Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Advertisements

Engler i hvitt

Da jeg ble mamma kom det litt brått på. Fire overraskende uker for tidlig. Fødebagen var ikke pakka, bøker var ikke lest, kontrollfreaken var ikke klar!

I dag er det Verdens PrematureDag. En dag der vi som har opplevd å få livene våre endret for alltid litt for tidlig, setter oss ned og tenker på hva som ble, hva som kunne ha blitt. En dag der vi sender en tanke til alle dere som akkurat nå sitter ved siden av de bittesmå Superheltene deres og ber en bønn, holder pusten, føler dere som fisk på land i en verden full av skremmende lyder, ukjente mennesker, slanger, rør, ledninger og tynne, spede barnestemmer.

For livet på en nyfødtintensivavdeling er så langt fra det man ser for seg når man begynner den lange og spennende reisen mot foreldrerollen. Det lille, varme nøstet ditt ligger ikke inntil deg og lager ørsmå gryntelyder. Hun ligger alene i en kuvøse i en annen etasje. Og han som sparket så hardt i ribbeina dine for noen timer siden stelles av noen andre mens du har blitt statist i ditt eget liv. Utilstrekkeligheten kan føles så overveldende, sikkerhetsnettet er så til de grader fjernet under føttene dine.

Men så er de der, Englene i livet ditt. De som sitter og våker ved din sønns seng hvert minutt av døgnet, både når du er der og når du hviler. De som holder han i hånda når de må hjelpe han å puste. De som er der for han når de må koble på respiratoren. De som får det første smilet om morgenen etter en hel natts uforstyrret søvn. De som ser den fortvilte mammaen, den rådville pappaen, de skrekkslagne besteforeldrene. De fantastiske, omsorgsfulle, hjertevarme sykepleierne.

Så i dag vil jeg hylle dere. Dere som står på hver eneste dag og natt. Dere som leser Anna Karenina ved siden av et fremmed barn og ikke hjemme i egen seng. Dere som krever et ekstra minutt fra overlegen fordi foreldrene trenger det. Dere som veileder i første bleieskiftet så ikke ledningene, men det nyfødte barnet er det den nybakte faren ser. Der er klipper for så mange, sikkerhetsnettet vi mangler. Når vi er på vårt aller mest sårbare, når nervene er så tynnslitte at de så vidt henger sammen, når spørsmålene er så mange fler enn svarene, da er dere der med deres tilstedeværelse, varme og omsorg. Dere er forskjellen på grusomt og uholdbart. Dere er styrken når vi ikke lenger finner den. Dere er verdens dyreste og verdens mest dyrebare barnevakt. Uten dere hadde mammalivet mitt blitt alt for kort, og starten enda bråere enn den ble.

Jeg har fått et barn i verdens tryggeste land å føde i. Det betyr ikke at alt alltid går på skinner, men når alt ser som mørkest ut så treffer du en Engel i Hvitt – ta vare på henne, hun fortjener det.

 

iPhonebilder 145

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Infertility sucks

Aldri så galt at det ikke kan komme noe godt ut av det!

Det tok fire og en halv time. På det gule arket står det tre kvarter. Jeg ble trilla tilbake til venterommet i ventesenga mi, som vanlig. Jeg fikk en hel pille beroligende på forhånd. Hun ved siden av meg var helt slått ut etter en halv. Min funka akkurat tidsnok til at jeg begynte å kjenne på hvor lite søvn jeg fikk i natt. Egguttak er ingen spøk!

Sykepleierne rister bekymret på hodet og vet ikke sin arme råd. Legen kjører en ny ultralyd for å sjekke om jeg har fått ekstra væske i buken. Ingeniøren stryker meg forsiktig over panna. Jeg ligger i fosterstilling og forsøker å gråte så stille jeg bare kan. Tårene renner av smerte, men også av glede. Bioingeniøren sluttet å telle på 12. Jeg sluttet å høre etter på 10.

Jeg har lært meg at ingenting kommer gratis her i livet, og noen ganger må man betale med litt snørr og tårer. Prøverørsbarn gjør vondt mange ganger for noen av oss. Kanskje for alle. For det er så mange nedturer før man får den store oppturen. Så mange skuffelser og prøvelser, så mange nei der det skulle vært ja. Jeg har prøvd å si hvor vondt det gjør. At det er værre enn å føde. Og forklart at jeg har født, så det er ikke en ukvalifisert gjetning fra min side. Det føles helt latterlig å få en morfinnesespray når det man aller helst vil er å legges i narkose eller i det minste få ei litta epidural! Det hjelper meg så forsvinnende lite at det ville vært tidenes kanon mot spurv for 99% av alle pasientene om de skulle bedøve mer, for jeg får vondt!

Heldigvis er det ikke farlig å ha vondt. Og legen finner heller ikke noe unormalt ved den unormale ultralyden. Jeg må bare leve med at jeg får mer vondt enn de aller fleste. Og om dette er siste gang, så er jeg jo allerede ferdig med det værste!

Veien videre er lang og kronglete. Den er langsom og langdryg. Å være i uvisse i to uker til før vi vet om vi kommer i mål eller om vi må bryte på oppløpssiden, er tungt og tøft. Og om vi så får det svaret vi vil ha, så er det enda ni måneder med lett engstelse og utrygghet før vi sitter med premien i armene. For målet er fortsatt langt der fremme. Det er ingen enkel vei å gå frem og kanskje kommer vi aldri dit. Men akkurat nå kan vi glede oss over at av de 12 var ni modne og fine, og det er over dobbelt så mange som da vi prøvde før sommeren. Følger vi statistikken så ender vi opp med to embyoer, og da er sjansen for å komme helt i mål dobbelt så stor som sist! Så får det bare være at kropp er kropp, natur er natur og statistikk ikke virker på sånt – vi er ett skritt nærmere Lillesøster eller Lillebror, og akkurat nå så er det ett skritt nærme nok!

 

Uttak

TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…

Kalealilje

Fase 2

I dag går vi over i ny fase. Overgangsalderen erstattes av en intensiv pubertet og massiv modning av egg. Sprøyter skal settes og magen skal vokse, uten at det er noe annet der inne enn muligheter. I går bare sov jeg. Med hodepine og tunge øyelokk var Supermammaen totalt fraværende og den dårlige samvittigheten snikende.

Etter sykehustimen i går ble jeg helt slått i bakken av realitetene i livet. Den snikende angsten for nok et smertefullt egguttak og redselen for enda et skuffende nederlag, kom kasta på meg da jeg var på det som føltes som en endeløs jakt etter riktig mengde hormoner til sprøyta. Jeg dro fra apotek til apotek og endte opp med to besøk på sykehuset. På spørsmålet om jeg tar Folat begynte nesten tårene å trille, for selvsagt gjør jeg det! Jeg er vel en av de mange som med håp i hjertet tar dette stoffet man ikke visste var viktig i månedsvis – bare for sikkerhets skyld. Jeg tar så mye Folat at jeg nesten tror det begynner å føre til et innbilt svangerskap!

Og i natt drømte jeg til og med at jeg var gravid. At jeg gikk rundt med struttemage og hadde det som plommen i egget. I realiteten har jeg bare masse egg klare for modning og en lang vei å gå før vi vet hvordan det går denne gangen.

Og jeg kan tåle at jeg ikke blir gravid på første innsetting. Jeg kan tåle at det ikke går på første forsøk, men jeg vet ikke om jeg takler det om vi bare sitter med ett embryo denne gangen også. Jeg vet ikke om den skuffelsen, etter så mye jobb, blir mulig å takle en gang til. Jeg vet at det er utrolig mye som skal klaffe, alt skal være optimalt og perfekt, men å måtte begynne helt på nytt igjen en gang til… Da må jeg nok gå noen runder med meg selv først!

Jeg håper de holder det de lover og gjør alt som står i sin makt for at jeg ikke skal ha det så vondt når de ørsmå eggene skal hentes ut. Jeg håper jeg slipper å høre at de avslutter uthentingen fordi jeg gråter. Jeg håper de klarer å gjøre den dagen til en litt bedre dag enn den har vært tidligere. Jeg vet at jeg er en av 1 000, eller kanskje enda fler, som får så vondt, og at det derfor hører til sjeldenhetene, men det er ikke en mindre virkelighet for meg. Så får jeg heller tåle at jeg går til en behandling der legen sier «Da kan du bare kle av deg, så skal vi se hvordan du ser ut», bare jeg kan slippe å ha så vondt – for ingenting.

Jeg skal prøve å ta dagene som de kommer. Ta det med ro når jeg kan og gjøre ting som fyller meg med energi og mot. Jeg vet hva jeg går til, men ikke hva jeg får ut av det. Jeg vet at du er der ute, nå håper jeg du finner veien hjem. For jeg vet hva jeg kan få hvis jeg trosser smertene og ubehaget, biter tenna sammen og stålsetter meg. Og når vi kommer i mål er alt det vonde glemt og utfordringen verdt det.

Jeg håper vi vinner denne gangen!

 

gullegg