Den tida da vi setter av tid til hverandre. Da vi trumfer gjennom venninnetreff og gamle tradisjoner. Den tida der vi setter oss ned og skriver hilsner til hverandre, tenker på de vi er glade i, som betyr noe ekstra. De dagene der vi faktisk tar oss tid til å ha tid!

Hvert år så har Ingeniøren og jeg noen faste ting som bare må prioriteres i førjulstida. Jeg har mine venninner – han har sine kompiser, og vi kommer tilbake til heimen fulle av sladder, stemning, nyheter og lyserøde roser i kinnene. Det er så godt! Det er så fantastisk å vite at ingen vil stå i veien for akkurat den dagen, den kvelden, den opplevelsen. I går var jeg på en av mine sånne kvelder, og jeg blir så varm inni meg. Vi er tre stykker som knapt rekker å møtes i løpet av året. Vi snakker om alt, får støtte og latter, bytter svært sirlig innpakkede gaver og spiser store mengder fantastisk god mat. Før var vi på restaurant. Nå har vi fått barn. Det gjør ingenting, for det er vel så godt å kunne krølle beina oppunder seg forran den store peisen som å sitte og bli vartet opp et sted i Oslo sentrum.

I fjor ble bloggen født på dette lille julebordet. En tanke jeg kun hadde turt å lufte høyt for Ingeniøren fikk nye vinger og begynte å ta form. To av mine aller fineste ga meg et hardt, men godt spark bak, og når hverdagen kom begynte jeg å skrive. Meninger og følelser, tanker og ideer. Nå står jeg snart ved en ny milepæl og om få dager lanseres bloggen på ny plattform med større nettverk rundt og i et meget godt selskap. Bloggen forblir den samme, med mitt liv og mine meninger som driveren, men innpakningen blir ny. 18. desember er lanseringsdag, og jeg er rett og slett skikkelig spent! Vil du vite mer om de jeg skal samarbeide med så kan du lese mer på deres hjemmeside www.unitedbloggers.no.

Jeg håper og tror dette samarbeidet vil ta bloggen ett hakk videre og gleder meg masse til å se utviklingen utover 2015. For deg som leser blir forandringen forsvinnende liten; du følger meg fortsatt på www.jannorama.no! Nå skal jeg fylle denne rugedagen med litt egenpleiehygge hos Toves Velværerom – jeg har jo tross alt lovet meg selv at dette skal bli den beste ventetiden noen sinne, enten det blir barn av det eller ei!

United Bloggers

Supernanny søkes…

Så kom det, øyblikket jeg har fryktet og med lite realisme håpet at ikke skulle komme. Øyeblikket der mammaevnene ikke strekker til, tålmodigheten blir satt på sitt livs prøve og det eneste fornuftige ser ut til å være å gå seg en tur – alene. Vi har hatt vårt første timeslange sinneutbrudd.

Du vet de gangene du rister megetsigende på hodet og prøver å se så forståelsesfull ut som bare mulig med et blikk fylt med omtanke midt i butikkøen i ettermiddagskaoset? Der et barn står i bro i handlevogna bak deg og skriker så hun rister mens votter og luer flyr som prosjektiler rundt i hele kasseområdet. Der en svett mamma med alt for mye klær står med illrødt ansikt og er mer opptatt av å komme seg fort ut og be alle medhandlende om unnskyldning og du tenker – det der, det skal aldri skje meg! Jeg husker en gang, i et annet liv, at jeg tenkte at det, det skal jeg klare å takle på en veldig bra måte. Jeg skal bare gå. Og jeg skal ha en så god dialog med barnet mitt at vi kan snakke om det, og så vil det nok gå over. Vel, den dialogen mangler foreløpig kan man vel si…

Etter en litt for lang uke innendørs med alt for mye kjeks og saft og egen bestemmelsesrett på det generelle matinntaket, dårlig nattesøvn og Brannmann Sam, Frost og Elias på repeat måtte det smelle en gang. Og det gjorde det. Så til de grader. En ikke helt ferdigsovet Lillemann viste frem en side av seg selv som jeg, om jeg får velge, helst ikke vil se igjen. 60 veldig lange minutter med gutteral skriking fra et indre dyp jeg ikke trodde eksisterte i en mindre enn en meter lang kropp fulgte og aldri har jeg savnet Supernanny Frost (eller hva hun heter) fra TV2 mer! Det var som om Djevelen hadde inntatt min sønns kropp. At de underjordiske hadde vært innom og jeg hentet inn en Bytting fra formiddagshvilen!

Og jeg prøvde alt… Jeg forsøkte å snakke han til fornuft mellom skrikene, si at jeg forstår at du er sint. Jeg tok han i hånda og gikk rundt i huset for å avlede, jeg trøstet, holdt rundt og klemte. Jeg spurte om han hadde vondt, tilbød saft og eple. Vi hadde time out sammen nederst i trappa, jeg overså, satt litt unna, gjorde mine egne ting og sang en sang. Han ville ikke en gang se på sine beste venner i hele verden; Sakkemarsj (vaskemaskina) og Tromle (tørketrommelen) som stod og gikk! Og det var da jeg gjorde det – jeg sendte han på rommet. Jeg orka ikke mer. Jeg hadde ikke flere gode råd eller utveier. Jeg kunne jo ikke ringe mamma heller – hun ville antagelig bare ledd og sagt et eller annet om karma og at «nå er det din tur»!

Så der stod jeg. Med gråten i halsen og svetteringer under arma utenfor den stengte døren til Prinserommet. Og etter kanskje to minutter hørte jeg at den lille meteren forsøkte å få opp døra si mellom all skrikinga, og jeg hjalp han ut. Og han takket med en ny skrikerunde! Mitt neste tips til meg selv var å gå ut. Alene. La Bikkja og barnet holde på som de ville. Stikke av rett og slett! Men det gjør man jo ikke. Man setter seg jo ned og prøver på nok et forsøk på å snakke den illsinte klumpen til fornuft. Og til slutt, etter trusselen om å måtte tilbringe en ny liten runde alene på rommet, så ble det stille. Og mamma og Lillemann klamret seg til hverandre der de satt på sengekanten, utslitte og utgråtte og helt fortumlet etter sin første store krangel. Over en smokk..!

Og når hulkingen var over og pusten gikk normalt igjen, så gikk de to inn til Sakkemarsj og Tromle og satte seg ned ved siden av hverandre og bare så på de to maskinene. Og den lille la hånda på låret til den store og sa; Sitte siden av mamman min jeg! Og så var alt glemt…

 

Supernanny

Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

Smidigheten har møtt sin overmann – i Son

Har du noen gang vurdert å gi bort et gavekort på SPA? Kanskje med hotellopphold i tillegg? En fantastsisk gave på et nydelig sted? På Quality Spa & Resort Son kanskje? Ikke gjør det! For om det skulle skje noe slik at mottakeren sliter med å bruke det i løpet av ett år så har du brukt masse penger på absolutt INGENTING!

Mine svigerforeldre var nemlig så gavmilde i fjor. Vi skulle få kose oss i en suite med frokost på rommet og nyte SPA-anlegget mens de passet Lillemann. Til alt overmål booket vi oss også inn på en to uker lang sommerferie på SPA-hotell og som småbarnsforeldre flest er det lett å utsette hyggen mens man prioriterer alt man skal fikse på hus og hytte, bursdager som skal feires og for vår del – barn som skal lages på et sykehus. Og når barn lages på sykehus så er det en del perioder der SPA-opphold ikke er helt velegnet. For ikke å snakke om romantikken som viker plass for teknikken. Så vårt opphold på Son SPA har blitt utsatt, og utsatt, og utsatt. Og plutselig var jaggu nesten desember her! Og Ingeniøren tok en telefon for å høre om det kunne være mulig å booke en helg for oss på nyåret, når ikke Hormonella deVille har badeforbud og vi virkelig kunne trenge en pause fra livet. Vi fikk et svar vi aldri hadde sett for oss!

Loven er grei. Gavekort har tre års gyldighet dersom det ikke fremkommer noe annet. Quality Spa & Resort Son opererer med ett års gydlighet. Helt greit. Vår feil at vi ikke benyttet oss av det før vi begynte med nye prøverørsbehandlinger, men for å være helt ærlig hadde vi faktisk ikke trodd at det skulle være like vanskelig å komme i mål denne gangen også. Vi trodde vi ville ha god tid utover høsten til å glede oss over det nye barnet som skulle komme og nyte en skikkelig kjærstepause sammen i høstsola. Den muligheten har rett og slett regna bort… Og nå viser det seg at mine svigerforeldre ikke gir oss en fantastisk gave og en sårt trengt mulighet til å bare være sammen, de donnerer rett og slett en stor pengegave til et hotell som uten å blunke avslår alle våre forsøk på å få benyttet oss av gavekortet vårt. Vi får ikke forlenget gyldighet, vi får ikke byttet det til behandlinger slik at vi kan være der kun på dagtid, vi får ikke booke en helg på nyåret, vi får heller ikke muligheten til å betale mer dersom prisene går opp for å forhindre at de taper penger. Gavekortet går ut 23.12 og sånn som det ser ut nå så er det ikke verdt papiret det er skrevet på en gang for oss.

Vi har ringt, svigermor har ringt, kundeservice på hovedkontoret til Choice har ringt. Vi har foreslått, tilbudt og forhandlet, men nei – av prinsipp viker man ikke en tomme. Av prinsipp? Prinsipp? Hva skjedde med kundeservice? Smidighet? Skjønn? Forståelse for andres situasjon? Quality Spa & Resort Son velger faktisk å fravike fra Nordic Choice sin retningslinje som sier at man anbefaler hotellene å gi utsettelse på gavekort en gang dersom kunden tar kontakt i god tid før utløpsdato. Av prinsipp sørger de for å legge nær 3000 friske, norske kroner til bunnlinja si uten å løfte en finger for å yte noe for de!

Jeg skjønner at vi forbrukere er på vei til å bli en gjeng storforlangende masekopper, men makan til steil og vanskelig leverandør har jeg faktisk aldri møtt. Og etter mange år med Choice som mitt førstevalg på hotellfronten er jeg en kunde på vei bort. Langt bort. At vi nå opplever at en så stor pengesum forsvinner i det store sluket til dette hotellet gjør meg ikke annet enn kvalm, og min oppfordring før den store kjøpesesongen virkelig setter inn er soleklar; ikke gi bort gavekort om du ikke vet at det blir brukt! Sjekk varighet på gavekortet grundig og vær sikker på at mottaker kommer til å løse det inn. Og for Guds skyld – ikke kjøp på det på Quality Spa & Resort Son; etter min mening har de fått nok penger uten å gjøre seg fortjent til det på en stund…

Etter en uke med telefoner og gjentatte forsøk på å forklare at gavekortet vårt nå går ut og at vi gjerne vil finne en løsning på å faktisk få brukt det, måtte det altså ett høyt og sinna rop ut i Internettet til for å faktisk bli hørt. Salgs- og markedssjefen ved Quality Spa &Resort Son kontaktet meg i kveld og oppklarte det som blir omtalt som en misforståelse. Det viser seg at de vi har snakket med ikke har forstått at gavekortet ikke har gått ut enda, til tross for at vi har oppgitt nummer på gavekort og til og med spurt om det lar seg gjøre å booke et opphold til neste år nå før gavekortet utløper. 

Jeg er veldig takknemlig for at vi nå har funnet en løsning, og ser frem til et par late dager i flotte omgivelser i Son, men jeg stiller meg fortsatt undrende til taktikken. Det er synd at det først er når man kjefter og smeller så mange hører det at det blir viktig å ta vare på kundene sine – hadde det ikke vært mye greiere å høre etter og være litt løsningsorientert i utgangspunktet?

 

Quality Spa & Resort Son - stedet jeg slipper å se igjen!

Quality Spa & Resort Son – stedet jeg slipper å se igjen!