Min mormor er en enestående dame. Hun er sterkere enn de fleste, elsker å pynte seg, kan finne på de mest fantastiske historier og beskrive de vakreste fantasiverdener. Hun er ekstremt tålmodig, baker eplekake som en konditor og har alltid tid til å lese avisen med et lite barnebarn. Det er bare en dum ting. Mormor husker ikke hva hun liker lenger…
Mormor husker ikke at hun egentlig liker å gå til friserdamen jevnlig, hater grå hår og helst må ha på leppestift før hun går i postkassa. Mormor husker ikke at hun syns det er fantastisk å gå i fjellet eller spille canasta. Mormor husker ikke at jeg har giftet meg eller at Lillemann er døpt. Mormor har Alzheimer. Mormor er borte…
Jeg vet at hun er der, langt der inne et sted, men hun kommer nok aldri ut igjen. Mamma har mistet mammaen sin, men hun har ingen grav å gå til eller sørge ved. Bestefar har mistet sin umistelige kjærlighet, men i stedet for å få lov til å tenke på de gode dagene, sitter han igjen med et trassig barn. Et trassig barn på 91 år som nekter å ta på seg ytterjakke i desember eller ordentlige sko i februar. Kongen sa i november i fjor at han hadde snakket om demens med sin familie. Hva de må gjøre da. Han kalte det vårt siste tabu. Jeg kaller det vår vanskelige sorg. En sorg over å se et levende, aktivt og sprudlende menneske forvandle seg til et tomt skall med et åpent, barnlig blikk. Et menneske som ikke lenger vet hvordan hun løser mysteriet med pølse og lompe. Et menneske med et titalls faste setninger som redder henne ut av fastlåste situasjoner hun skjønner at hun ikke kan komme seg ut av med hodet høyt hevet. Et menneske som roper ut «Da sees vi neste 17.mai» i dåpen til niesa di. Et menneske som ikke lenger vet om hun er sulten eller mett, men som for sikkerhets skyld forsyner seg en gang til.
Og helt alene, ved siden av, sitter Bestefar. Et maktesløst vitne til tidenes forsvinningsnummer. En skremt mann med et stort savn og krympende nettverk. For Mormor blir sinna når hun ikke skjønner hva som skjer. Hun beskylder Bestefar for å ha en elskerinne som han forter seg til de fire dagene i uken hun er på avlastning. Hun er sliten og lei etter lange dager «på jobben» og hun blir indignert og fornærma om legen hennes vil snakke med ektemannen.
Men noen ganger, når man minst venter det, så ser man henne. Hun jeg satt på kjøkkenbenken til hver ettermiddag etter skolen. Hun jeg lærte å lage får-i-kål av da jeg var fire. Hun som alltid malte de vakreste fantasibilder av hvordan livet mitt skulle bli og brudekjolen min skulle være. For plutselig sitter hun og Lillemann i et konsentrert øyeblikk og løser noen store verdensproblemer! Og da husker Mormor. Da husker hun hva de snakker om og hvem han er. Det lyser av øynene hennes og om jeg myser alt jeg kan, så ser jeg ikke den vevre kroppen og det matte håret, men min fine, vakre, nypermanenterte mormor. Og akkurat da, er det jeg som glemmer…
Mormor og Bestefar i bryllupet vårt
JannOrama 