Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Reklamer

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Infertility sucks

Bryst er Best

Ingeniøren mener at det er på høy tid at jeg inrømmer for meg selv og alle andre at mitt forhold til amming av eget barn langt på vei ikke var like amorøst og glorifisert som mange andre mødre åpenbart opplever. Jeg hadde ingen problemer med amming og til tross for traumatisk start på livet som mor hadde jeg mer enn nok melk. Jeg syns det var praktisk, litt magisk og feiende flott, og ganske sjukt. Men jeg likte ikke at han var 100% avhengig av meg! For meg ble ammingen et bilde på min tapte frihet som menneske, og jeg tror faktisk ikke det er helt innafor å tenke…

Jeg slet veldig med å knytte meg til Lillemann i begynnelsen. Vi hadde vært en stund på sykehus, vi hadde tenkt tanken at vi ikke kom til å få han med oss hjem og vi var livredde for hva som kunne vente oss rundt neste sving. Jeg tror jeg innerst inne håpet at ammingen skulle hjelpe meg, men den gang ei. Heldigvis hadde jeg en superfin helsesøster og lege på helsestasjonen som kunne fortelle meg at dette var langt fra unormalt, og at de nesten ville syns det var litt rart om jeg ikke følte det sånn etter det vi hadde vært gjennom. For en lettelse! Men det er ingen tvil om at jeg var ekstremt heldig med hvem jeg møtte i helsevesenet.

Jeg fødte i Ammedronnig Gro Nylanders Høyborg – Rikshospitalet, og allerede da jeg lå på observasjonsrommet fikk jeg se Norges mest eksporterte film; «Bryst er Best». For en klein film! Nå sier jeg overhodet ikke at denne filmen ikke kan lære bort et triks eller fem, men det er jo ikke god film! Da Lillemann endelig var kommet og vi fikk flytte inn på barsel (uten barn) kom et rivjern av ei jordmor inn med øvingspupper, pumper, flasker, små glass, brosjyrer, bilder og blader. Det var så mye bryst på det barselrommet at Ingeniøren rett og slett måtte ta seg en tur ut! Etter tre dager med innbitt håndmelking og pumping dag og natt vant jeg lotteriet og ble tidenes melkeku på Nyfødtintensiven. Og jeg takket høyere makter, ivrige jordmødre og meg selv, for hva hadde skjedd om det ikke gikk? Medfølende blikk fra ammende medsøstre, forsikringer om at «det går så bra så, du er jo ikke mindre kvinne selv om du ikke ammer!», helsesøstre som masserer brystene dine for tjuetredje gang og spør om du er helt sikker på om du har prøvd riktig og velmenende svigermødre som «kan vise deg en stilling som alltid funka på sønnen min jeg – da går det nok skal du se!» Det er fantastisk at vi lever i et samfunn der man nå får betalt ammefri inntil barnet er ett år og at vi har en så vanvittig høy andel som ammer. For jeg betviler ikke ett sekund at det er morsmelk som er aller, aller best for barnet! Og at amming er supert for samspillet mellom mor og barn, men hva har alle ammekampanjene og denne lette statlige hjernevaskingen egentlig gjort med oss som samfunn og medmennesker?

For er det egentlig greit å ikke amme i Norge i dag? Jeg sier nei. Like lite som det er stuerent å innrømme at amming ikke fikk meg til å føle meg fantastisk, mer moderlig eller stolt, bare livredd for å svikte eller ikke orke å være der en dag. Er jeg da en dårligere mor enn de andre som gløder av pur ammeglede?

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!