Lykke til

Jeg kjenner på redselen din, på usikkerheten, det store steget ut i det uvisse. Jeg vil så gjerne være der for deg. Holde deg i hånda, si at alt kommer til å gå så mye bedre enn du tror. Vise deg at du ikke er alene. Fortelle deg at cellegift ikke er så skummelt som det høres ut som. Men hva vet jeg? Jeg er jo nesten like redd som du er…

Men så er du ikke redd. Du blir klippen i alles liv. Den som står rak og legger to små barn med bandasjer rundt brystet og kreften i kroppen. For den var ikke helt borte like vel. Nå må den skremmes helt bort.

Nest etter kreft er kanskje cellegift det skumleste ordet jeg vet om. Jeg ser for meg hår som faller av, magre ansikter, tomme øyne. Det absolutte nullpunkt. Det værste stedet du kan være. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å miste henne som står så sterkt. Hun som tåler alt. Hun som skal ha to kurer før jul og seks gjester rundt middagsbordet på julaften. Hun som elsker å pynte og vil ha alt på stell. Der vinduene skal være nyvasket og julegodtet hjemmelaget.

Men hva blir jeg redd for? Min egen sårbarhet? Min egen manglende udødelighet? Blir jeg redd for å se at styrken forsvinner? Hva frykter jeg egentlig? Alvorlighetsgraden eller frykten i seg selv? Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som skjer med deg. Det kjennes ut som blodet mitt fryser til is, så kald blir jeg. Og det eneste jeg kan gjøre er å være her, når du trenger det. Vaske vinduene dine eller sitte stille ved siden av deg og drikke te. For jeg kan ikke redde deg og jeg kan ikke ta bort uvissheten, men i ventetiden så venter du ikke alene. Jeg venter her sammen med deg. For i denne ventetiden venter vi alle på noe godt, og noen venter mer enn andre. Sammen venter vi best!

Og er det ikke det det handler om, sånn i bunn og grunn, all denne ventingen; at vi er sammen. At vi bryr oss om og med. Hjelper hverandre og strekker ut en arm. Ikke bare låner ut en plass ved julebordet til fremmede eller deler ut gaver til vanskeligstilte, men også bryr oss om de vi kjenner rundt oss. Kanskje finner vi noen som trenger oss mye nærmere enn vi en gang trodde. For de er der, bak lystige oppdateringer og glansede julekort; tankene, sykdommene, ensomheten, utfordringene. Jeg vil bruke ventetiden min på å vente sammen med andre, og da blir kanskje min egen venting litt lettere å leve med også…

omsorg

God nok

Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter…

Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte.

Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp.

Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok.

Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det!

Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

 

For du har både vett nok,
Mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
Sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera
Kom med dine draumar, kom med di tru
For ingen er som du.

Lyng og lauv
Lyser i mot meg
Gjev meg glede og tenner tru
Det same gjer du
Så skund deg og rot deg
Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland

Fredagsblomster

RosaSløyfeBart

For snart fire år siden levde jeg mitt livs lykkeligste dager. Jeg var i forlovabobla, planla bryllup og ventet på time til spesialisten som skulle sende oss rett til Rikshospitalet og inn i mammalykken så fort vi var vel gift og hjemme fra bryllupsreisen. Alt lå så klart for meg. Jeg var så trygg på at dette skulle gå på skinner. Jeg visste ingenting om hva som ventet meg – heldigvis!

Jeg har alltid vært veldig nøye på å følge Kreftregisterets anmodning om å ta celleprøve hos gynekologen minst hvert tredje år. Ikke fordi jeg noen gang har tenkt at jeg kunne få kreft, nei er du gæren, jeg har selvsagt testa meg fordi jeg er livredd for å ikke følge øvrighetas beskjeder! Jeg tror du er gal – ikke følge statens opplegg sier du? Skjer ikke her i gården vertfall!

For et lyn! Jordskjelv! Grunnen forsvant under føttene mine og før jeg visste ordet av det satt jeg alene i trappa ned til den iskalde verdenen der ute. Klamrende til telefonen min. Hulkende på inn- og utpust. Jeg måtte opereres. Fort. Før bryllupet. De ville ikke vente.

Jeg var livredd. Jeg følte det som om kroppen min angrep seg selv. At jeg hadde mistet all kontroll.

Jeg var overbevist om at jeg skulle få kreft. At jeg måtte møte både cellegift og stråling. Jeg ante ikke hva jeg gikk til eller hva dette betød. En operasjon. Et forstadium. En begynnelse på noe dritskummelt. Det var seks måneder siden sist jeg ble testa. Seks små måneder. Et blaff i livet. Og jeg som trodde at jeg skulle bli gravid i en fei! Plutselig ble alt annet satt til side – og jeg var ikke syk en gang!

Jeg gikk hjemmefra til operasjonssalen, og nøyaktig en time senere gikk jeg inn døra mi hjemme igjen. Ferdig operert. To uker før den store dagen. Samme dag som Ingeniøren ble drukket ut. Jeg har litt kortere livmorhals. Det er mest sannsynlig derfor jeg fødte Lillemann fire uker for tidlig. Det er derfor de ikke tar sjansen på tvillinger og bare setter inn ett embryo om gangen. Men jeg er frisk! Det ble oppdaget i tide. Og som Ingeniøren sa der jeg satt apatisk og stirret inn i peisen, relativt rødvinsbedugget; takket være min kreft slipper du å bli syk også! Det er så vakkert tenkt, så fint sett, så godt sagt.

Og takket være mange kvinner før meg finnes det en ordning i Norge som gjør at vi blir testet. Så i denne rosa måneden; ikke bare klå på puppa dine, ta deg en tur til gynekologen om det er lenge siden sist. Og neste måned er det på tide å be mannen sjekke prostataen! Og i stedet for alle de grelle, dustete bartene – bli medlem av Kreftforeningen! Du kan faktisk være en av de tre…

 

Rosa sløyfe

MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…

 

Kreftfri Jubeldag!!!

I dag har det endelig skjedd; Hr. Kreft har forlatt vårt hus! Og nåde han om han kommer tilbake!

10 år med etterkontroller er over for Ingeniøren og nå er han frisk. Vi har ikke lenger årlige kontroller å forholde oss til, prøver som må taes i tide, den alltid tilstedeværende, bittelille usikkerheten. Fra nå av skal han ikke forholde seg til laboratorier eller lange MR-undersøkelser. Legen har smilt og ønsket han lykke til. Sykepleieren har med strålende øyne og klar røst proklamert at han er på venterommet for siste gang. Hun har til og med bedt oss om å feire! Og det skal vi. Vi skal feire en vel kjempet kamp for livet. En kamp så alt for mange kvinner og menn, unge og gamle må kjempe hvert eneste år. Hver eneste dag.

Champagnen ligger til kjøl – i dag skal vi feire det vi har!

For etter noen nervepirrende dager med overstimulering og hCG-nivå for høyt til å være «ikke gravid», har vi i dag fått det endelige svaret; kroppen har rydda opp. Det gikk ikke denne gangen heller. Men det kan gå! Vi vet at det er en mulighet. Det gikk jo nesten! Og i fryseren ligger to små håp som bare må overleve tining før de får flytte inn på prøve; håper en av de finner seg godt til rette…

Men i dag er en solskinnsdag. En magisk dag vi har ventet lenge på. En dag vi aldri kommer til å glemme. Uansett hvor stort ønsket om et nytt barn er, så overskygger det aldri viktigheten av å ha hverandre. Og noen ganger har man kanskje godt av å bli minnet på nettopp hvor heldig man er. Vi vil aldri helt slippe unna da Ingeniøren må fortsette å få testosteroninjeksjoner resten av livet, og arret som går nedover hele magen vil aldri bli borte. Men selv om det er der, vil spøkelset som fulgte med på avstand før være borte for alltid. Og når jeg tenker meg om, så ser jeg ikke lenger arret. Jeg tenker ikke lenger på hva som har vært. For når Lillemann stråler opp og den lille Mini-Ingeniøren holder hardt rundt pappaen sin så vet jeg at pappaens seier er så uendelig mye større enn jeg noen gang kan forestille meg. Han er frisk, balleløs og pappa. For noen år siden ville det aldri vært mulig!

Så i dag, når korken sprettes og vi synker ned ved siden av hverandre og lar ett lettelsens sukk gå gjennom rommet, så skal jeg sende en tanke til alle de som hver dag gjør en forskjell i helsevesenet. Som vier livet sitt til forskning. Som tvinger 25 år gamle jyplinger til å fryse ned sæd. Alle de som har en hånd å holde i, som tørker en nesten usynlig tåre på vei ned mot en utgrått pute. Alle de som holder mot oppe og vonde tanker nede. Som kjemper mot statistikker og syke celler.

Tusen takk for at dere finnes!

Tusen takk for den jobben dere gjør!

Uten dere hadde jeg ikke hatt familien min.

 

Vi skal feire det vi har!

Vi skal feire det vi har!

Det nye livet

Kan man forberede seg på store endringer i livet? Store sorger? Skumle farer? Kan man noen gang være klar for en livsendrende beskjed? Beskjeden om at man er alvorlig syk? Beskjeden om at man aldri kan lage barn på egenhånd? Og hvordan møter man det friske livet når man blir erklært sykdomsfri. Blir sluppet ut i den store verden alene?

I Norge har vi et ettervern på kreftpasienter som i mange tilfeller er vesentlig lenger enn i andre land. For mange betyr dette at man har en kontakt og et støtteapparat på sykehuset i ti år, kanskje mer. En fantastisk trygghet. Ett sikkerhetsnett som gjør hverdagen mindre utrygg og fremtiden mer forutsigbar. Men med sikkerheten følger også en stadig påminnelse om det skumle for hele familien og de rundt. Kreften forblir en del av en hverdag og en virkelighet, til og med for de som ikke var der da sykdommen kom snikende. Hos oss er den på vei til å forlate huset. Jeg vet ikke om det gledes eller grues. Det ukjente er alltid litt skummelt.

Jeg slapp å se min beste venn, største styrke og fineste kjæreste bli syk. Jeg slapp å være tilstede da han ble det en gang til. Jeg slapp å stå ved hans side gjennom operasjoner, cellegift, stråling og spredning. Jeg har fått en kjæreste som er trygg på seg selv, sin egen styrke og sine egne følelser. En mann som har tenkt gjennom ting, akseptert sin skjebne, lært å leve med helsevesenet. En ektemann med ett livssyn jeg ikke slutter å beundre, en evig optimisme, et beundringsverdig pågangsmot. Jeg har fått alt det gode, men jeg har også fått kjenne på spøkelset. Da noe med blodet ikke var helt som det skulle. Da det ble en ny MR og nye og flere prøver. Da Ingeniøren visste at det ikke var noe galt, men legene allikevel ville sjekke en gang til. Er vi klare for å gi slipp på de årlige kontrollene? Blir man noen gang forberedt på å ta et endelig farvel til kreften?

Vi mennesker fungerer på et besynderlig vis. Vi lar sykdom og glede gå hånd i hånd. Vi takler det vi må takle, finner styrke når det trengs. Jeg vet dette, for jeg har måttet finne det selv. Når du er på ditt aller mest sårbare dukker det opp en liten kjempe som tar opp kampen mot destruktive tanker og alt det vonde. Allikevel kan det være vel så skummelt å gi slipp på det som har vært vondt og vanskelig. Akseptere at det er over. Hos oss blir vi aldri helt ferdig, for livet til Ingeniøren vil fortsatt bli preget av jevnlig tilskudd av testosteron, og Lillemann vil alltid være et lite mirakel, men kanskje er det godt. Den lille, tynne livlinjen med jevnlige legebesøk. For etter ti år med kontroller så virker det nesten uforsvarlig at de bare skal gi slipp. At de ikke skal passe på lenger.

Jeg vet ikke hva Ingeniøren tenker om dette, men jeg tipper han tar det med like knusende ro som ellers. Selv om jeg merker at han er litt mer spent og opptatt av å ha kontroll på når timen hans er enn vanlig. Snart er han ikke lenger frisk kreftpasient under oppfølging, han er bare frisk. Han har vært gjennom mer enn de fleste, og kommet ut av det med hodet hevet høyere enn himmelen. Han er den tøffeste jeg vet om, den beste partner man kan ha. Han står ved min side og hjelper meg til å takle livet.

Jeg ønsker den kreftfrie hverdagen velkommen med et bittersøtt snev av skrekk. Jeg vet at du vil takle det best av oss alle og være vår forsikring om at alt er bra. Din kamp tilbake er faktisk snart over – jeg er så uendelig stolt av deg og det vi har skapt sammen på tross av og på grunn av alt. Takk for at du er så modig!

 

Latter

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…

Kalealilje