Lykke til

Jeg kjenner på redselen din, på usikkerheten, det store steget ut i det uvisse. Jeg vil så gjerne være der for deg. Holde deg i hånda, si at alt kommer til å gå så mye bedre enn du tror. Vise deg at du ikke er alene. Fortelle deg at cellegift ikke er så skummelt som det høres ut som. Men hva vet jeg? Jeg er jo nesten like redd som du er…

Men så er du ikke redd. Du blir klippen i alles liv. Den som står rak og legger to små barn med bandasjer rundt brystet og kreften i kroppen. For den var ikke helt borte like vel. Nå må den skremmes helt bort.

Nest etter kreft er kanskje cellegift det skumleste ordet jeg vet om. Jeg ser for meg hår som faller av, magre ansikter, tomme øyne. Det absolutte nullpunkt. Det værste stedet du kan være. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å miste henne som står så sterkt. Hun som tåler alt. Hun som skal ha to kurer før jul og seks gjester rundt middagsbordet på julaften. Hun som elsker å pynte og vil ha alt på stell. Der vinduene skal være nyvasket og julegodtet hjemmelaget.

Men hva blir jeg redd for? Min egen sårbarhet? Min egen manglende udødelighet? Blir jeg redd for å se at styrken forsvinner? Hva frykter jeg egentlig? Alvorlighetsgraden eller frykten i seg selv? Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som skjer med deg. Det kjennes ut som blodet mitt fryser til is, så kald blir jeg. Og det eneste jeg kan gjøre er å være her, når du trenger det. Vaske vinduene dine eller sitte stille ved siden av deg og drikke te. For jeg kan ikke redde deg og jeg kan ikke ta bort uvissheten, men i ventetiden så venter du ikke alene. Jeg venter her sammen med deg. For i denne ventetiden venter vi alle på noe godt, og noen venter mer enn andre. Sammen venter vi best!

Og er det ikke det det handler om, sånn i bunn og grunn, all denne ventingen; at vi er sammen. At vi bryr oss om og med. Hjelper hverandre og strekker ut en arm. Ikke bare låner ut en plass ved julebordet til fremmede eller deler ut gaver til vanskeligstilte, men også bryr oss om de vi kjenner rundt oss. Kanskje finner vi noen som trenger oss mye nærmere enn vi en gang trodde. For de er der, bak lystige oppdateringer og glansede julekort; tankene, sykdommene, ensomheten, utfordringene. Jeg vil bruke ventetiden min på å vente sammen med andre, og da blir kanskje min egen venting litt lettere å leve med også…

omsorg

Reklamer

God nok

Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter…

Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte.

Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp.

Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok.

Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det!

Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

 

For du har både vett nok,
Mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
Sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera
Kom med dine draumar, kom med di tru
For ingen er som du.

Lyng og lauv
Lyser i mot meg
Gjev meg glede og tenner tru
Det same gjer du
Så skund deg og rot deg
Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland

Fredagsblomster

RosaSløyfeBart

For snart fire år siden levde jeg mitt livs lykkeligste dager. Jeg var i forlovabobla, planla bryllup og ventet på time til spesialisten som skulle sende oss rett til Rikshospitalet og inn i mammalykken så fort vi var vel gift og hjemme fra bryllupsreisen. Alt lå så klart for meg. Jeg var så trygg på at dette skulle gå på skinner. Jeg visste ingenting om hva som ventet meg – heldigvis!

Jeg har alltid vært veldig nøye på å følge Kreftregisterets anmodning om å ta celleprøve hos gynekologen minst hvert tredje år. Ikke fordi jeg noen gang har tenkt at jeg kunne få kreft, nei er du gæren, jeg har selvsagt testa meg fordi jeg er livredd for å ikke følge øvrighetas beskjeder! Jeg tror du er gal – ikke følge statens opplegg sier du? Skjer ikke her i gården vertfall!

For et lyn! Jordskjelv! Grunnen forsvant under føttene mine og før jeg visste ordet av det satt jeg alene i trappa ned til den iskalde verdenen der ute. Klamrende til telefonen min. Hulkende på inn- og utpust. Jeg måtte opereres. Fort. Før bryllupet. De ville ikke vente.

Jeg var livredd. Jeg følte det som om kroppen min angrep seg selv. At jeg hadde mistet all kontroll.

Jeg var overbevist om at jeg skulle få kreft. At jeg måtte møte både cellegift og stråling. Jeg ante ikke hva jeg gikk til eller hva dette betød. En operasjon. Et forstadium. En begynnelse på noe dritskummelt. Det var seks måneder siden sist jeg ble testa. Seks små måneder. Et blaff i livet. Og jeg som trodde at jeg skulle bli gravid i en fei! Plutselig ble alt annet satt til side – og jeg var ikke syk en gang!

Jeg gikk hjemmefra til operasjonssalen, og nøyaktig en time senere gikk jeg inn døra mi hjemme igjen. Ferdig operert. To uker før den store dagen. Samme dag som Ingeniøren ble drukket ut. Jeg har litt kortere livmorhals. Det er mest sannsynlig derfor jeg fødte Lillemann fire uker for tidlig. Det er derfor de ikke tar sjansen på tvillinger og bare setter inn ett embryo om gangen. Men jeg er frisk! Det ble oppdaget i tide. Og som Ingeniøren sa der jeg satt apatisk og stirret inn i peisen, relativt rødvinsbedugget; takket være min kreft slipper du å bli syk også! Det er så vakkert tenkt, så fint sett, så godt sagt.

Og takket være mange kvinner før meg finnes det en ordning i Norge som gjør at vi blir testet. Så i denne rosa måneden; ikke bare klå på puppa dine, ta deg en tur til gynekologen om det er lenge siden sist. Og neste måned er det på tide å be mannen sjekke prostataen! Og i stedet for alle de grelle, dustete bartene – bli medlem av Kreftforeningen! Du kan faktisk være en av de tre…

 

Rosa sløyfe