Takk for det gamle!

Ett nytt år har stabla seg på beina, og jeg følger forsiktig etter… Så langt kan jeg verken skryte av store fysiske utskeielser, flotte forsetter eller store planer for det nye året. Det eneste jeg vet er at jeg nok en gang overgir meg selv og fremtiden min til skjebnens lunefulle plan og håper av hele mitt hjerte at jeg kommer meg helskinnet gjennom det hele!

For ett år siden ventet vi på henvisning til søskenforsøk på Rikshospitalet. Nye regler førte til at vi måtte gjennom hele søkeprosessen en gang til, til tross for åpenbar årsak og tidligere behandling på samme sykehus. Før kunne man sende et brev – nå ventet vi på AMH-prøven min. Jeg hadde passert 35 år og eggstatusen måtte gjøres opp; er jeg fruktbar nok? Heldigvis viste det seg at jeg var fruktbar og vel så det, så mens jeg gikk inn i permisjonens siste uker ble søknaden sendt og vi så med spenning på året som skulle komme.

Årets definitive nedtur var å oppdage hvor umoderne jeg egentlig er. Hvor vanskelig det var å la far styre hjemme og ikke selv være sammen med min lille prins hver dag. Hvor misunnelig jeg var, hvor mye jeg lengtet hjem, hvor tøft det var å være jobbemamma. Jeg dro på jobb før noen andre i huset hadde begynt å våkne sånn at jeg kunne komme hjem før Lillemann skulle sove. Jeg så bare mine tap og ikke guttas enorme gevinst. Men jeg har lært. Pappapermen skapte en helt ny likestilling her hjemme og ikke minst en pappa med tro på seg selv og egne ferdigheter. Et tett bånd mellom mine to kjæreste – en balanse i familien som gjør alt så mye lettere for oss alle.

De store oppturene er overraskende mange – og mye tilknyttet bloggen. Jeg startet opp 8. januar og har fått enorm oppmerksomhet i VG, vært med på en vakker mobilisering i Susanne Kaluzas eminiente regi, blitt anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter, blitt intervjuet sammen med Marie Simonsen i Vårt Land, referert til i flere artikler i div. tidsskrifter samt skrevet en kommentar til Budstikkas hovedoppslag for noen helger siden. Og ikke minst har jeg signert med United Bloggers – og der vil du finne bloggen i løpet av noen dager.

Men den aller viktigste seieren ligger dypt inne i meg og utvikler seg i en rasende fart. Etter to tøffe egguthentinger, timesvis med venting og undring, håp som tennes og brister, drømmer og fantasier, fikk vi vårt lille julemirakel! Jeg er ei livredd gravid hormonbombe med en vanvittig spyfrekvens og dritbra kløft. Lykkelig for å ha kommet hit, skrekkslagen for hva fremtiden kan bringe. Ingeniøren spurte meg på nyttårsaften om jeg trodde 2015 vil bli et bra år, jeg svarte som sant er – jeg vet ikke, men guri som jeg håper…

Så mens vi sitter i sofaen og nyter en rolig lørdag er Lillemann hos Mormor og Bittefaj og hjelper til med å kaste ut jula.

Takk for nå varme, lune, fine ventetid!

På gjensyn morsomme, krevende og kjærlighetsylte jul!

Velkommen skremmende, spennende og innholdsrike 2015 – håper du blir ett av de beste!

Bestefar og Lillemann

My new soundtrack

Jeg fyller tomrommet. Jeg lader batteriene. Jeg finner tilbake. Jeg puster, lever, finner min vei. I dag har jeg smilt med hele hjertet og ikke bare munnvikene.

Sola skinner gjennom tynnslitt løvverk og varmer de gustengrå kinnene mine. Posene under øynene blir dekket av store solbriller og frisyren blåser ut av kontroll. En ukjent følelse bobler opp inni meg og jeg hilser den mer hjertelig velkommen enn jeg noen gang har gjort. Jeg er glad.

Jeg har sovet – i to netter, uten å våkne dyvåt av svette og med bankende hjerte. Jeg har sniffet inn duften av min lille niese og drukket et ukjent antall kopper kaffe med min fine søster. Jeg fulgt et stort forbildes råd og kjøpt nye, friske blomster – selv om det bare er onsdag. Jeg har begynt på veien tilbake.

Jeg har fått så mange varme ord og tanker det siste døgnet. Fra en magisk yogalærer, ei barselvenninne, gamle kjente, fantastiske ukjente. En heiagjeng sammensatt av de utroligste og fineste. Sterke kvinner og store menn. Mennesker som selv merker og kjenner på kroppen at ikke alt er like greit alltid. At det noen ganger er tøft å stå i stormen som heter livet. Jeg er så takknemlig for å ha dere med meg i livet på alle de forskjellige og unike måtene dere er det – både nære og fjerne!

Og så har jeg funnet min medisin. Min krykke. Min indre sol! Min sang. Mitt nye soundtrack. Og jeg synger så høyt jeg vil. Alle sanger jeg liker, alle jeg aldri før har turt å ta tak i. Jeg øver på sanger ingen noen gang skal få høre. Jeg henter frem tekster, noter, melodier. Jeg nynner, belter, roper og rocker. Jeg er helt alene i mitt lille univers der musikalene rår og Grand Prix spiller en av hovedrollene. Jeg tar frem gamle triks, glemt kunnskap – og nedgravd glede. Og sammen med sola, den friske lufta og søvnen, så løfter tonene meg opp. Fyller meg med en boblende glede, en helt egen varme, og de sender munnvikene oppover mot øynene – helt av seg selv.

Tro kan flytte fjell, og nå kommer trua snikende… Kanskje trenger det ikke å være så bekmørkt likevel?!?

The hills get alive – with my Sound of Music…

271

 

Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Hodet over sølepytten

Altså, noen dager bare løper man! Dette har vært en sånn dag… Lett inntullet i ei tett snørrtåke, med litt for høye hæler, oversvømte briller og alt for få timer i frhold til antall møter; det måtte jo gå galt!

På en måte føler jeg meg levende når jeg snakker med ei venninne i trøbbel mens jeg slenger med meg noen lakseskiver i kantina samtidig som jeg febrilsk håper at neste møte er forsinket. Når det brenner litt her og der og jeg samtidig føler at jeg på et mystisk vis fikser det; da blir jeg så glad! Jeg syns det er helt fantastisk at Lillemann ler når han vinker fra frokostbordet i barnehagen, jeg rekker banen med god margin uten å hive bilen inn i en parkeringslomme. Når jeg går meg varm inne på kontoret, husker alle møter og hvem jeg skal møte (!) så føler jeg at jeg fikser jobben min, er på topp, har en funksjon. Det er bare det at jeg er barnehagesylta på femte uka, har skinkeost på buksa og en smokk i lomma. Detaljer, detaljer…

Det er dritgøy å være mamma. Også er det dritgøy å gjøre det bra på jobb. Det er supert å være i flytsona. Det er morsomt å få nye muligheter. Det er bare litt vanskelig når man samtidig er så trøtt at den eneste gode grunnen jeg kan komme på for å stå opp er at det da er litt korterer tid til jeg kan legge meg igjen… For jeg er elendig på å stå opp. At jeg klarer å stå opp kl 06.00; der har du viljestyrke der! Jeg syns det er så grusomt å stå opp når det er mørkt og regner at jeg rett som det er må gråte litt i dusjen. Og så står jeg der, uten helt å ha skjønt hvordan jeg kom dit, på bussholdeplassen. Med en brennende anger over at jeg ikke tok med meg dyna mi og haka så vidt over kanten av en sølepytt.

Heldigvis blir det kveld. Heldigvis nynner Lillemann fortsatt på den lille sangen på vei hjem. Vi har fyrt litt for hardt i peisen og sitter sokkeløse og svetter i stua. Heldigvis er klokka snart 21 og jeg kan begynne å tenke på å legge meg… Og i morgen er det atter en dag. Den tror jeg skal tilbringes litt mer stillesittende… Og kanskje jeg skal nynne litt på en liten sang, bare sånn fordi jeg kan!

 

Sølepytt