God jul!

Så er den varme, vakre ventetiden over. Snøen ligger lett på trær og busker, frostrøyken svøper oss inn der vi trekker inn i varmen og setter oss tett forran peisen. Det funkler i lys på trær og i staker og den mest julete av alle dufter brer seg inn i alle rom. Det er jul og nå kan julefreden senke seg.

Hos oss står kvelden-før-kvelden-ribba i ovnen og pakkene ligger klare under treet. Lillemann er umulig å legge og Bikkja er bortpå tre og pynt hvert femte minutt. Jeg har lagt beina høyt og prøver å ta det med ro, for i morgen passer det ikke med kvalme og tretthet; da går det i ett med familie og venner fra klokka tolv til sene kvelden og vi skal feire julekvelden i eget hus for andre gang. Så her har jeg tenkt å sitte mens Ingeniøren får stryke duk og servietter, og det eneste jeg skal gjøre er å meske meg med feit julemat og kanskje, hvis jeg orker, ta en alkoholfri øl…

Jeg kan nesten ikke vente til vi sitter forran TVen med strømpene våre, ved Møljebordet klokka 12 og på lyden av kirkeklokkene når vi setter oss til bords klokka 17. Jeg gleder meg til Lillemanns iver og glede, beteforeldre, onkel og oldeforeldres stolthet, et hav av gavepapir og velsmakende kalkun, Og jeg gleder meg til å legge hodet på puta når siste gjest har gått og strømpebuksa er kasta…

Så mens jeg venter på ribba så benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en fantastisk julekveld og noen fine juledager sammen med venner og familie! Jeg håper dere får fine øyeblikk med deres kjære og at julen gir dere alt dere ønsker dere og litt til…

Joda - det ble julekort fra oss i år også...

Joda – det ble julekort fra oss i år også…

Tid for tid til

Det begynner vel snart å gå opp for de fleste at jeg er litt mer enn gjennomsnittet glad i adventstida. Førjul. Den tida da vi setter av tid til hverandre. Da vi trumfer gjennom venninnetreff og gamle tradisjoner. Den tida der vi setter oss ned og skriver hilsner til hverandre, tenker på de vi er glade i, som betyr noe ekstra. De dagene der vi faktisk tar oss tid til å ha tid!

Hvert år så har Ingeniøren og jeg noen faste ting som bare må prioriteres i førjulstida. Jeg har mine venninner – han har sine kompiser, og vi kommer tilbake til heimen fulle av sladder, stemning, nyheter og lyserøde roser i kinnene. Det er så godt! Det er så fantastisk å vite at ingen vil stå i veien for akkurat den dagen, den kvelden, den opplevelsen. I går var jeg på en av mine sånne kvelder, og jeg blir så varm inni meg. Vi er tre stykker som knapt rekker å møtes i løpet av året. Vi snakker om alt, får støtte og latter, bytter svært sirlig innpakkede gaver og spiser store mengder fantastisk god mat. Før var vi på restaurant. Nå har vi fått barn. Det gjør ingenting, for det er vel så godt å kunne krølle beina oppunder seg forran den store peisen som å sitte og bli vartet opp et sted i Oslo sentrum.

I fjor ble bloggen født på dette lille julebordet. En tanke jeg kun hadde turt å lufte høyt for Ingeniøren fikk nye vinger og begynte å ta form. To av mine aller fineste ga meg et hardt, men godt spark bak, og når hverdagen kom begynte jeg å skrive. Meninger og følelser, tanker og ideer. Nå står jeg snart ved en ny milepæl og om få dager lanseres bloggen på ny plattform med større nettverk rundt og i et meget godt selskap. Bloggen forblir den samme, med mitt liv og mine meninger som driveren, men innpakningen blir ny. 18. desember er lanseringsdag, og jeg er rett og slett skikkelig spent! Vil du vite mer om de jeg skal samarbeide med så kan du lese mer på deres hjemmeside www.unitedbloggers.no.

Jeg håper og tror dette samarbeidet vil ta bloggen ett hakk videre og gleder meg masse til å se utviklingen utover 2015. For deg som leser blir forandringen forsvinnende liten; du følger meg fortsatt på www.jannorama.no! Nå skal jeg fylle denne rugedagen med litt egenpleiehygge hos Toves Velværerom – jeg har jo tross alt lovet meg selv at dette skal bli den beste ventetiden noen sinne, enten det blir barn av det eller ei!

United Bloggers

Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Lykke til

Jeg kjenner på redselen din, på usikkerheten, det store steget ut i det uvisse. Jeg vil så gjerne være der for deg. Holde deg i hånda, si at alt kommer til å gå så mye bedre enn du tror. Vise deg at du ikke er alene. Fortelle deg at cellegift ikke er så skummelt som det høres ut som. Men hva vet jeg? Jeg er jo nesten like redd som du er…

Men så er du ikke redd. Du blir klippen i alles liv. Den som står rak og legger to små barn med bandasjer rundt brystet og kreften i kroppen. For den var ikke helt borte like vel. Nå må den skremmes helt bort.

Nest etter kreft er kanskje cellegift det skumleste ordet jeg vet om. Jeg ser for meg hår som faller av, magre ansikter, tomme øyne. Det absolutte nullpunkt. Det værste stedet du kan være. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å miste henne som står så sterkt. Hun som tåler alt. Hun som skal ha to kurer før jul og seks gjester rundt middagsbordet på julaften. Hun som elsker å pynte og vil ha alt på stell. Der vinduene skal være nyvasket og julegodtet hjemmelaget.

Men hva blir jeg redd for? Min egen sårbarhet? Min egen manglende udødelighet? Blir jeg redd for å se at styrken forsvinner? Hva frykter jeg egentlig? Alvorlighetsgraden eller frykten i seg selv? Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som skjer med deg. Det kjennes ut som blodet mitt fryser til is, så kald blir jeg. Og det eneste jeg kan gjøre er å være her, når du trenger det. Vaske vinduene dine eller sitte stille ved siden av deg og drikke te. For jeg kan ikke redde deg og jeg kan ikke ta bort uvissheten, men i ventetiden så venter du ikke alene. Jeg venter her sammen med deg. For i denne ventetiden venter vi alle på noe godt, og noen venter mer enn andre. Sammen venter vi best!

Og er det ikke det det handler om, sånn i bunn og grunn, all denne ventingen; at vi er sammen. At vi bryr oss om og med. Hjelper hverandre og strekker ut en arm. Ikke bare låner ut en plass ved julebordet til fremmede eller deler ut gaver til vanskeligstilte, men også bryr oss om de vi kjenner rundt oss. Kanskje finner vi noen som trenger oss mye nærmere enn vi en gang trodde. For de er der, bak lystige oppdateringer og glansede julekort; tankene, sykdommene, ensomheten, utfordringene. Jeg vil bruke ventetiden min på å vente sammen med andre, og da blir kanskje min egen venting litt lettere å leve med også…

omsorg

Advent – ventetid

Så er den her; den sitrende, spente, lune, velduftende tiden der vi venter og løper, jager og nyter. Der vi plutselig skal møte all vi ikke har sett siden forrige jul. Der den ene feite middagen avløser den andre i en lang rekke av julebord, jultretenning, kakebakst, fest og fjas, og all hyggen avløses stort sett kun av en og annen runde med forkjølelse eller omgamgssyke. For en fantastisk tid!

Jeg innrømmer glatt at jeg er litt over gjennomsnittet juleglad. Eller egentlig mest adventsglad! Og noen ganger får adventen virkelig mening. Som det året jeg gikk gravid med Lillemann og adventen virkelig var en ventetid. Eller i år – når vi venter på å lykkes med å gjøre vår lille prins til storebror. Og ventingen blir litt mer meningsfull når man vet hva man venter på. Når man kjenner at hjertet er mer enn klart til å ta i mot et nytt lite menneske, en ny liten kjærlighet.

Kroppen er klar og vi skal åpne den mest spennende adventsluken om bare to dager. Da skal vårt siste nedfryste håp tines, og vi sitter med en 50-70% sjangse til å få satt inn en ny mulighet før jul. Går ikke det må vi begynne helt på nytt igjen. På vår siste runde med nesespray, sprøyter og egguthenting i det offentlige. Vår siste mulighet til å få to helt biologiske barn. Vår siste mulighet til å lage et søskenmirakel. Men det er ikke nå. Det er ikke en virkelighet enda. Før vi kommer dit skal vi satse alt vi har på at det lille håpet vårt lar seg tine og kan flytte inn om to dager. At et lite julemirakel slår til og at vi kan få tidenes beste julegave. Jeg tar en dag av gangen, tør ikke håpe for mye, blir glad for hvert delmål som nåes, hvert lille skritt som bringer oss nærmere målstreken.

Tanken på at vi kanskje aldri når målstreken dukker opp oftere og oftere og gir meg gåsehud av redsel. At vi kanskje en gang må gi opp, leve livet med ett barn, men heldigvis et fantastisk barn som sprer så mye glede og gjør meg så fantastisk stolt hver eneste dag. Vi vet at vi er heldige, og kanskje er det alt for mye å be om å få være så heldige to ganger, men jeg gjør det for det. Og jeg ber om det hver eneste dag. Jeg håper og tror, jeg gir ikke opp enda. Og jeg går på med hjertet utenpå kroppen og hormonrusen rivende i hjertet. Måtte våre bønner bli hørt denne gangen. Må noen gi liv til håpet. Krone innsatsen med seier. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det. Vi trenger å komme i mål. Jeg trenger å komme dit.

Og i ventetiden spiser Lillemann pepperkaker i feberhyggen sin, Ingeniøren nyser av sviblene han ikke tåler og jeg tenner det tusende t-lyset i ren adventslykke. Og denne gangen har jeg faktisk gjort som jeg har sagt så lenge; jeg har sagt ja til ting, avtalt hyggelige treff og fine middager. Jeg skal ikke la denne adventen passere som en parantes mens jeg venter – for vi venter jo alle sammen! Vi venter bare på litt forskjellige ting. Og jeg gleder meg over alle dere som vil vente sammen med oss. Den støtten vi får og den fantastiske gjengen som sender oss gode tanker; dere gjør ventetiden lettere og så verdifull! Tusen takk for at dere er der ute…

 

Advent

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 - ett av de bedre...

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…

AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike - store minner...

Liten pike – store minner…