Helgeslutt

Så er den her allerede, søndagskvelden. Helgen går ubønnhørlig mot slutten og jeg føler at det akkurat var fredag. Tenk at det er dette som er livet, sånn egentlig. Etter to år med mye hjemmetid er det helt merkelig å være tilbake i den virkelige verden, og skulle være så mye borte fra hjem, hus, hage og familie. Jeg tror jeg er litt i sjokk jeg!

Det er virkelig sant; jeg fatter virkelig ikke at jeg skal levere i barnehage – hver dag, jobbe – hver dag, stå opp i otta – hver dag. Og samtidig skal det bare bli mørkere og mørkere, neste fridag er julaften og innimellom alt skal vi prøve å skape en trygg og rolig hverdag for hverandre. Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn og at alle får det til, men jeg begynner faktisk å lure på om alle gjør rett? Eller om vi velger helt feil?

For trenger jeg egentlig muligheten til å spise akkurat den maten jeg vil eller kjøpe den dyre juicen? Er det viktig for meg å kunne bo på hotell om jeg vil det, velge fritt hvilken frisør jeg vil benytte eller ta en pedikyr i ny og ne? Trenger jeg egentlig hytte, nye interiørdupeditter og VG på døra hver lørdag og søndag? Jeg gjør jo ikke det, men jeg gjør det! For jeg elsker det, og jeg nyter det. Jeg syns det er fantastisk godt å kunne skjemme bort meg selv eller de nærmest meg i ny og ne. Jeg syns det er trygt å vite at jeg kan kjøpe det Lillemann trenger, når han trenger det. Og for å få til det – ja så må jeg jo leve det hektiske livet med det som føles som litt for få timer hjemme, og litt for mange timer borte. Og så kan man jo spørre seg; trenger Lillemann Ecco-sandaler og dunevest? Vel, jeg er helt sikker på at han hadde klart seg uten, og at han mye heller ville hatt mere tid sammen med meg om han fikk velge, men nå velger jeg for han, og jeg velger å jobbe og bruke evnene mine så godt jeg kan. Og jeg tror både Lillemann og Ingeniøren bør være glade for det.

Og en nydelig bivirkning av arbeidslivets mas og kjas er at helgene er så velsignet gode. Det er så godt å synke sammen på sofaen etter en lang uke med armer og bein i alle retninger. Det er godt å kjenne på friheten til å være sammen og gjøre de små tingene, sove lenge og tøyse i senga mens vi sakte jager søvnen ut av øyekroken. Det er godt å senke skuldrene og puste helt ned i magen mens man kjenner på at en av familiens tøffere uker er over, at vi har overlevd, og at vi faktisk er klare for en ny uke med barnehage, kollektivtrafikk, henting, bringing, matpakker og regntøy. Jeg er helt sikker på at vi sakte, men sikkert, vil venne oss til den harde virkeligheten og krevende hverdagen. Og at vi for alltid vil sette av tid til hverandre og til å gjøre ingenting i helgene. Det trengs, og det er veldig velkomment.

Så nå putrer ei gryte med fire Chilli-con-carne-middager på ovnen, to hjemmebakte pizzabunner har funnet veien til fryseren og alt er pakket og klart for en ny barnehageuke. Måtte den nye virkeligheten fare vel med oss alle…

 

Prosjekt "Fryseren full av hjemmelagede middager" fortsetter å rulle frem. DEnne uka; Chilli con Carne

Prosjekt «Fryseren full av hjemmelagede middager» fortsetter å rulle frem. Denne uka; Chilli con Carne

Reklamer

Det utenkelige blir det tenkelige

Så har det skjedd, det jeg fortvilt hadde sluttet å tro på for to dager siden. Det som virket som en utopi, en annen verden. Det jeg har gruet meg til så alt for lenge og strengt tatt ikke forholdt meg til som virkelighet. Barnehagebarnet storkoser seg i barnehagen – helt på egenhånd! Det er en vemodig lykkefølelse, men å så ektefølt!

Jeg var virkelig alvorlig bekymret for fremtiden da jeg sto med en liten apegutt klamrende til meg, storgråtende, på tirsdag. Jeg følte meg som et forferdelig menneske, en sviktende trygghet, en mor som bare tenker på seg selv. En typisk karrieremamma som vil ha i pose og sekk, koste hva det koste vil. En vaskeekte Tårnfrid. For med et stigende antall mammamoralister med forklær og NM-gull i cupcakes kan man miste selvtillitten av det meste og det minste. Det skal være økologisk, håndlaget, hjemmelaget, selvtova, selvlaget, hjemmesnekra eller i det minste kortreist for å telle, og har du ikke båret barnet ditt på en mystisk afrikansk måte mens du ammet på Rema 1000, samtidig som du strikka noen nye bleierbukser på oppskrift fra Nøstebarn – ja da kan du knapt kalle deg selv for mor. TVen er kasta ut og inn i stua har det kommet en vegg-til-vegg-yogamatte hvor barselgruppa møtes en gang i uka. Øvrige kvelder bruker familien den til felles kveldsyoga før alle kryper til køys og samsover i skjønn forening. Hvis ikke mor er av det mer interiørfanatisktiske slaget og velger blonder fremfor bomull. Da strykes det bodyer og tellekantbrettes håndklær mens det nippes til en grønn, karbohydratfri smoothie.

Jada, jeg er klar over at jeg er minst like, om ikke mer, dømmende enn de jeg beskriver, men noen ganger føles det som om jeg møter superduperperfekte mammaer hvor enn jeg snur meg. De som elsker hvert sekund med sin lille, syns det er helt greit å ha poden hengende på knærne mens de tisser og som fikk morsfølelse det øyeblikket graviditetstesten lyste positivt mot dem. Jeg syns det er helt knall å være mamma jeg, det er ikke det. Jeg elsker det lille mennesket, men det var først da jeg ble ferdig med å amme og vel så det at jeg syns det ble stas å kose og klemme på han. Først da kom nærhetsbehovet mitt, og først nå er jeg skikkelig hodestups forelska. Jeg sleit lenge med å knytte meg til han. Jeg syns ikke det var helt fantastisk i det hele tatt faktisk! Nei, jeg syns det var skummelt, vanskelig og litt ensomt. Jeg følte ikke det tenkte jeg burde føle og jeg var helt overbevist om at han bare skulle bo hos oss en liten stund. Akkurat som om vi bare lånte han.

Men nå vet jeg bedre. Lillemann skal ingen steder før om mange år. Han skal en sving innom barnehagen hver dag, henge på en skole, ett hjørne eller en eller annen form for trening. Han skal si meg i mot, protestere og diskutere. Han skal syns det er dritflaut å bli sett levende sammen med meg og med «The Secret Family Handshake» Ingeniøren og jeg planlegger å øve inn, og vise alle vennene hans, så skjønner jeg jo at han har all mulig rett til å bli litt flau når den tid kommer. Jeg planlegger å ha badebilde a la Lano i lokalavisa ved hver bursdag frem til fylte 18, men som den surrete moren jeg er, så glemte jeg det i fjor… Faktisk har vi slått fra oss å overbevise han om at vi kommer fra Stord og lære han en sykt fet TøyseStordaDialekt, så om du spør meg, så er vi rett og slett ganske greie foreldre.

So what om så og si alle andre prinsipper og teorier om barneoppdragelse og kosthold har gått fløyten; vi har et barn som prøver å gjøre seg forstått med armer og bein og en levende mimikk der ordene blir for få og ordforrådet litt vel snevert. Vi fortsetter å prøve, og vi kommer til å fortsette å feile, men når det går veien og ting fungerer – ja da blir man så sjukt stolt! Så selv om mammahjertet syns det er litt tøft, så er det aller mest dritstolt om dagen. For ikke bare lever Lillemann sitt eget liv, og åpenbart elsker det, men jeg har klart å komme meg på jobb og glemme den lille, store kjærligheten min i flere minutter av gangen. En liten seier for mennesket – en enorm seier for oss! Barnehagelivet er ikke så værst likevel…

image

Leser pappas bok i mammas kjole... Min lille stjerne!!!

Teknologisk lettelsens sukk

Så kom det endelig; bildet av Lillemann i lek. Mitt lille menneske på vei inn i Barbapapas verden. Og takket være teknologiens fantastiske utvikling kunne mammaen trekke et lettelsens sukk og endelig sette seg ned og nyte en kopp kaffe etter et par høyspente dager. Lykken er å føle at man har valgt rett.

Ville du lånt bort bilen din til fremmede? Et menneske du knapt hadde hilst på? Kanskje spist en middag med? En bekjent av en bekjent? Neppe. Jeg hadde nok ikke gjort det. Til det er det for mye på spill, økonomisk. Men hvor godt kjenner du egentlig de som tar i mot barnet ditt første dag i ny barnehage? Og hvor mye har du sjekket de på forhånd? Tar forsikringen din høyde for at andre passer det mest verdifulle du har?

Å forlate barnet ditt i en barnehage er en enorm tillitserklæring til de ansatte. Det må være et vanvittig rush å vite at noen stoler så mye på deg. At noen overlater ansvaret for oppdragelse, læring, omsorg og trøst til deg. I nesten alle våkentimene barnet har i døgnet, er det de som er der. De som opplever de små og store tingene, får de lange og korte betraktningene. Det er de som blir kjent med vaner og uvaner, meninger og tanker. Nå som de passer på mitt lille vidunder, er jeg misunnelig og syns de er umåtelig priveligerte. Jeg håper de ivaretar min tillitt og møter mine forventninger.

For selv om jeg håper at Lillemann lærer masse, utvikler språk og sosiale ferdigheter, ønsker jeg aller mest at han opplever trygghet og kjærlighet. Jeg håper han blir møtt med forståelse for alle små og store problemer, vondter og lei-seg-er. Jeg håper han alltid møter et fang, en favn eller en hånd å holde i når livet butter litt i mot. Og så håper jeg at han alltid møter noen som vil høre på historier, dele latter og glede og bli med han på hans ferd og utforskingen av den verdenen han lever i. At noen har tid til å stå ved gjerdet og se på bilene i ro og mak en litt for lang stund, bare fordi det er så spennende.

Og i dag fikk jeg en liten forsmak av hva jeg tror han har i vente. Etter en mammafri samlingsstund med stor iver og masse glede, fikk jeg et slips rundt halsen da han oppdaget at jeg fortsatt var til stede. Mamma måtte være innenfor synsfeltet til enhver tid og det nyttet ikke en gang å gå ut i gangen for å ta en rask telefon. Da begynte den hulkende, såre gråten og posisjon pinne ble inntatt i barnestolen. I mine øyne hadde vi tatt et enormt tilbakesteg og jeg så virkelig ingen ende på dette sorgens kapittel i Mitt Liv som Mamma. Alikvel tok jeg meg sammen og rasket med meg bok og bil og reiste hjem da poden ble lagt, og bestemte meg for at jeg ikke skulle komme tilbake før han skulle hentes for dagen. Og det er da teknologien virkelig gir mammahjertet en hjelpende hånd; jeg får en mms med en smilende gutt på en av de voksnes fang. Med grimaser og tøys. Og med bøker i et fang. Og i stillheten i stua høres et lettelsens sukk så dypt og så ektefølt at selv blomsterbladene rasler av ren fryd.

Min lille Barnehagegutt har funnet sin nye bestevenn i verden. Sin nye favoritt. Og han føler seg trygg der. Han løper fram og tilbake i gangen når vi skal gå, ikke helt villig til å avslutte sin andre barnehagedag. Han står øverst i uteområdet ved porten og roper ut sitt babbel mens han vinker til de andre barna, som roper og vinker tilbake. Han har blitt en del av flokken. Han har en ny flokk, som bare er hans. Hans lille verden har blitt mer enn dobbelt så stor, og selv om det fortsatt er litt skummelt hver gang mamma går ut av et rom, enten det er hjemme eller i barnehagen, så var det en skravlete og tøysete liten gutt som ble med mamma hjem i dag. Og i morgen venter nok en lang dag, med nok en milepæl, men nå har vi en liten hemmelighet vi to; vi vet nemlig at det kommer til å gå bra. Vi må bare gråte litt når vi sier hadet først… For syns skyld selvsagt!

 

En MMS som sier mer enn tusen ord!

En MMS som sier mer enn tusen ord!

Kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt.

Jeg skulle gjerne vært sammen med deg hver dag, løftet deg til nye høyder, lært deg alt du må lære. Jeg skulle holdt deg tett inntil meg og strøket deg over håret når du følte behov for det. Jeg skulle gjerne fulgt alle utviklingsstegene dine, alle små trinn mot et selvstendig og enestående liv. Jeg skulle fortalt deg hvor stolt jeg er av deg, hvor flink jeg syns du er, hvor rørt jeg blir over din tilstedeværelse. Jeg skulle lyttet til alle bretraktiningene dine, ledd av historiene og sunget med i sangene.

I stedet ser du på meg med vantro i blikket når jeg kommer tilbake fra toalettet i barnehagen din. Store, salte tårer renner nedover de vakre, myke kinnene dine og hengivenheten du uttrykker når du hiver deg inn i armene mine og borer nesa langt inn i halsgropen min er så skjelden, og så fylt av sorg, at jeg har mest lyst til å stanse tiden og bare stå der og kjenne på øyeblikket. Kjenne på din redsel og min fortvilelse. Kjenne på vår kjærlighet og tilhørighet. Ta deg med meg og aldri komme tilbake.

I stedet setter jeg deg ned og følger deg inn i ny lek. Finner tegnestifter og ark. Tegner glade tanker med glade farger. Jeg lener meg til min egen tro og overbevisning om at barnehagen er sunt og riktig og at du kommer til å få noen helt fantastiske barnehageår. Jeg svelger angsten og redselen for endring i den tro at vi begge kommer til å vokse på dette og at vår utvikling trenger denne adskillelsen. Jeg løfter deg bestemt ned og gir deg over til fagfolk. Og jeg ser omsorgen og kjærligheten som strømmer mot deg. Jeg håper du klarer å ta den i mot.

Du er min største stolthet. Min største prestasjon! Min aller største bragd. Du er hele hjertet mitt og din fortvilte gråt river det i stykker. Jeg mister fotfeste og balanse av din redsel. Jeg blir målløs av din sorg.

Jeg vet at dette er det største som har skjedd deg i hele ditt halvannet år lange liv. Jeg forstår at du ikke kan fatte hvorfor vi ikke kan være sammen, alle sammen, hver eneste dag. Jeg skjønner at du stiller deg uforstående til at pappa ikke var hjemme da du våknet i dag. Øynene dine sier mer enn tusen ord, og blikket ditt følger meg hvor enn jeg går.

For du er alltid med meg. I alt jeg gjør, i alle planer, i alle dager. Jeg forlater deg ikke. Jeg kommer tilbake. Og jeg er alltid her. Tro aldri noe annet. La aldri noen få deg til å tro det motsatte.

I dag renner store, salte tårer nedover mine kinn. Ikke av sorg over det nye, men som en avskjed til det gamle. Jeg er rørt og usikker og følsom. Jeg er stolt over hvem du er og forelsket i den fantastiske personligheten din.

For kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt – og dette skal vi klare sammen.

 

Mammahender

Innhøsting

Vi er inne i den siste sommermåneden. Måneden for bugnende grønnsaksdisker, gylne jorder der det modne kornet svaier med tunge hoder og lett rasling i sensommertørre blader i kveldsbrisen og skumringen. Det er en blanding av et vemodig farvel til en fantastisk sesong – og en sitrende spenning for den som kommer. Jeg velger å bruke tiden til innhøsting av vanvittige mengder voksenpoeng; for med barnehagebarn – da er du voksen da!

Så og si alle mine prinsippielle tanker og ideer rundt barneoppdragelse, kosthold, rutiner og påvirkninger har gått til helvete så langt. Lillemann får både kjeks og is, han spiser på langt nær alltid hjemmelaget mat og svært ofte blir det pølser til middag. Han har plutselig flere leker med batteri enn jeg noen gang hadde forestilt meg at han skulle ha og han har til og med vært på besøk hos folk i bare strømpebukse. Ja jeg innrømmer det; jeg ante ikke hva det ville si å få barn, og jeg ante ikke hva jeg kunne forvente. Jeg hadde ikke filla peiling på hva som kom til å bli viktig for meg eller hva jeg ville prioritere i hverdagen. Nå er det viktigere for meg at han spiser, enn hva han spiser, og jeg er superfornøyd om vi får til noen grønnsaker, litt melk i kopp og tannpuss i løpet av et døgn og ikke bare banan, vann og morsmelkerstatning som en siste løsning.

Det skal legges til at Lillemann på ingen måte er kresen i matveien. Neida, han smaker på alt, prøver til og med gjerne en gang til om han er litt usikker. Han elsker frukt og de aller fleste grønnsaker, syns mat med litt ekstra smak er tipp-topp og klapper i hendene av pasta med pesto (nei, den er heller ikke hjemmelaget). Men som barn for flest er pølser en superhit og is og jordbær slår brødskive så og si hver gang. Og når tiden er knapp, fantasien har tatt 14 dagers ferie i Langtvekkistan og stemningen i heimen er til å ta og føle på; ja da er gode matretter og riktig ernæring dyre!

Nå kunne jeg selvsagt proklamert at vi har laget en ukesmeny eller bestilt ett eller annet Rett Hjem, men så strukturerte har vi nok ikke blitt. Jeg kunne ønske jeg hadde funnet det interessant å lese tre kokebøker i løpet av ferien og legge opp et løp til langt ut i oktober, men jeg har prioritert krim og engasjerende strandlektyre mens Lillemann har gravd i sanda. Jeg har ikke oppdaget en diett eller livstilsendring vi skal følge, jeg har ingen ambisjoner om kortreist mat med to dagers holdbarhet eller grønne alger i enda grønnere smoothier. Nei, vi har rett og slett bestemt oss for å bli vårt eget ferdigmatkjøkken. Til tross for ekstremt liten fryser skal vi nå storkokkelere hver søndag kveld. Vi skal ha mindre råvarer og mer ferdiglaget i de tre skuffene fryseren består av, og sammen skal vi forsøke å unngå det daglige spørsmålet; hva skal vi ha til middag?

Så i dag er tre middager med Hellstrøms fiskegrateng laget, stekt og gjort klart til frysing og oppvarming. Jeg er nemlig hellig overbevist om at livet som småbarnsfamilie blir vesentlig enklere å overleve med storhandling en gang i uka og noen hjemmelagede ferdigretter i fryseren. Og om vi så ikke kommer i mål med rene matretter, fem om dagen eller økologisk hverdagsregime, så vil det vertfall en dag i blant dukke opp noe hjemmelaget på tallerkenen til Lillemann. Og så lenge han kan få spise selv, med gaffel, så er han stort sett superfornøyd!

100 voksenpoeng på en kveld; check!!!

 

IMG_2825

Mor og far på kjøkkenet gir tre middager til senere!

 

P.S. Midt i barnehagestart og ny hverdag på trappene har vi begynt på vårt andre prøverørsforsøk i jakten på lillesøster eller lillebror. Noen som sa spennende og ukjent fremtid?