Blå-blått slag i likestillingstrynet

Vi visste det kom. Mange er til og med for det. Noen mener det kan kalles valgfrihet og puster lettet ut mens de tenker at de endelig kan styre over egen familie igjen. Jeg har et hjerte som blør for fedrene og en tungsinn over likestillingens stadige angrep fra en gammeldags og bakstreversk landsledelse. Fedrekvoten står for fall…

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har ikke bare klart å erte på seg hele landets homofile og alle vi som føler at denne gruppen fortsatt har et særlig behov for fortsatt fokus fra nevnte minister. Frp’s utvalgte har med sine uttalelser og kampsaker på kort tid lagt seg ut med de aller fleste med et brennende engasjement for likestilling her til lands. I likhet med Bent og Erna har hun tatt til orde for endringer som uten tvil er med på å gjøre forholdene for unge kvinner langt vanskeligere i årene fremover, og nå går de til angrep på en av mennenes nylig ervervede rettigheter også. Og det kan synes som om det er noe man ikke helt har skjønt, når man sier at dette er til det beste for barnet. For hva legges til grunn for det? At mor er flinkere til å passe barn? At far ikke er en egnet omsorgsperson? At det er bedre at mor får lavere lønn, taper i karrierestigen, blir minstepensjonist og avhengig av mannens inntekt? Er det bedre for barnet at det opplever at mor passer best hjemme, mens far har viktigere oppgaver å gjøre, ute i samfunnet?

Jeg opplever et markant skille i Ingeniørens pappaliv; før og etter pappapermisjonen. En pappa med de beste intensjoner, og et enormt ønske om å mestre sin nye rolle, har etter 12 uker hjemme en ro og trygghet i papptilværelsen han aldri ville fått uten å ha regjert på hjemmebane. Lillemann går vel så mye til pappa som til mamma, og mellom oss er vi langt på vei mer likestilte enn vi var før Ingeniøren stelte hjemme. For jeg tror de færreste av oss kvinner faktisk slipper mannen til uten at vi må. Det er alt for lett for oss å ta ansvaret og heller klage litt på at man må gjøre alt selv. Det er for enkelt å lene seg på puppene og si at man tross alt ammer, og derfor må være mest hjemme. Og det blir for dumt å snakke om at kvinnen mister permisjon ved at far har fått en dedikert kvote. For som det står i «VG mener» i dag, 28. juni 2014, «Men dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen, bør konsekvensen være at den faller bort. Velger man å takke nei til en velferdsgode erstattes det ikke på andre områder heller.»

Lik rett til foreldrepermisjon ble innført i 1978, men ti år etter var det fortsatt under èn prosent av alle norske fedre som benyttet seg av denne rettigheten. Først da fedrekvoten ble innført begynte mennene å være hjemme med barna, og det er etter mitt syn sjokkerende naivt å tro at vi ikke vil se fedrenes returmarsj til kontorpulten og møterommene om Horne og hennes hær får det som de vil. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta ut noen uker med permisjon, men jeg tror både mor og arbeidsplassen i mange tilfeller vil gjøre det de kan for å beholde far i arbeid. For hvilken arbeidsgiver ønsker at arbeidstakere skal være hjemme i lengere tid, være seg kvinne eller mann? Og hvor mange mødre vil vel ikke være hjemme med dette dyrebareste de har så lenge de kan?

Når Unge Høyre nå går ut og mener at Hornes forslag er alt for puslete, og at fedrekvoten bør fjernes fullstendig, ja så blir jeg rett og slett usikker på dette ungdomspartiets kunnskap om arbeidslivet og hvordan dette fungerer i dag. Jeg begynner å tvile på om de vet hvordan unge kvinner sliter med å få seg gode jobber fordi det forventes at de snart skal ut i permisjon. Jeg lurer på om de i det hele tatt er opptatt av å sørge for at de barna som nå vokser opp skal komme inn i en verden som minner om det årtusenet vi er i, eller om de lengter etter en svunnen tid der mor står ved kjøkkenbenken og far røker pipe etter en lang da på arbeidet. Det hele minner meg om det konservative USA og det knyter seg i magen min.

For jeg føler at jeg sakte men sikkert knebles og sendes tilbake til et kjønnsrollemønster jeg tror de aller færreste savner. Jeg vil at min sønn skal vokse opp i et samfunn der det er like naturlig at han er hjemme med det lille barnet som at hans kjærste er det. Et samfunn der fedrekvote er helt unødvendig, og Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger maser om valgfrihet til familiene, rett og slett fordi alt annet enn delt foreldrepermisjon er helt unaturlig og fremstår tullete. Men vi kommer ikke dit med den løsningen Horne presenterte i Aftenposten i går. Den løsningen tar oss tilbake i tid og ikke inn i fremtiden. Den løsningen er tilrettelagt for arbeidsgivere og menn som syns det er litt kjedelig å henge med ungen sin og ikke kollegene i noen uker. Det er en populistisk løsning uten ryggrad og ansvar for det samfunnet vi skal leve i, både kvinner og menn, med like muligheter og like rettigheter.

Og Horne; ikke gjem deg bak ungen min når du tar fra han retten til å være sammen med Ingeniøren flere uker i strekk. For det er ikke det beste for han å ha en mamma med stålkontroll og en pappa på prøve. Det er ikke det beste for han at samfunnet gjør det lettere for mennene å slippe unna og enklere for mor å ta fra far en unik periode i livet. Ikke send oss tilbake til 60-tallet, Horne! La oss fortsatt være et foregangsland på likestilling, og sol deg i glansen av det når andre leter etter de gode eksemplene! Ta ansvar og sørg for at vi fortsetter med god fart inn i fremtiden, for barnas beste…

 

Hanoghenne

Så glad blir man for ny kjele…

Advertisements

Stopp klokka

For tre måneder siden kunne ikke påska komme fort nok for meg. Jeg skulle begynne å jobbe igjen og forlate min lille Prins hver morgen, flere timer før han våkna. Jeg så for meg milepæler på video og manglende kunnskap om favorittleker og spisevaner. Jeg tenkte med vemod på at spebarnstiden var over og at Lillemann snart skulle rulleres inn i et system han ikke vil være ute av før han pensjoneres. Jeg var ulykkelig.

En fantastisk påske er nå over og om en liten uke begynner jeg på en vår som 50% Marketing Manager og 50% SuperMamma. Herregud som jeg gleder meg, men jeg sitter fortsatt med en liten klump i magen og et vemodig blikk bakover. For jeg kjenner så godt igjen min egen opplevelse av svunnen tid når jeg ser på Ingeniøren som bare har fire dager Pappaperm igjen. Han gruer seg. Som tusan. Ikke til å komme tilbake til de fine kollegene eller arbeidsoppgavene, men til å være ferdig med de langsomme dagene og perioden med frihet i hverdagen. Tiden der bare du og 70-something centimeter ettåring bestemmer at man skal studere at gresset gror i 30 minutter mens alle andre sitter i budsjettmøte på kontoret. Tiden der man kan lese hele helgens avis fra forside til bakside mens poden sover formiddagslur og man lytter til stillheten i Rekkehusgrenda etter at alle har kommet seg på jobb og skole og barnehage. Tiden der man får være til stede når munnen til poden former seg konsentrert og sakte og det popper ut et nytt viktig ord på veien mot sammenhengende og meningsfull kommunikasjon (i går var det ordet BÆ hos oss…). Den tiden er snart forbi.

Heldigvis skal vi ha en sakte tilvenning til den nye travle hverdagen, og det føles som bursdag, julaften og bryllup på en gang. Det er ingen tvil om at det ikke blir noe hvilehjem, men for en bonus det er å måtte være hjemme litt til! Kanskje jeg egentlig ikke syns vi skal ha to barnehageopptak, bare for at det er så fint å måtte ta denne ekstrapausen..? Og er vi så heldige at vi får et barn til, så lover jeg deg, kjære ektemann, at du skal vertfall få 12 uker med det nye mennesket vårt – enten politikerne tar til vett eller ei! For en ting er klinkende klart og 100% sikkert; mine to Superhelter har storkost seg de siste tre månedene og familiebalansen er gjenopprettet på alle mulige måter! Vi har tatt et sjumilssteg mot et mer likestilt hjem både når det gjelder hus- og omsorgsarbeid. Og selv om jeg nå må begynne å delta på middagsplanlegging og husvask igjen, så vet jeg at jeg ikke lenger er alene om å vite hvordan det er å være Hemmafru.

Men i morgen er det uansett på’n igjen. Mor skal opp før hanen galer og ungen våkner, og en påskeferie skal fordøyes med gode kolleger i lunsjen. Jeg tipper det blir mye brilleskiller og uthvilte sjeler rundt møtebordet i morgen tidlig.

Velkommen hverdag; med dette været frykter jeg deg ikke!!!

 

Fra skidress i går til shorts i dag...

Fra skidress i går til shorts i dag…

 

Og om det var mulig; men en balje vann ble den siste påskedagen enda bedre!!!

Og om det var mulig; men en balje vann ble den siste påskedagen enda bedre!!!

 

Mor avslutter påska med krampetrekning; Prosecco og bok i de siste solstrålene...

Mor avslutter påska med krampetrekning; Prosecco og bok i de siste solstrålene…

Pappapermeri

Jeg elsker synet av menn med barnevogn. Jeg elsker stoltheten i øynene, vissheten om at vi ser dem og den uforløste gleden de viser. Og jeg elsker hva det ene, lille bildet, hver enkelt mann på trilletur på en helt vanlig formiddag, sier om samfunnet vårt. For selv om vi fortsatt diskuterer rammer rundt, nødvendigheten av og utbyttet ved pappapermisjonen, så har den uten tvil ført til at det er 100% legitimt å være mann, stolt og trillende!

Jeg tror menn på trilletur er superfornøyde. Kanskje ikke alltid uttalt, men jeg tror de aller fleste elsker det. Å ha permisjon med barnet sitt er en pause og et pusterom i en hverdag som i stor grad vil se helt lik ut til du går av med pensjon. Selv for Lillemann blir det ikke store avbrekkene fra august og til han anses som oppbrukt og ferdig i arbeidslivet. Har du tenkt på det? At de ukene eller månedene du går hjemme med ditt lille vidunder, er de eneste ukene du med god samvittighet og alt på det rene kan vandre gatelangs en mandag eller ligge på stranda en onsdag før du har hatt din siste arbeidsdag?

Jeg har kalt mine permisjonsuker for «sakteuker». Uker der dagene går i Lillemann og mitt sitt tempo, der kaffen nytes kald og måltidene inntas når vi er sultne og ikke når andre har bestemt det. Vi har stått opp når det har passa oss, tøysa og tulla i senga, gått lange turer og oppdaget dyr og natur i nærområdet, og vært sammen med andre små venner. Og nå er det Ingeniøren sin tur til å bli trygdebrun og lære seg å puste med magen. Det snekres, oppdras og kokkeleres. Man blir sliten, man sitter aldri i ro og man vet ikke helt hvor tiden blir av, men man nyter. For det skal man! Og det kan man. Om man velger å ta permisjonstiden for det den er; en helt unik tid man aldri får igjen, og ikke sitter og irriterer seg over alle pengene man taper eller alt det gøye man ikke får være med på på jobb – så er permisjonen helt magisk.

For vi har selv valgt å få barn og de aller fleste er vel vitende om at vi er medskyldige til at disse ungene har kommet. Og da må man ta ansvar, enten man er mann eller kvinne. Og det selv om mor gjerne vil være litt mer hjemme eller far vil være litt mer på jobb. Lær deg å sette pris på disse dagene og ukene; de er gitt til deg som en gave! Og tro meg; ingen syns hver grytidlig morgen er gøy eller hver overtrøtte ettermiddag er magisk, men de er dine – til odel og eie! Grip de med begge hender og klapp deg selv på skuldra når nok en er over, for om kort tid er det slutt, og da må du atter sitte og se ut på sola en vakker vårdag. Og i mellomtida irriterer jeg meg grønn over at Ingeniørens ansiktsfarge oser av soldager og utetid og at det er han som leder vårbrunkonkurransen, men bare vent – om ikke lenge tar jeg opp kampen!

Pappapuzzel!

Pappapuzzel!

Pappapermbetraktninger

Vi er fem uker inn i pappapermen og mammahjertet svulmer av stolthet og gråter over fraværet. Å reise fra hjemmet og det sovende lille barnet er like tungt hver morgen, men å komme hjem til gledeshyl og feststemte middager er intet annet enn en stor glede. Å frarøve mannen og sønnen min denne muligheten kunne ikke falt meg inn, og jeg blir så sinna når jeg vet at det kan bli en realitet i fremtiden.

Jeg er klar over at det argumenteres for at familienes frihet er det viktigste og at mange menn har store utfordringer med å være borte fra arbeidet fordi familien totalt sett taper penger om far er hjemme på redusert lønn. Jeg er også klar over at mange arbeidsgivere ikke løfter en finger i smidighet for å løse pappapermen på en måte som er til det beste for arbeidstaker og hans familie. Ei heller oppfordres det til at man er borte; det gjengse er vel heller det motsatte. At folk flest føler det er helt greit å spørre meg om jobben til Ingeniøren syns det er greit at han er hjemme, sier alt om hvor lite naturlig og normalt det er at også mannen er hjemme når en familie blir flere. Det var ingen som spurte mannen min, eller min arbeidsplass for den saks skyld, hva de syns om at jeg skulle være borte et år! Som en nær venns far sa en dag da både jeg og hans svigerdatter gikk gravid; «Det er jo helt forferdelig for jobbene til gutta når de nå absolutt må være borte de også!» Hos min sjef stod selvsagt jubelen i taket vil jeg anta! «Yes – markedssjefen vår er gravid og blir borte ett år!!! Fett!!! Skal vi feire i dag eller i morgen?»

Jeg er fullstendig klar over at det er lettere å sette inn en vikar for ett helt år enn for noen uker, men for meg stopper også forståelsen omtrent der. For det første har man minimum et helt svangerskap på å forberede dette, pluss noen måneder der mor med svært stor sannsynlighet er hjemme. Som en klok sjef sa her om dagen; om man så ikke velger å ha vikar for arbeidstaker i de ukene det gjelder, så får man se hva man kan delegere bort, og kanskje man til og med får rydda litt opp i de prosessene man har! Faren her er selvsagt at man effektiviserer bort den hjemmeværende pappaen, men la oss håpe man unngår det.

Ingen er uunnværlige, selv kongen har vikar! Hva om en ansatt er i en ulykke eller blir alvorlig syk (Gud forby) og ikke kommer tilbake i arbeid på tre måneder? Man fikser jo det! Det løser seg jo alltid! Og ved en permisjon har man til og med mulighet til å planlegge for det på forhånd!

Det kan helt sikkert diskuteres om regelverket er smidig nok og om unntaksreglene gir nok rom, men det viktigste med pålagte uker til pappa er at vi er nødt for å få en holdningsendring i samfunnet og arbeidslivet. Det er ikke nok at arbeidsplassen godtar en permisjon, de må også tilrettelegge, gi den ansatte de beste forutsetninger til å nyte tiden hjemme og ikke minst være tydelige på at dette er noe de støtter. Da er det ikke greit med slengbemerkninger om at «det er hyggelig at dere får barn, gutter, men MÅ dere ta den permisjonen?». Det er ikke greit å påstå overfor en kvinne at det er verre for mannens jobb at han er hjemme enn det er for hennes jobb at hun er det! Vi kommer ikke videre i arbeidet med å sørge for like muligheter i arbeidslivet til begge kjønn uten at noen må svelge noen kameler og gi litt ved dørene. Kall det gjerne å gi opp friheten til familien, jeg kaller det å investere i fremtiden.

Personlig har jeg lært uendelig mye av disse fem ukene. Jeg har lært at jeg på ingen måte er den eneste eller beste til å ta vare på Lillemann. Jeg har lært at jeg trenger å gjøre andre ting enn å trene på klosser i boks og borte-titt-tei. Jeg har blitt betydelig mer glad i tiden jeg bruker alene på kollektive transportmidler. Og jeg har blitt enda mer overbevist om at pappaukene er gull verdt. Men mest av alt har jeg lært at jeg er en like god mamma selv om jeg ikke tilbringer hvert eneste våkent minutt borte fra sønnen min med savn i hjertet og tårer i øyekroken… Ære være pappapermen – jeg håper du har kommet for å bli!!!

Pappahender

Let go!

Husmorhendene mine finner alltid noe ekstra å sette i oppvaskamsinen, noen smuler man kan tørke opp eller noe som må ryddes bort. Husmorhendene mine har opplevd en rivende utvikling de siste månedene, men nå har de ferie. Det er bare det at de har ikke helt skjønt det selv enda!Snart fem dager inn i mitt nye liv som Working Mom har jeg vasket veggene på kontorkjøkkenet, tatt ansvar for en ødelagt oppvaskmaskin og støvtørket en god del pulter. Med fare for å bli Office Mom så tror jeg det er meget bra at økonomi-ledelse-markeds-ryddeansvarsuka snart er over. Jeg tok nemlig anbefalingen om å la mannen være bare pappa når han fikk noen timer med barnet etter jobb svært alvorlig, og resultatet har blitt at Ingeniøren har vært meget skånet for husarbeid det siste året og vel så det. Og nå – er det min tur!

I minst ett år har jeg gått og gledet meg litt til dette epokeskiftet i vårt hushold. Denne vakre tiden der Ingeniøren selv skal få se hvor sjukt møkkete vasken hans alltid er i forhold til min. Hvor eitranes forbanna man blir på at ting skylles, men ikke settes inn i oppvaskmaskinen. Hvordan dorullene kommer seg fra pakken sin og over i dorullkurven og at vasken på kjøkkenet faktisk også må skrubbes med Jif en gang i blant! At visne blomster ikke går ut i søpla av seg selv og at man faktisk blir skikkelig sliten av å vaske et helt hus med en ettåring humpende etter gulvkluten. Og i dag er det torsdag – eller VaskeTorsdag som det heter hos oss. Og jeg er så imponert!

Ingeniøren har ikke bare handlet for en uke, kastet glassflasker og vasket hele huset. Neida – han imponerer med fiskeburger med potetbåter og hjemmelaget Dijonaise til middag. Det står nye tulipaner på spisebordet i stua og han overrasker med å tenne stearinlys i hele førsteetasje og servere meg et glass rødvin når jeg kommer ned fra en nybadet Lillemann i Drømmeland. Og det dagen før Valentines (som vi ikke feirer)! Men så skjønner jeg det – vi har hatt besøk av Canal Digital i dag… Huseierforeningen har stemt og bestemt at vi skal ha det alle sammen. Jeg var med på det jeg også, men mest fordi vi da sparte masse penger på internett. Vi har plutselig en drøss kanaler, TV-bildet er så klart at jeg nesten blir redd og akkurat nå prøver Norge å slå Canada. Jeg hadde helt glemt at min like sære meningsfelle gjennom lang tid i går hadde småstjerner i øya og uttalte «jeg tror det blir bra jeg» da jeg sukket tungt og syns det hele var litt skummelt. For to år siden kjøpte vi hund for de pengene vi sparte på å ikke ha digital-TV og i dag må jeg bite i det sure eple og finne meg en ny særhet jeg kan tviholde på så lenge at Lillemann blir stor nok til å riste litt lett på hodet over den rare mamman sin… Pytt – er mer enn nok å ta tak i, så det burde gå greit!

Så da kan siste arbeidsdag i denne uka bare komme. Jeg har overlevd nesten en hel uke på jobb, og mann, bikkje, barn og hus har klart seg helt glimrende uten meg. Hei helg – her kommer jeg!!!

 

Far steller hjemme...

Far steller hjemme…