Brød til besvær

Vi skal ikke spise kylling, rødt kjøtt forurenser og bør unngås, ferdigmat er verken bra for kroppen eller husmorryktet, for ikke å snakke om sukker, salt, poteter, fett, melk, frukt og uøkologiske grønnsaker. Til våre små er listen uendelig og meningene enda fler. I dag toppa det seg litt for meg; det siste livsfarlige er kjøpebrød!

Ei stressa småbarnsmor roper ut sin fortvilelse og blottlegger sine manglende bakeferdigheter på Facebook; barnet skal snart begynne å spise brød og brått dukker det opp et overraskende og for meg totalt nytt problem. Kjøpebrød inneholder åpenbart så mye fysaker at det er som gift å regne for våre minste, og enhver god mor må ta forkleet fatt og bake til morgendagens matpakke. Og folk lurer på hvorfor kvinner blir slitne?

Altså, jeg tviler ikke på at det er både det ene og det andre i maten vi kjøper som vi ikke vet langtidseffekten av. Og det er helt klart ikke bra med verken for mye sukker eller salt. Jeg er sikkert både uopplyst og naiv når jeg tar det mer eller mindre for gitt at brødet jeg kjøper på Rema 1000 er både spiselig og helt greit sunt for både meg og resten av familien. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke har lest eller ikke forstått, men er virkelig så og si all mat vi har tilgjengelig giftig? Må vi alle ha kjøkkenhager hjemme og geit på taket, bli sjølberga for å bli kjernesunne? Og hvor skal egentlig grensa gå for hva relativt ferske mødre og fedre skal bekymre seg over?

I bøker og hefter om barn og ernæring utdelt på helsestasjonen får man en relativt god oversikt over når man bør introdusere hva til de ferske verdensborgerne. Kort fortalt; alt bør lages fra bunnen av. I ei litta linje helt til slutt i kapittelet om grøt nevnes det at «man kan også kjøpe grøt, men vi anbefaler hjemmelaget» – det er så lett atte! Altså, jeg tviler ikke et sekund på at det lett som en plett! Man må bare legge noen korn i vann først. Altså dagen før. Og så må man helst pumpe seg da, sånn at man koker den på morsmelk, for kumelk skal de jo ikke ha. Og ha gjerne i litt usalta smør. Og topp det hele med litt bark. Det siste står ikke der altså. Det var en spøk. Men det kunne stått! Og jeg er så lei av dette evige «mekk det sjæl»-gnålet!

Etter måneder med blodrøde brystvorter, eneansvaret for foringa og angst for å fucke opp amminga med ei uskyldig litta flaske morsmelkerstatning, ja så dukker det altså opp et Master chef-press helt uten sidestykke. Og nei, det er ikke bare mediene eller «Oss kvinner i mellom»; det er Mor Staten som forteller oss at kun det beste er godt nok, og det beste – ja det er det du som lager! Ingen andre. Og Gud forby – vertfall ikke Nestle! Jeg har stått der selv. Med grønnsaksmos i panna og tårer trillende nedover kinnene mens Lillemann lo av mammaen sin og slettes ikke ville ta en eneste smak til av den oransje guffa hun kalte hjemmelaget middag.

Jeg driter i om du baker brød til ungen din om du vil det eller syns det er digg. Jeg skulle gjerne vært der at jeg prioriterte det jeg også, men det gjør jeg altså ikke. Jeg blåser i om du lager grøt eller bare har gitt hjemmelaget mat, poenget mitt er ikke å frarøve deg gleden eller stoltheten ved det, nei jeg applauderer deg! Men når den fortvilte mammaen ikke aner sin arme råd for at barnet skal begynne å spise brød og hun ikke kan bake, ja da syns jeg det har gått for langt. Tenk på alt det rare vi spiste! Alt de da ikke visste om sukker og salt, vitaminer og tilskudd, og ikke minst – fett! Jeg spiste smør med skje om jeg fikk lov – og det gjorde jeg! Folk røyka inne og det ble ikke påbudt med sikring av barn i bil før i 1989!

Jeg unner ingen å sitte med den enorme følelsen av utilstrekkelighet som min gode venninne hadde da hun høygravid satt hjemme med 14 garnnøster fra Nøstebarn og en strikkeoppskrift på tøybleiebukser – og absolutt null strikkeferdigheter og forståelse av hvordan hun hadde havnet i denne håpløse situasjonen. Ikke stå med mel, gjær og hundre velmenende råd om du verken vil eller kan bake. Ikke sett fyr på stavmikseren i et tappert forsøk på å tilfredsstille en helsesøster med klokketro på hjemmelaget barnemat. Gjør det som passer deg, når det passer deg. Det går helt sikkert greit. Ingen vil se på barnet ditt at han spiste kjøpebrød som liten når han er 10 uansett… Og noen ganger kan man kanskje tenke; er det så farlig da? Tilgi meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke det…

Hjemmebakt brød

Reklamer

Fill’n Squeeze

Ettersom jeg har vært så utrolig standhaftig på å kjøpe all mat til Lillemann, og ikke en eneste gang servert han økologisk eggeplomme til frokost, så var overraskelsen stor hos Ingeniøren da jeg hadde meldt meg frivillig til å teste et nytt superprodukt for småbarnsmødre; Fill’n Squeeze! Og på dag to av pappapermen og mammaferien satte vi i gang prosjekt smoothiemaking på hyttekjøkkenet. Vi ble gira!

021

Kort fortalt gjør produktet deg til en slags liten Ella’s Kitchen-kokk, og du kan lage smoothier eller middager til de minste, og få de over i de geniale posene som vi alle er så glad i. I oppstartspakken følger det med fem poser og en posefyller. Vi hadde kjøpt inn litt forskjellig frukt, og gikk for den varianten, da middagslageren i meg fikk en så kraftig selvtillitsknekk sist jeg forsøkte meg på det, at hun slettes ikke ville titte frem i dag heller. Lillemann har ikke villet spise bananmos tidligere, og jeg har rett og slett helt glemt å forsøke banan igjen, så vi tenkte dette kunne være en god måte å få i han det på, samt kiwi (som han elsker) og mango (som vi ikke har forsøkt før). Jeg er i utgangspunktet ekstremt i mot å endre matvarenes form og farge, da jeg syns det er viktig at barnet opplever og lærer noe mens han spiser, men som et tidsbesparende virkemiddel ser jeg at dette kan være veldig bra!

029

Vi kokte opp alt i store biter i en blanding av vann og appelsinjuice sånn at bitene ble lette å mose i posefylleren og vips, etter fem minutters kok og squeeze, så hadde vi to poser med ferdig smoothie!

032

Det som hindret dette i å bli en utelukkende suksesshistorie i vårt hjem, var at ettåringen vår gomla i seg resten av mangoen og en halv banan i biter mens vi holdt på… Alt er best når man får spise det selv om dagen, så poenget med Fill’n Squeezen blir litt borte hos oss. Vi brukte nok også litt i overkant dyr frukt, så det økonomiske aspektet forsvinner også litt dersom man må kjøpe nye poser, og fruktprisen i seg selv overgår Ella’s eller andre poser på markedet. Men, og det er et stort men her; hadde vi kommet over dette da Lillemann fortsatt spiste en eller to fruktposer om dagen og vi hadde brukt billigere frukt, så ser jeg absolutt verdien. Min anbefaling blir da å lage en stor blender full og heller øse det opp i posefylleren, da sparer du nok ganske mye tid.

Så er du opptatt av å vite nøyaktig hva ungen din putter i seg, og store biter fortsatt ikke er superpopulært, så er dette faktisk ganske gøy og givende. Posene kan oppbevares i kjøleskapet i 24 timer, eller i fryseren. De er lette å merke og morsomme å se på. Et enkelt og inspirerende kjøkkenredskap, som langt fra bør stå på utstyrslista til vordende mødre og lett kan bli nytt hyllefyll, men som helt klart gir massevis av SuperMammaPoeng og bygger nydelig image i barselgruppa!

Jeg har testet produktet på oppdrag fra de fine folka hos LillePrinsen.

Flink pike

Jeg har et problem. Et ganske stort ett faktisk. Det påvirker ikke bare meg, men hele familien min, og kanskje aller mest Ingeniøren. Jeg har slitt med dette i mange år, ja kanskje alle, og det ser ikke ut til at jeg kommer til å bli noe som helst bedre med det første. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av FlinkPike-syndromet (FPs).

Å til en hver tid forsøke å gjøre alle til lags, se feiende flott ut, ha et skinnende hjem og det mest veltilpassede barnet er virkelig ikke en spøk, men en oppgave jeg av en eller annen grunn ser på som min, og min alene, i vår familie. Jeg går på julaftener, barnebursdager, innredninger, selskaper, helger og hverdager med ærefrykt og pågangsmot og forventninger like høye som skyline i New York. Jeg klikker i vinkel hvis jeg ikke rekker en avtale og er derfor notorisk ti minutter for tidlig ute, jeg får lett pustebesvær om det går et skall av neglelakken og jeg prioriterer snømåking over frokost for at naboene ikke skal tro at vi er sjuskete og late (jeg går jo tross alt bare hjemme). Når man er så hakkende gal så kan man spørre seg om det i det hele tatt var en særlig god ide å gå til anskaffelse av barn. For er det noe som garantert ødelegger både tidsskjemaer og nylagt neglelakk, så er det disse søte små.

En annen utfordring som dukker opp i forbindelse med den ugunstige kombinasjonen av FPs og små barn, er de andre mødrene. De du møter på helsestasjonen, i butikken, på babysvømminga eller på trilletur i skogen. De som sitter på kafebordet ved siden av deg og serverer sine små, håpefulle irrgrønn mat fra små glass med søte, hjemmelagde merkelapper laget på den nye Dymo-maskinen sin surret fast med grå hyssing. Det lukter hirse og linser og quinoa lang vei og det aner meg at ungen fikk servert en lettstekt organisk eggeplomme til frokost. Eplene er raspet og agurkene er hjerteformet, vannet stammer muligens fra Voss og flasken er parabenfri – eller hva den nå helst skal være. Vi er inne på et minefelt!

Jeg kommer aldri til å gå på «Lag hjemmelaget babymat»-kurs på Mathallen. Jeg kommer aldri igjen til å stå en hel formiddag å steke kjøtt, koke grønnsaker og nesten brenne opp motoren i en blender bare for at ungen min skal rekk tunge til meg, brekke seg og spytte ut alt han får i munnen. Jeg kommer ikke til å boikotte Nestle for Lillemann virkelig digger den ene yoghurten deres. Jeg ELSKER han som startet Ella’s Kitchen og jeg syns morsmelkerstatning fremstår som Guds gave til mødre med stort alenetidbehov. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt og desperat mamma i samme veiv, og jeg syns det er supergøy å la Lillemann prøve nye matvarer og konsistenser. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke kunne blitt mere glad da poden bikka fire måneder og vi kunne begynne med grøt. Og jeg innrømmer også gjerne at jeg satte han i barnestolen hans og dytta det inn med en skje. Jeg lot han ikke prøve selv, han satt ikke på mitt fang og jeg ga han en skje til om han brakk seg litt.

Jeg nekter å la meg knekke eller bryte sammen under presset fra Hjemmelagetmatmafiaen. Den lille Flinke Piken i meg prøver så godt hun kan å presse på for at jeg skal prøve en gang til, men det er altså helt uaktuelt. «Hvorfor skal sønnen min spise hjemmelaget mat når ikke vi gjør det?», sa Linda til meg en dag – og jeg kunne ikke vært mer enig. Lillemann suger i seg spaghetti og pesto når vi har det, han elsker fiskekaker og syns stekt kylling er ganske ekkelt. Erter kan vi bare hoppe og drite i å gi han, men svinekotelett derimot – det er smaskens. Så kombinasjonen med at jeg legger han ute i vogna for å sove uten babycall, jeg pusha litt på for å få han til å sitte, jeg går rundt i stua med han enda han ikke kan reise seg opp selv og har ønsket meg Brio-gåvogn til han, jeg lar han være i lekegrinda mens jeg gjør ting i andre rom og jeg gir han d-vitamindråper og ikke tran, kvalifiserer meg nok til prisen for årets dårligste mor nok en gang. Og den Flinke Piken i meg gråter…

Men så spør jeg meg selv; hadde jeg syns Ingeniøren var en dårlig far om han ikke hadde med mat til Lillemann en dag og improviserte med å kjøpe noe på butikken? Tenker jeg noen gang at han er helt ubrukelig som omsorgspersjon siden han ikke står og lager most mat på glass når han har et ledig øyeblikk? Syns jeg Linda er en elendig mor siden hun aldri har brukt stavmikseren sin? Jeg syns jo ikke det! Så kjære Lillemann, den Flinke Piken og Hjemmelagetmatmafiaen; dere er kanskje litt skuffa over meg, men her blir det ingen endring! Og takk og pris for sånne små bøker om barnet som mødre så flittig skriver i, for stemmer det ikke mamma – at jeg også syntes at all mat var god, bortsett fra den du lagde?

God mandag – nå må jeg ut og måke…

Vinter og snø...

Vinter og snø…