Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Reklamer

Hverdagsvanilje

Jeg har angst for å gå glipp av noe, og aller mest mitt eget liv. Jeg syns det er helt hjerterått å tenke på at livet består av rutinepregede hverdager og lange, uendelige køer på veien, i butikken og i kantina. Vi venter på trikk og tog og buss, på røde hunder, influensa og omgangssyke. Vi venter på påske, pinse, sommer og jul; avbrekk og pauser fra den evige rundgangen som kalles livet. Men burde jeg ikke egentlig slutte å vente, og heller leve? Og hvordan i all verden kan man gjøre det?

Jeg er et sånt menneske som kan begynne å gråte i dusjen hvis klokka er litt for lite og været litt for kaldt. Jeg mener av hele mitt hjerte at man burde få fri på regn- og blåsbortdager så man kan bake boller, tenne stearinlys og se på været. Dessverre er det få bedrifter med et lønnsomhetsfokus som deler denne tanken, men jeg dersom jeg møter en sjef som gjør det, så vil jeg gjerne jobbe med vedkommende!

I helgene skynder jeg meg for å kose meg. Jeg forter meg å hente avisa så ikke Bikkja skal rekke å våkne og tenke at det er en god ide å trekke Ingeniøren ut på luftetur. Jeg har så kosefokus at jeg strengt tatt glemmer å finne på morsomme ting for Lillemann. Og når uka kommer er jeg så målrettet mot neste helg at uka forsvinner i innkjøp, husvask, planlegging, pakking og eventuelt harde forhandlinger med Ingeniøren om hva vi egentlig skal bruke de to dyrebare fridagene på. Han har 1000 forslag som involverer han selv og Bikkja, jeg vil være en treenighet osende av lykke og harmoni. Vi blir altså sjelden helt enige…

Men hva gjør jeg da, nå som hverdagen har innhentet oss og det ikke er noen vei tilbake for Barnehagegutten og foreldrene hans? Hvordan skaper jeg harmoni, hygge og fine øyeblikk i en hektisk morgen bestående av matpakker, rene klær og flekkete klær, bikkje mellom beina og stuptrøtt unge? Den som kan komme med en oppskrift som inneholder både fulltidsjobb og fulltidsbarnehage og fulltidsmamma skal jeg øyeblikkelig oppheve til et høyere nivå og nominere til årets fredspris; for det vil ikke bare gjøre noe med familiedynamikken – jeg tror faktisk det vil skape en mer harmonisk verden. Med mer harmoniske barn og mer harmoniske foreldre.

Så for å starte et sted lot jeg kosen komme inn i ukedagene i dag. Lillemann fikk se på tegnefilm i skinnet fra tente stearinlys mens duften av nytrukket kaffe bredte seg på kjøkkenet. Man kan ha god tid om morgen hvis man virkelig vil, og selv om jeg var trøtt som en sokk og den ene hormonhetetokten tok over for den andre på rad og rekke, så nøt jeg faktisk øyeblikket. Så kanskje jeg ikke går glipp av livet allikevel, om jeg tar meg tid til å nyte de bittesmå pausene og de korte øyeblikkene der ting fungerer. Og så hjelper det selvsagt at alt er pakket og klart kvelden før… Det er vertfall en vane jeg skal fortsette med!

 

Morgenstund kan ha litt gull i munn...

Morgenstund kan ha litt gull i munn…

Det utenkelige blir det tenkelige

Så har det skjedd, det jeg fortvilt hadde sluttet å tro på for to dager siden. Det som virket som en utopi, en annen verden. Det jeg har gruet meg til så alt for lenge og strengt tatt ikke forholdt meg til som virkelighet. Barnehagebarnet storkoser seg i barnehagen – helt på egenhånd! Det er en vemodig lykkefølelse, men å så ektefølt!

Jeg var virkelig alvorlig bekymret for fremtiden da jeg sto med en liten apegutt klamrende til meg, storgråtende, på tirsdag. Jeg følte meg som et forferdelig menneske, en sviktende trygghet, en mor som bare tenker på seg selv. En typisk karrieremamma som vil ha i pose og sekk, koste hva det koste vil. En vaskeekte Tårnfrid. For med et stigende antall mammamoralister med forklær og NM-gull i cupcakes kan man miste selvtillitten av det meste og det minste. Det skal være økologisk, håndlaget, hjemmelaget, selvtova, selvlaget, hjemmesnekra eller i det minste kortreist for å telle, og har du ikke båret barnet ditt på en mystisk afrikansk måte mens du ammet på Rema 1000, samtidig som du strikka noen nye bleierbukser på oppskrift fra Nøstebarn – ja da kan du knapt kalle deg selv for mor. TVen er kasta ut og inn i stua har det kommet en vegg-til-vegg-yogamatte hvor barselgruppa møtes en gang i uka. Øvrige kvelder bruker familien den til felles kveldsyoga før alle kryper til køys og samsover i skjønn forening. Hvis ikke mor er av det mer interiørfanatisktiske slaget og velger blonder fremfor bomull. Da strykes det bodyer og tellekantbrettes håndklær mens det nippes til en grønn, karbohydratfri smoothie.

Jada, jeg er klar over at jeg er minst like, om ikke mer, dømmende enn de jeg beskriver, men noen ganger føles det som om jeg møter superduperperfekte mammaer hvor enn jeg snur meg. De som elsker hvert sekund med sin lille, syns det er helt greit å ha poden hengende på knærne mens de tisser og som fikk morsfølelse det øyeblikket graviditetstesten lyste positivt mot dem. Jeg syns det er helt knall å være mamma jeg, det er ikke det. Jeg elsker det lille mennesket, men det var først da jeg ble ferdig med å amme og vel så det at jeg syns det ble stas å kose og klemme på han. Først da kom nærhetsbehovet mitt, og først nå er jeg skikkelig hodestups forelska. Jeg sleit lenge med å knytte meg til han. Jeg syns ikke det var helt fantastisk i det hele tatt faktisk! Nei, jeg syns det var skummelt, vanskelig og litt ensomt. Jeg følte ikke det tenkte jeg burde føle og jeg var helt overbevist om at han bare skulle bo hos oss en liten stund. Akkurat som om vi bare lånte han.

Men nå vet jeg bedre. Lillemann skal ingen steder før om mange år. Han skal en sving innom barnehagen hver dag, henge på en skole, ett hjørne eller en eller annen form for trening. Han skal si meg i mot, protestere og diskutere. Han skal syns det er dritflaut å bli sett levende sammen med meg og med «The Secret Family Handshake» Ingeniøren og jeg planlegger å øve inn, og vise alle vennene hans, så skjønner jeg jo at han har all mulig rett til å bli litt flau når den tid kommer. Jeg planlegger å ha badebilde a la Lano i lokalavisa ved hver bursdag frem til fylte 18, men som den surrete moren jeg er, så glemte jeg det i fjor… Faktisk har vi slått fra oss å overbevise han om at vi kommer fra Stord og lære han en sykt fet TøyseStordaDialekt, så om du spør meg, så er vi rett og slett ganske greie foreldre.

So what om så og si alle andre prinsipper og teorier om barneoppdragelse og kosthold har gått fløyten; vi har et barn som prøver å gjøre seg forstått med armer og bein og en levende mimikk der ordene blir for få og ordforrådet litt vel snevert. Vi fortsetter å prøve, og vi kommer til å fortsette å feile, men når det går veien og ting fungerer – ja da blir man så sjukt stolt! Så selv om mammahjertet syns det er litt tøft, så er det aller mest dritstolt om dagen. For ikke bare lever Lillemann sitt eget liv, og åpenbart elsker det, men jeg har klart å komme meg på jobb og glemme den lille, store kjærligheten min i flere minutter av gangen. En liten seier for mennesket – en enorm seier for oss! Barnehagelivet er ikke så værst likevel…

image

Leser pappas bok i mammas kjole... Min lille stjerne!!!

Teknologisk lettelsens sukk

Så kom det endelig; bildet av Lillemann i lek. Mitt lille menneske på vei inn i Barbapapas verden. Og takket være teknologiens fantastiske utvikling kunne mammaen trekke et lettelsens sukk og endelig sette seg ned og nyte en kopp kaffe etter et par høyspente dager. Lykken er å føle at man har valgt rett.

Ville du lånt bort bilen din til fremmede? Et menneske du knapt hadde hilst på? Kanskje spist en middag med? En bekjent av en bekjent? Neppe. Jeg hadde nok ikke gjort det. Til det er det for mye på spill, økonomisk. Men hvor godt kjenner du egentlig de som tar i mot barnet ditt første dag i ny barnehage? Og hvor mye har du sjekket de på forhånd? Tar forsikringen din høyde for at andre passer det mest verdifulle du har?

Å forlate barnet ditt i en barnehage er en enorm tillitserklæring til de ansatte. Det må være et vanvittig rush å vite at noen stoler så mye på deg. At noen overlater ansvaret for oppdragelse, læring, omsorg og trøst til deg. I nesten alle våkentimene barnet har i døgnet, er det de som er der. De som opplever de små og store tingene, får de lange og korte betraktningene. Det er de som blir kjent med vaner og uvaner, meninger og tanker. Nå som de passer på mitt lille vidunder, er jeg misunnelig og syns de er umåtelig priveligerte. Jeg håper de ivaretar min tillitt og møter mine forventninger.

For selv om jeg håper at Lillemann lærer masse, utvikler språk og sosiale ferdigheter, ønsker jeg aller mest at han opplever trygghet og kjærlighet. Jeg håper han blir møtt med forståelse for alle små og store problemer, vondter og lei-seg-er. Jeg håper han alltid møter et fang, en favn eller en hånd å holde i når livet butter litt i mot. Og så håper jeg at han alltid møter noen som vil høre på historier, dele latter og glede og bli med han på hans ferd og utforskingen av den verdenen han lever i. At noen har tid til å stå ved gjerdet og se på bilene i ro og mak en litt for lang stund, bare fordi det er så spennende.

Og i dag fikk jeg en liten forsmak av hva jeg tror han har i vente. Etter en mammafri samlingsstund med stor iver og masse glede, fikk jeg et slips rundt halsen da han oppdaget at jeg fortsatt var til stede. Mamma måtte være innenfor synsfeltet til enhver tid og det nyttet ikke en gang å gå ut i gangen for å ta en rask telefon. Da begynte den hulkende, såre gråten og posisjon pinne ble inntatt i barnestolen. I mine øyne hadde vi tatt et enormt tilbakesteg og jeg så virkelig ingen ende på dette sorgens kapittel i Mitt Liv som Mamma. Alikvel tok jeg meg sammen og rasket med meg bok og bil og reiste hjem da poden ble lagt, og bestemte meg for at jeg ikke skulle komme tilbake før han skulle hentes for dagen. Og det er da teknologien virkelig gir mammahjertet en hjelpende hånd; jeg får en mms med en smilende gutt på en av de voksnes fang. Med grimaser og tøys. Og med bøker i et fang. Og i stillheten i stua høres et lettelsens sukk så dypt og så ektefølt at selv blomsterbladene rasler av ren fryd.

Min lille Barnehagegutt har funnet sin nye bestevenn i verden. Sin nye favoritt. Og han føler seg trygg der. Han løper fram og tilbake i gangen når vi skal gå, ikke helt villig til å avslutte sin andre barnehagedag. Han står øverst i uteområdet ved porten og roper ut sitt babbel mens han vinker til de andre barna, som roper og vinker tilbake. Han har blitt en del av flokken. Han har en ny flokk, som bare er hans. Hans lille verden har blitt mer enn dobbelt så stor, og selv om det fortsatt er litt skummelt hver gang mamma går ut av et rom, enten det er hjemme eller i barnehagen, så var det en skravlete og tøysete liten gutt som ble med mamma hjem i dag. Og i morgen venter nok en lang dag, med nok en milepæl, men nå har vi en liten hemmelighet vi to; vi vet nemlig at det kommer til å gå bra. Vi må bare gråte litt når vi sier hadet først… For syns skyld selvsagt!

 

En MMS som sier mer enn tusen ord!

En MMS som sier mer enn tusen ord!

Et av livets små mysterier

Noen ganger er man så heldig at man kan sitte og betrakte samspillet mellom far og sønn helt ubemerket. Og få ting er så fint som når pappaen forsøker å lære Lillemann litt om ett av livets mange små mysterier! I dag; drikking av kopp!

Lillemann har sluttet å forstå hvordan han drikker av kopp etter at han fikk en helt super drikkeflaske med sugerør til jul! Nå som barnehagetiden nærmer seg er det jo mildt sagt heldig at guttens ferdigheter på enkelte ting forbedres kraftig, og da er koppdrikking oppe på To Do-lista. Men hvordan forklare en gutt på ett år at han må lene hodet bakover og ikke forrover? Nei altså, det går ikke det!

Og for å si det sånn; den sindige Hedemarkingen min er ikke skapt for tålmodighetsprøver med en litt overivrig ettåring..! Og vertfall ikke en som gjerne vil drikke sviskesaft og prate litt med pappaen sin samtidig!

Nå lades det opp til det jeg ser for meg skal bli en aldeles strålende vårhelg! Og en ting som vil gjøre den enda mer strålende er om du liker Jannorama på Facebook! Klikk her og bli en Jannorama-venn du også!