Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

Advertisements

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Landskap til besvær

Kontorlandskapet så dagens lys allerede i 1904. I USA selvsagt. Flott det altså, jo mere vi er sammen og så videre. Det er bare det at vi ikke bare deler arbeidsmiljø – vi deler basiller også!

Skal du virkelig være redd for bakterier og ebola er det bare å få deg en jobb i et moderne kontorlandskap. Det er som en barnehage! Jeg har håndsprit på pulten min, vasker hender med et snev av tvangstanker, har hjemmekontor når jeg kan. Nå vurderer jeg å bli her hjemme… For alltid. Høstens aller værste virus har inntatt vår lille verden; Noroviruset! Halve avdelinger er borte, vi skuler på hverandre og har små gjettekonkurranser om hvem som blir nestemann. Vi tvinger folk til å bli hjemme litt ekstra og vi drikker håndsprit for å være på den sikre siden.

Og i den virkelige barnehagen kom det røde flagget opp på tirsdag; noen har fått Røde Hunder! I høstferien. Vi andre ryster oss i regnet og hytter med neven mot basillene som kommer løpende mot oss i pur glede når barnehagedagen er over. Jada, jada, jada, jeg vet det er mye bedre at han får det nå enn om noen år, men kan vi ikke vertfall vente til han kan fortelle meg hvordan han har det? Det blir så mye bedre om han kan uttrykke litt mer enn begeistring overfor «gavemaskjen» borti veien!

Og midt oppe i Noro, hunder, ebola, influensa, ørebetennelser og streptokokker går jeg rundt som fritt villt med ett immunforsvar en 90 år gammal dame ikke ville misunt meg! Jeg får ALT!!! Nå er det bihulene. For noen uker siden var det bronkene. Altså, hadde det ikke vært sånn at jeg syns dette livet er ganske gøy, så hadde det jo vært like greit om noen tok meg med inn skauen og skjøt meg på stedet.

Og i landskapet sitter de, bakteriebombene. Hvert lille host eller kremt blir slått hardt ned på. Resepsjonisten forer oss med c- og d-vitaminer på vei inn og ut av kontoret. Et snufs og du regnes som ukens spedalske og sendes rett hjem! Så i frykt for å spy ut bihulene mine sitter jeg nå trygt og godt ved kjøkkenbordet andre dag på rad, inntullet i skjerf, stearinlyshygge og en tett tåke av tearoma i rommet og jobber jevnt og trutt uten en eneste forstyrrelse…

Om jeg syns landskap er en bra ting sa du? Ikke så veldig…

 

Kontorlandskap

Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro

Tårnfrid

Jeg føler meg som Tårnfrid, hun som skal få til alt, ha barn, flott ytre, spennende jobb og alltid være i flytsonen. Jeg har hatt første timen hos tannlegen mens Ingeniøren tok morgenvakta med Lillemann, jeg farger håret under formiddagshvilen mens jeg jobber med en presentasjon sammen med kollegaen min som er på kontoret, pakker til to jobbedager i Stockholm, blogger og drikker dagens åttende kaffekopp.

Og akkurat nå syns jeg det er litt godt. Jeg gleder meg til å bo på hotell, alene, i to netter. Helt uten mann og barn. Jeg gleder meg til å savne og kanskje bli litt savnet. Jeg gleder meg til å spise middag med kolleger fra flere land, diskutere utfordringer og løsninger, snakke fag og ikke bleier, være meg – og bare meg. For jeg savner det litt. Å være fokusert på hvem jeg er og bare det. Ikke måtte tenke på om Lillemann ligger riktig i senga, har det for varmt eller for kaldt, hva vi skal spise til middag eller om Bikkja har fått nok stimuli i dag. Jeg skal bare passe på meg selv og mine ting i to døgn, og akkurat nå er det en svært kjærkommen tanke. Kanskje det egentlig er ferie jeg ønsker meg?

Og nå nærmer den seg. Ferien altså. Fire uker står forran oss som blanke ark, og jeg føler vi har fått utdelt de finest fargestifter til å fargelegge dagene med. Jeg gleder meg til late dager uten planer, og aktive dager med stor glede og mange opplevelser. Men hva er opplevelser for Lillemann egentlig? Er det vannsklier og enorme lekeplasser? Er det aktivitetsparker og vannverdener?

Jeg tviler på det. Jeg tror at om han får bestemme så er en perfekt dag en dag der både mamma og pappa har tid til å sitte ved siden av han og studere alt det som studeres må når man er snart halvannet. Det er mysteriet med bladene på hekken og mosen i plenen (jada, vi har det og jeg lurer også på hvor den kom fra!). Det er den sensasjonelle følelsen av sand som renner mellom fingrene og de fasinerende humlene med bittesmå vinger og øredøvende sus. Det er en badeball i vinden og en fugl på insektsjakt. Og det er i disse små halvtimene der tiden virker å stå stille, og verden oppdages og oppleves gjennom ganske så nye øyne, at man blir bevisst på sin egen tilstedeværelse, og kanskje aller mest mangelen på den. Det er da jeg skjønner hvor skjeldent jeg faktisk puster helt ned i magen eller tar meg tid til å lukte på blomstene. Så i går kveld, da en søt eim av Kløver spredde seg over Rekkehusgrenda, gikk jeg ut og gjorde noe jeg ikke har gjort på så lenge jeg kan huske; jeg plukka blomster! I lett skumring tusla jeg opp de små veiene våre og kjente på følelsen av å bare være til littegrann. Og inne i meg frydet LilleJanne seg… Kanskje jeg må la henne komme frem litt oftere?

 

Kløver

Mikroaggresjon

Dette har vært en litt absurd mediehelg må jeg si. Ikke bare har innlegget mitt om dagens ungdom ligget ute på VG.no, men artikkelen med intervjuet jeg ga til Vårt Land for en litt lang uke siden har også stått på trykk. Er ikke hver dag man blir bedt om å uttale seg i samme artikkel som Marie Simonsen – og jeg er ikke så rent lite stolt…

Mikroaggresjon er et begrep som omhandler de små hverdagsøyblikkene som markerer et underordningsforhold. I mitt innlegg «Ja vi elsker 8. mars» beskriver jeg noen av disse øyeblikkene, og det er nettopp dette som er den hverdagsdiskrimineringen jeg mener vi må fortsette å kjempe for å bli kvitt. Den uuttalte sannheten om at menn kan mer, vet mer, er sterkere eller står bedre i en lederjobb enn en kvinne. Den som kanskje mest eldre menn utsetter sine kvinnelige kolleger for og som bare fremtiden vil kunne fortelle oss om blir borte med kommende generasjoner.

Jeg mener ikke man er hårsår eller drama queen om man ikke aksepterer å bli utsatt for dette, og velger å si fra. Det må være lov å kreve å bli sett for sine ferdigheter og sine kvalifikasjoner, og ikke fordi man er den eneste med nylonstrømper. Når sosiolog Anne Grethe Solberg hevder at de som klatrer til topps håndterer de små ydmykelsene i hverdagen, så er det en fallitterklæring! Hvem faen syns det er greit å bli ydmyket og tatt for å være sekretæren en gang i blant? Jeg har fortjent å bli tatt for å være det jeg er og det jeg kan, akkurat som alle menn.

For hør her – jeg er ikke hårsår; jeg er stolt!

 

bilde (3)