Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Advertisements

Jeg har en røst

Fredag var en helt fantastisk dag! Den inneholdt alt jeg elsker – sol, gode kolleger, fredagsfølelse, frisørbesøk, god mat, seier og champagne. Jeg er helt barnslig stolt og lett euforisk, men det finnes selvsagt en fare for at jeg vil bli ekstremt skuffa om en uke eller to. Den endelige løsningen for Høyres KrF-forlovelse er ikke presentert, men delseieren er i boks. Jeg syns det er greit å suge litt på det sukkertøyet mens vi ser rabarbraen gro…

For sur som rabarbra blir nok den neste svien. Det må vi bare regne med. KrF kommer ikke til å gi seg, og fastlegene som ikke helt vil gjøre fastlegegjerningen, kommer heller ikke til å gi seg. Jeg håper bare Høie og hans gjeng nå klarer å stå for det de egentlig mener, og faktisk presentere et forslag som gjør at vi ikke bare ivaretar kvinnene og jentene som kommer til fastlegen sin, men som også evner å gi et godt rettsvern til de som møter en lege som ikke leverer det staten har gitt dem i oppdrag å gjøre. For jeg har ingen problemer med å akseptere at leger har betenkeligheter med å henvise til abort, det må de gjerne ha, men da kan de ikke jobbe som fastleger og være engasjert av Den Norske Stat. For Den Norske Stat skal forvalte og leve etter Norges Lover, og der er det stadfestet en rett til selvbestemt abort innen 12. uke av svangerskapet. Og om man møter en lege som ikke ønsker å følge denne loven, ja så bør man slippe å måtte anmelde vedkommende til Fylkeslegen. Det bør ikke være kvinnens ansvar å etterfølge fastleger som ikke gjør jobben sin – det bør være arbeidsgiverens jobb!

Mitt engasjement for denne saken har vært så stort og ektefølt at jeg rett og slett har sovet litt dårlig om natta. En kollega av meg spurte om jeg noen gang trodde at Reservasjonsmulighetsretten virkelig ville gå gjennom, og ja; etter Høies bastante utsagn i februar, så skalv jeg. Da han, med den største overbevisning så langt i jobben som Helseminister, sa at «Reservasjonsmuligheten vil bli innført» ble jeg faktisk redd. Kjemperedd! Og når jeg så Høie snakke om kvinners rett til selvbestemt abort på fredag, ble jeg litt glad. Endelig trodde vi begge på det han sa!

Jeg er så takknemlig for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått det siste døgnet. Jeg føler at dette er litt min seier, men jeg deler den med så ufattelig mange andre kvinner og menn. Alle som gikk i tog 8. mars, alle de som sendte høringssvar, de som posta sinte og frustrerte tweets, statusoppdateringer, bilder og plakater i sosiale medier. Alle de som snakket om det i lunsjen eller tok det opp på jentekvelden eller blant gutta på hyttetur. De som delte sine abortopplevelser og de som fryktet sine døtres fremtid. Det er alles innsats og den store mobiliseringen som er årsaken til at vi i dag sitter og har vunnet over de som så gjerne ville styre dette landet at de godt kunne ofre en sårbar gruppe i sitt vanskeligste øyeblikk på veien til makta. Det «flaue» engasjementet (sitat Erna red. anm.) har tvunget Statsministeren til å snu, og det er mulig de tror at de kan overbevise seg selv om at det ikke ligger noe skam i det, men det ligger et stort nederlag der – og det kan bli tungt å være regjeringen som ble tvunget i kne av folket. Men det er det som er demokrati i praksis. Og jeg er stolt av å være en del av et så åpent og tydelig samfunn!

 

Finnes det en bedre anledning..?

Finnes det en bedre anledning..?

 

FiiiiinFredag

Jeg sitter faktisk og feller gledestårer på kontoret..!

Vi vant! Vi klarte det! Det hjelper å rope ut fra gater og torg, og roper du høyt nok så blir du hørt! Vi er mange som har ropt, og sammen har vi løftet taket på Stortinget. Mailbokser er fylt til randen og politikere har blitt tvunget til å stemme mot egen overbevisning. Det er dette som er demokrati – folket bestemmer. Vi stemmer på de som står for det vi mener, og nå kommer endelig de meningene til sin rett. Man vinner ikke et folk med flyktige blikk og tynne argumenter man ikke tror på selv. Man får ikke respekt av å bøye under for urimelige krav for å nå opp til maktsetet.

Tusen takk for at dere snur – jeg tror ikke dere hadde noe valg…

 

Vi klarte det!!!

Vi klarte det!!!

 

Er Høie høy?

Jeg har alltid trodd at det norske demokratiet fungerer. At vi er så heldige at vi kanskje har verdens beste politikere. Jeg har lært at min stemme betyr noe og at mitt engasjement er viktig. Nå begynner jeg å bli alvorlig bekymret for at jeg har vokst opp i en fantasiverden og at alt har vært en løgn. Et parti med 5,6% oppslutning sitter plutselig i sjefsstolen og vi andre er degradert til uforstående undersåtter!

Mine foreldre bestemte seg tidlig for at jeg skulle forstå hvorfor og hvorfor ikke jeg fikk lov til ting. At jeg skulle ha et bevisst forhold til hvorfor jeg ønsket meg et klesplagg, hvorfor jeg fortjente det eller hvorfor jeg skulle slippe å utføre en oppgave de ba meg om. Jeg måtte derfor legge frem mine argumenter og være klar for en diskusjon. Det kan tenkes de angret noe på dette når selv søvn ble behovsprøvd, men i ettertid er jeg utrolig takknemlig for at de lærte meg å se min rett til å bli hørt, men også å se når denne retten blir tatt bort. Og det føler jeg den blir nå.

Bent Høie står på sitt og sier med relativt stor selvsikkerhet at Reservasjonsretten (eller muligheten som han har valgt å «moderere» den til) vil bli innført. Den er lagt ut på høring, men han har åpenbart ikke til hensikt å la eventuelle høringssvar stå i veien for hans lille korstog mot uønsket gravide kvinner. Og om vi trodde det ikke kunne bli verre, så må vi tenke oss om på nytt. For nå kommer mer og mer av sannheten om dette vanvittige tilbakesteget i norske kvinners helsevern frem. Ikke bare skal leger kunne reservere seg mot å henvise til et lovlig, frivillig inngrep, de skal nå også få reservere seg mot å:

  • Gi kvinnen informasjon om hva samfunnet kan tilby henne av bistand
  • Gi informasjon om inngrepets art og medisinske virkninger
  • Fastsette svangerskapets varighet

Og da syns jeg brått dette ble ti reiser verre. Er det virkelig sånn at denne kvinnestyrte regjerngen kun er opptatt av familienes frihet til å velge, og ikke kvinnenes?

Jeg er ikke for abort som prevensjon. Jeg tror heller ikke det er noen enkel utvei for noen. Det er heller ikke spesielt behagelig for verken kropp eller sjel. Jeg tror ikke det finnes noen som trenger å bli lagt mer bør til byrden av en utenforstående person, eller nærmere sagt – det mennesket i helsevesenet som de kanskje stoler aller mest på, enn et som vurderer å gjennomføre en abort. Det funker ikke at man sier at man ikke til fastlegen eller at man bare kan dra til en annen lege; nå har dette nemlig blitt en prinsippsak! Og den som for alvor gjorde den til det, var sjefen sjøl; fru Erna Solberg. Når hun går ut og sier at engasjementet 8. mars, der Reservasjonsretten for alvor ble løftet opp som en kvinnesak, er spesielt, så taper vårt lands kanskje mektigste kvinne så mye ansikt at hun snart bare er en skygge av den kjempende kvinnen vi så i valgkampen. Og om ikke jeg tar helt feil, så tar det vel ikke lang tid før herr Høie melder på at han begynner å bli lei av å få høringssvar fra privatpersoner også. Men før det håper jeg du gjør som meg og følger Susanne Kaluzas oppfordring om å svare Høie på dette vanvittige forslaget. Fortell han, og resten av regjeringen, at makta deres er dyrekjøpt og at man ikke kan vinne ved å selge sine venner.

For det er sånn jeg føler det. Jeg føler at jeg, mine nieser, mine søstre og mine barnebarns rettigheter er brukt som en handelsvare og et byttemiddel under regjeringssonderingene. Jeg sitter med en snikende følelse av at Erna og Siv på ingen måte har sett ringvirkningene avgjørelsen deres ville få, men nå begynner vannet å stige og tiden å renne ut. Kanskje vil det være en god ide å vurdere en hederlig retrett. Kanskje kan de redde de siste restene og ha en sjangs til å beholde et snev av ære om de inrømmer at de undervurderte signaleffekten saken gir og forstanden til norske kvinner. Kanskje er det greit å snart gi opp dette de ikke en gang tror på selv og se at kampånden til norske kvinner faktisk fortsatt er der og kommer tydelig frem når de blir truet av sine egne. Erna – skal du komme ut av dette med et snev av goodwill igjen anbefaler jeg å legge ned partipisken og ta på deg gummihanskene, for nå må du sette alle kluter til skal du klare å redde stumpene!

Bent Høie - bildet er lånt av Dagbladet/Torbjørn Berg

Bent Høie – bildet er lånt av Dagbladet/Torbjørn Berg

FinFredag!

Regnet høljer ned, som det har gjort i alt for lang tid nå, vi har heller ikke i dag hatt noe særlig dagslys og bikkje, barn og hele første etasje er fylt med småsand og møkk. Kjøttdeigen venter på å bli fredagstacos, mor lengter etter et relativt stort glass rødvin og snart er det Drømmehagentid! DET ER FREDAG!!!

Dagens aller største høydepunkt har vært Sigrids fantastiske kronikk i Dagsavisen – «Skam på skambeinet». Lillemann og jeg har en date med forfatteren og Jenny neste lørdag – håper å se flere der! Og i mellomtiden blir jeg kjempeglad om du går inn og liker siden min på Facebook.

Ha en strålende fredag!!!

002

Bli med toget!

Som jeg har skrevet om tidligere så mener jeg at 8. mars på ingen måte har utspilt sin rolle og nå nærmer datoen seg med stormskritt. I år tror jeg faktisk denne dagen vil bli markert av langt fler enn vanlig takket være vår nye kvinnelige statsminister og vennene hennes. Regjeringens flirting med KrF gjennom reservasjonsretten har skapt betydelig mer opprør enn jeg tror de noen gang kunne forestilt seg, og bra er det! Takket være Susanne Kaluza og hennes enorme pågangsmot og sterke stemme har vi andre syvsovere våknet og tatt til ordet mot dette åpenbare tilbakeslaget mot norsk likestilling og de kampene vi allerede har kjempet.

Nå har Kaluza nok en gang kommet med et glitrende initiativ og jeg håper alle blir med og støtter opp om saken på Kvinnedagen. Vi må åpenbart kjempe kampen om igjen og jeg har tatt på boksehanskene!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!

Kvinner – foren eder!

Noen ganger så tenker jeg at jeg la meg i et fritt, demokratisk og velfungerende land den 9. september 2013 – og så våknet jeg i et konservativt mini-USA med hang over, dagen derpå. Hva skjedde egentlig med det fine landet mitt og innbyggerne? Falt vi alle inn i et slags koma der bompenger og det nye designet på Statoil-koppen er det eneste som får oss til å reagere? Er det bare Susanne Kaluza som har vært oppe om morgenen og fulgt med i timen?

Nå klarer jeg virkelig ikke å holde kjeft om hvor fantastisk provosert jeg blir av at to kvinner, stemt inn i regjering i stemmerettsåret 2013, klarer å kødde det så vanvittig til for sine medsøstre. To kvinner hvor vertfall en av de har yndet å kalle seg feminist i det offentlige opp til flere ganger og sågar kritisert kvinnelige partifeller for å skifte til mannens etternavn når de gifter seg. Tror disse to at de har kommet til sine posisjoner utelukkende på egenhånd? Er de virkelig så historieløse?

Og hva har egentlig skjedd med oss kvinner? Sitter vi i sjokk og vantro og tenker at dette ikke skjer? At vi ikke skal trenge å si til døtrene våre at «En gang i tiden betød vi kvinner noe i samfunnet. Vi var en del av fellesskapet og vår arbeidskraft ble satt pris på. Vi var ikke bare en brikke i et politisk spill, men en viktig ressurs på lik linje med mennen og alle våre helsemessige behov og rettigheter ble ivaretatt av helsevesenet uten at vi måtte dra til nabokommunen for å finne en lege som ville utføre legegjærningen etter norsk lov og ikke utelukkende etter eget forgodtbefinnende.» Og hvor er stemmene til alle dere som stemte dette blåblå marerittet frem til makta for et halvt år siden? Dere som lot dere forføre av to barnehageopptak og frihet til å velge i familien. Dere som nå har fått det svart på hvitt at: «Det anslås at endringen (i fordelingen av uker i foreldrepermisjonen, red.anm.) vil gi en mindreutgift på 35 mill. kroner i 2014. Det legges da til grunn at deler av den permisjonen som uten regelendringen ville blitt tatt ut av fedre i 2014, nå vil bli tatt ut av mor. Siden mødre i gjennomsnitt har lavere inntektsgrunnlag enn fedre, gir dette mindreutgifter til ordningen.» (Hentet fra tilleggspropososjonen til statsbudsjettet, side 143.) Gremmes dere så grundig at dere ikke tør å si fra at dere ikke vil at det skal være en opplest og vedtatt sannhet i statsbudsjettet at kvinner tjener så mye dårligere enn menn at staten vil spare 35 millioner kroner på at vi er hjemme og ikke mennene våre? Jeg håper det, men dessverre er jeg redd dere har blitt strutser og stukket hodet langt ned i sanden.

For hva er det egentlig som skjer når Vampus, med sin klare og tydelige røst plutselig stemmer mot sin samvittighet? Tror virkelig hun, Bent Høye og Erna Solberg at reservasjonsretten blir en enklere kamel for oss å svelge dersom de overfører det vanskelige og upopulære valget til kommunestyrene? At det blir greiere for meg å akseptere at en skinnhellig lege fra Indre Grukk sitter og sier på Nyhetene at «Nei, han får ikke dårlig samvittighet overfor kvinnene, for man må se dette i det store bildet, og da vet han at det er han som har rett!» Det dreier seg på ingen måte om det store bildet for den 16 år gamle jenta som har dumma seg ut og blitt gravid med en mye eldre gutt. For henne dreier det seg om det lille bildet – hennes eget, helt ferske liv! Hvordan skal resten av det livet bli etter at hun har snakket med denne legen som helt uten ansvarsfølelse overfor sin pasients fremtid utelukkende tenker på sin egen overbevisning og eget sjelsliv! Jeg grøsser ved tanken på at mine egne nieser eller eventuelle døtre skal komme i en så bunnløst nedverdigende situasjon – i Norge! Og det fordi våre folkevalgte politikere velger å stemme mot sin samvittighet for å redde en regjering på gyngende grunn.

Kjære kvinnelige Høyre-politikere – er dere virkelig så maktkåte at dere ikke ser hva dere er med på å gjøre? Ser dere ikke at dere er med på å gjøre likestillingskampen til en parantes i dagens samfunn, degradert til noe vi kjempet for i en annen tid. Dere spytter på alle de kvinnene som brant BHene sine og stod på barrikaden for å få innført loven om selvbestemt abort og retten til å bestemme over egen kropp. Tror dere virkelig at hverdagens likestillings-Norge er så fantastisk som det ser ut som på papiret? Tror dere at unge kvinner mellom 25 og 35 får flust av jobbtilbud og aldri blir silt ut av søkerbunken fordi de er midt i barnefødealder? Det blir ikke likestilling og likelønn i Norge før det er like sannsynlig at en mannlig ansatt blir borte omtrent like lenge som en kvinnelig ansatt ved en familieforøkelse, og da kan ikke dere jobbe for å undergrave kvinnen i samfunnet ved å la de få dårligere rettssikkerhet på legekontoret og lettere tilgang til flere uker hjemme med barnet sitt.

Og til alle mine medsøstre som ikke hever stemmen eller ikke har signert mot reservasjonsretten her; nå er det på tide å få huet opp av sanda og henda ut av cupkacesrøra – det er ikke greit at vi sendes tilbake i tid! Det er ikke greit at Ingeniøren får kritiske spørsmål om mine feministiske ytringer på Facebook og Twitter på julebord. Det er ikke greit at unge kvinner ikke ser poenget med 8. mars. Det er ikke greit at vi lar et reliøst fundamentert parti med en oppslutning på 5,7% styre fremtiden til våre døtre. Det er ganske lukrativt å være lege – la oss gjøre det like lukrativt å være kvinne!