Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

Reklamer

Helvetesuken

Å få et helt nytt lite barn er en usedvanlig opplevelse. Det er stort, sterkt, overveldende og altoppslukende. Dessverre for forledrene til det nye barnet har gjerne resten av familien de samme følelsene. Derfor har jeg sluttet å besøke på sykehus. Jeg spør ikke en gang. Jeg venter til jeg blir invitert. Og da tar jeg med med vin.

I går publiserte Aftenposten en artikkel der Gro Nylander snakker om den første barseluken og hvor traumatisk denne tiden faktisk kan bli for mange nybakte foreldre. Liggetiden på norske barselavdelinger er historisk lav og mange opplever at de ikke en gang har fått melk før de står ved bilen med øynene fulle av barseltårer og skal ta med seg det lille forsvarsløse vesenet hjem. Min mor lå en drøy uke på Barsel og knyttet varig vennskap med flere av de hun fødte samtidig med. Jeg kan ikke navnet på en eneste jeg tilbrakte tid på Barsel med. Samtidig var jeg heldig; jeg fikk et sykt barn og med det fulgte familierom, mye omsorg og rolige netter.

Ikke før Lillemann var ni dager hadde vi han inne hos oss. Da hadde vi flyttet fra Rikshospitalet, nyfødtintensivens plassmangel og foreldrehotellets vonde puter. Vi var i Drammen og hadde ikke lenger privatliv, men vi hadde verdens fineste lille menneske inne hos oss hele tiden. Vi var overlykkelige! Og vi hadde fortsatt sykepleiere rundt oss 24 timer i døgnet. Vi følte oss ekstremt trygge. Men under hele vårt sykehusopphold reagerte jeg stadig vekk på en ting; alle snakket utelukkende med meg om stell, pleie og omsorg. Det var meg de ville at skulle holde vår nyfødte frosk og det var jeg som ble oppfordret til å delta. Trodde de ikke Ingeniøren virka? Er det virkelig så stor forskjell på mor og fars evner som omsorgspersoner? Jeg hadde jo kjent Lillemann i flere måneder allerede, for Ingeniøren var det et relativt nytt bekjentskap. Burde det ikke være like mye hans barseltid som min?

Det snakkes overraskende mye om viktigheten av amming, at dette ikke kan fjernes fra mor og barn, og det hevdes at dette er et viktig argument mot pappaperm. Det er ingen tvil om at amming er både viktig, lettvint og bra, om det går smertefritt og fint for seg. Det er hevet over enhver tvil at amming er forbeholdt mor, men gjør dette far til en mindre viktig omsorgsperson som skal reduseres til en «ung mann som kanskje aldri før har holdt en baby» (Sitat Gro Nylander, Aftenposten 15.04.2014)? Joda, Ingeniøren kunne fint lite om barseltårer, melkespreng og livmødre på retrett, men han ble en flittig leser av ammehjelpen, var den eneste som kunne bade Lillemann (jeg rakk ikke opp…) og alt tydet på at varmen og hjertelyden var vel så god å sove til som mammaen sin. Han leverte melk fra mammakua til den nyfødte midt på natta, merka flasker og skifta bleier sammen med sykepleierne. Han visste mye mer om alarmer som gikk, metningstall og bek enn meg, og jeg syns det var fantastisk at vi var to.

I løpet av vår tid på sykehuset så jeg mange overtrøtte, sjanglende nyfødte mødre trillende på de små nurkene sine for å treffe venner og familie i Rikshospitalets mange og lange ganger. I løpet av vårt opphold i de samme gangene hadde vi besøk av besteforeldre, ei tante og ei grandtante. Aldri mer enn ett besøk pr dag og aldri lenger enn to timer (det tar tid når man skal både snakke om ting og sprites og besøke lite, sykt barn og snakke litt mer om det etterpå). Det som tok helt luven ut av meg var noen av besøkene man fikk etterpå, når vi var hjemme igjen! Og det er her jeg mener det virkelige helvete i helvetesuken kommer inn; enkelte evner ikke å forstå at et barselbesøk er en kort visitt!

For når man kommer hjem med sitt lille mirakel, så har man selvsagt lyst til å vise det frem til alle – og helst så fort som mulig. Og noen er det en sann drøm å få på besøk! De som faller spesielt godt i smak er de som;

  • Har med seg middag!
  • Har med seg annen mat, være seg boller, lunsj, kveldsmat etc.
  • De som fikser ting selv (lager kaffe, finner frem kopper, rydder når de går).
  • De som holder barnet, skifter på barnet, triller barnet på tur.
  • De som spør om man trenger hjelp til noe (husvask, handling, hundelufting).
  • De som går før det har gått en time…

Flere og flere jeg kjenner nekter å ta imot besøk før de er hjemme igjen. Jeg syns Gro Nylander har gjort en fantastisk jobb for nybakte mødre, men nå har jeg to ønsker til henne;

  1. Bruk enda mer tid på å innføre besøksstengte barselavdelinger. Da vil den tiden vi får på sykehuset bli brukt til å slappe av og trene på amming og stelling; det blir mer enn nok besøk så fort man er innafor husets fire vegger!
  2. Anerkjenn barnets far som en fullverdig omsorgsperson fra dag en. Uten den tilliten oppnår vi aldri likestilling; verken i hjemmet eller i samfunnet generelt. Og dessuten trenger mannen å føle seg viktig i barnets liv – sånn bygger man ekte kjærlighetsbånd.

Er jeg så heldig at jeg får oppleve en ny barseltid er det ingen tvil om at jeg vil gjøre alt på våre premisser – og det håper jeg flere rundt meg gjør også!

 

Morfar på Barselbesøk!

Morfar på Barselbesøk!

Bryst er Best

Ingeniøren mener at det er på høy tid at jeg inrømmer for meg selv og alle andre at mitt forhold til amming av eget barn langt på vei ikke var like amorøst og glorifisert som mange andre mødre åpenbart opplever. Jeg hadde ingen problemer med amming og til tross for traumatisk start på livet som mor hadde jeg mer enn nok melk. Jeg syns det var praktisk, litt magisk og feiende flott, og ganske sjukt. Men jeg likte ikke at han var 100% avhengig av meg! For meg ble ammingen et bilde på min tapte frihet som menneske, og jeg tror faktisk ikke det er helt innafor å tenke…

Jeg slet veldig med å knytte meg til Lillemann i begynnelsen. Vi hadde vært en stund på sykehus, vi hadde tenkt tanken at vi ikke kom til å få han med oss hjem og vi var livredde for hva som kunne vente oss rundt neste sving. Jeg tror jeg innerst inne håpet at ammingen skulle hjelpe meg, men den gang ei. Heldigvis hadde jeg en superfin helsesøster og lege på helsestasjonen som kunne fortelle meg at dette var langt fra unormalt, og at de nesten ville syns det var litt rart om jeg ikke følte det sånn etter det vi hadde vært gjennom. For en lettelse! Men det er ingen tvil om at jeg var ekstremt heldig med hvem jeg møtte i helsevesenet.

Jeg fødte i Ammedronnig Gro Nylanders Høyborg – Rikshospitalet, og allerede da jeg lå på observasjonsrommet fikk jeg se Norges mest eksporterte film; «Bryst er Best». For en klein film! Nå sier jeg overhodet ikke at denne filmen ikke kan lære bort et triks eller fem, men det er jo ikke god film! Da Lillemann endelig var kommet og vi fikk flytte inn på barsel (uten barn) kom et rivjern av ei jordmor inn med øvingspupper, pumper, flasker, små glass, brosjyrer, bilder og blader. Det var så mye bryst på det barselrommet at Ingeniøren rett og slett måtte ta seg en tur ut! Etter tre dager med innbitt håndmelking og pumping dag og natt vant jeg lotteriet og ble tidenes melkeku på Nyfødtintensiven. Og jeg takket høyere makter, ivrige jordmødre og meg selv, for hva hadde skjedd om det ikke gikk? Medfølende blikk fra ammende medsøstre, forsikringer om at «det går så bra så, du er jo ikke mindre kvinne selv om du ikke ammer!», helsesøstre som masserer brystene dine for tjuetredje gang og spør om du er helt sikker på om du har prøvd riktig og velmenende svigermødre som «kan vise deg en stilling som alltid funka på sønnen min jeg – da går det nok skal du se!» Det er fantastisk at vi lever i et samfunn der man nå får betalt ammefri inntil barnet er ett år og at vi har en så vanvittig høy andel som ammer. For jeg betviler ikke ett sekund at det er morsmelk som er aller, aller best for barnet! Og at amming er supert for samspillet mellom mor og barn, men hva har alle ammekampanjene og denne lette statlige hjernevaskingen egentlig gjort med oss som samfunn og medmennesker?

For er det egentlig greit å ikke amme i Norge i dag? Jeg sier nei. Like lite som det er stuerent å innrømme at amming ikke fikk meg til å føle meg fantastisk, mer moderlig eller stolt, bare livredd for å svikte eller ikke orke å være der en dag. Er jeg da en dårligere mor enn de andre som gløder av pur ammeglede?

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!