Flink pike – sliten kropp

Jada, jeg innrømmer det; jeg er stadig vekk ganske sliten. Jeg er redd for å ikke bli likt, ikke være flink nok, ikke strekke til. Jeg syns det er litt trøblete at jeg alltid leverer barnet mitt først i barnehagen. At han aldri har figurformede, økologiske, pizzasnurrer pyntet med små reddikkroser i matpakken. Jeg er ca 100 år eldre en «Generasjon Prestasjon», men jeg er midt i kvinnefella!

Kvinner har 70% høyere sykefravær enn menn. I alle aldre, alle sosiale lag, alle samfunnsnivåer. Og menn med suksess kan med lett hjerte fortelle oss kvinner at vi bare må ta det litt mer med ro! Drite i om huset er rotete når venninnene kommer innom, blåse i hva andre syns om oss, hoppe bukk over kravet til perfekthet som vi har pålagt oss selv. Skaff deg en hobby, prioriter det du syns er gøy, dropp det som stjeler motivasjonen din. Takk skal dere ha; dere har akkurat presentert oppskriften på hvordan jeg skal bli enda mer sliten! Er disse flinke, morsomme gutta klar over at min mann kan ta dette på fullt alvor, og da får jeg bare dobbelt så mye å gjøre hjemme!

For hvem faen skal ta klesvaska, huske på å smøre matpakke, tørke støv en gang i blant, fjerne hybelelefantene og skrive handleliste hvis vi bare skal gjøre det som er morsomt? Tror de virkelig at kjærstene deres får lavere hvilepuls av at de snakker lett nedsettende til dem om at de må ta det litt mer med ro? At Superlærer Håvard Tjora poengterer overfor sin kjære hvor uviktig andres tanker og meninger er, hjelper da ikke henne en dritt når ingen har strøket ei skjorte på åtte måneder? Og hvem skal hun sende takkekort til når han velger å ta en prat med henne når han merker at hennes sterssnivå går utover han selv? Tror han virkelig at ukesmenyen blir en inspirert nytelse av den samtalen?

Nå skal jeg på ingen måte henge ut Håvard Tjora. Jeg er helt sikker på at hans uttalelser i A-Magasinet på fredag var både velmente og lett feilsiterte. Jeg skulle gjerne hatt en hobby, sunget i kor eller lært italiensk. men i stedet baker jeg knekkebrød, bretter hauger av klær og etterstreber å handle en gang i uka. Jeg føler jeg alltid bare bør jobbe bittelitt til, stå opp fem i morgen for å klare å jogge meg en tur. Jeg burde sikkert ha begynt å strikke, besøkt besteforeldrene mine, ringt ei venninne eller tre. Jeg burde ha kasta de siste, visne høstblomstene ute. Jeg burde vaska kjøkkenet ordentlig en dag, gått ned noen kilo og lært meg kunsten å nyte sandkassetid med Lillemann.

Hvorfor tenker jeg sånn? Hvorfor forsøker jeg å presse meg selv til å takle enda litt mer, orke en runde til, hoppe høyere, løpe raskere?

Er det fordi jeg er kvinne? Flink pike? Er jeg dum? Er det noe jeg ikke har skjønt? Hvor er tryggheten jeg skulle få automatisk da jeg ble mor? Hvor er selvtilliten min? Hvorfor klarer jeg ikke følge alle de gode rådene?

Vel, jeg har ikke svaret, men en ting er sikkert. Jeg trenger ikke flere råd. Jeg trenger at ting blir gjort av seg selv! Jeg trenger at noen bare vasker, rydder, skriver handleliste og får ting unna. Jeg trenger at noen andre tenker på alle de små tingene som gjør at jeg ikke får sove! Jeg trenger faktisk ei kone!!!

Og forresten så har jeg ikke noe lyst til å gå på det italienskkurset, jeg bare tenker at jeg hadde kledd det litt…

Multitasking

Reklamer

Konebil

Bilen er solgt! Min elskede Saab… Ikke den enkleste å få deler til, ikke den mest lettsolgte bilen, men den aller beste bilen jeg noen gang har kjørt – og den eneste jeg noen gang har eid litt av. Det er bilen vi satt i og ringte familien for å fortelle at Lillemann var på vei. Bilen vi brukte da vi henta Bikkja og tok med ei livredd, litta klump hjem. Bilen vi kjørte til vårt livs viktigste maraton, og bilen vi tok med oss premien vår hjem i. Min bil, vår bil, men konebil?

For hva faen er en konebil? Hvem i all verden kom på at den rævva, lille drittbilen familien har kjøpt for en slikk og ingenting skal omtales som konebilen? Hvorfor i helvete er det sånn at far skal ratte rundt med en stor, nesten ny bil, mens mor får noe kun tenåringer misunner henne? Er ikke sikkerheten til mor så viktig den da? Og hvem er det som stort sett kjører barna til og fra barnehager, skole, treninger, venninnebesøk og skoleteater? Jeg skal ikke si at det alltid er sånn, men i vår verden er det stort sett jeg som har med meg Lillemann om ikke hele familien er med. Og hvorfor skal vi frakte det kjæreste vi har, og moren hans, i en langt mindre trafikksikker bil enn den vi frakter far i huset rundt med?

Jeg misliker ordet konebil så sterkt at jeg får en vond smak i munnen. Ordet konebil representerer alt jeg føler henger ved fra en svunnen tid da far var på arbeid og mor stelte hjemme. Det symboliserer mannens viktighet over konas. Far bringer mest penger inn i husholdningen, blir han borte rakner alt. Når mine bekjente legger ut de gamle vraka sine til 15.000,- under overskriften «Super Konebil» så klikker det for meg! For hvilken kone vil virkelig ha den grønne rusthaugen av et vrak? Jeg er ei kone, og jeg vil vertfall ikke avspises med no gammal drit mannen min ikke vil bli sett død i en gang!

En perfekt konebil har elektriske, programmerbare seter så jeg slipper å styre med den bedritne tilpassinga hver gang jeg skal ut å kjøre. Bagasjerommet er stort, men ikke for høyt og på ingen måte med noen kanter som gjør det kronglete å få ut vogner eller andre pakkenellikker man har dratt med seg ut eller inn. Den må ikke være gubbegrå, den må ha varme i rompa og den må bråke sånn akkurat passe. Den må ha Xenonlys til høstmørket, antiskrens for vinterglatta og jeg gidder ikke bruke en kalori på å gire, så automatgir er påkrevet.

Jeg driter vel i om jeg kjører kortere turer hver gang jeg setter meg bak rattet enn Ingeniøren. Jeg nekter å sitte vondt, fryse eller være livredd når jeg kjører ungen min til barnehagen. Jeg vil synes og se, ha oversikt og føle meg trygg. Og jeg vil gjerne kjenne meg litt kul når jeg setter meg inn i bilen, selv om jeg har skinkeost i håret og snørr på buksa etter tre og ett halvt minutt sammen med sønnen min på vei hjem til middag. Jeg innser at kravspekket og budsjettet vil gjøre det siste punktet noe uoppnåelig, men når familien skal ha ny bil så skal den passe til alle, og jeg skal også høres. Jeg vil ikke avspises med at jeg ikke har peiling bare for at jeg ikke tilbringer størstedelen av fritida mi på finn.no, og jeg vil for Guds skyld ikke ha noe som kan forveksles med en konebil!

Og til dere som skal selge det grusomme vraket deres; kall en spade for en spade! «Jeg selger vraket mitt, noen som er keen?»

 

Saab

 

 

 

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…

Kalealilje

If the sky will fall

I dag måtte jeg gråte litt i bilen i parkeringshuset på Rikshospitalet. Jeg hadde akkurat levert en strålende fornøyd Lillemann som så på gravemaskina i barnehagehagen, og trafikken inn til byen var slettes ikke så verst. Jeg kjørte inn på sykehusområdet og ut av radioen hørte jeg Robin Stjernberg synge – It’s all because of you. Jeg sang med og tårene trilla.

For sånn er det; It’s really all because of you. Ikke fordi du har hatt kreft eller fordi du ikke kan lage barn med meg på samme måte som alle andre gjør det, men fordi du er du! Fordi du er en fantastisk mann med alle dine verdier som jeg setter så høyt. Fordi du har tid til å vente på at Lillemann får roet seg i barnehagen og ikke løper ut for å rekke bussen så fort du har fått på han inneskoa. Det er fordi du gjør alt du kan for å huske at jeg har det helt sånn passe om dagen, men glemmer det like fort som du kom på å tenke på det. Fordi du utfordrer meg, og er der for meg, når jeg trenger det.

Du er halvparten av meg og noen ganger kanskje hele. Du holder meg oppe og hjelper meg fremover. Du er limet når jeg har lyst til å gi opp. Du er alltid her når jeg syns ting er litt vanskelig. Du takler gråtende kone i flere timer i ett fjell. Du holder hånda mi når jeg skriker så lavt jeg kan av smerter på sykehuset. Du ser inn i øynene mine og trøster meg alt du kan, og jeg vet at du tenker at det er din skyld, men du sier det aldri. Du holder rundt meg og trøster, og jeg kjenner at du deler min smerte.

Du har gitt meg en ro, en trygghet, en fantastisk sønn og et liv jeg elsker å leve. Det er akkurat passe utfordrende, akkurat passe krevende og veldig morsomt! Vi deler det fineste to mennesker kan dele – kjærligheten og ærligheten. Vi deler en familie og et lite håp. Og når jeg satt der i bilen og gråt og lo om hverandre, så var det fordi jeg plutselig innså en ting. For om vi ikke blir flere, om Lillesøster eller Lillebror aldri kommer, ja så klarer jeg  det også! For sammen med deg kan jeg tåle alt, leve med alt, få til alt.

And if the sky would fall, I’ll survive it all – because of you!

Takk for at du holder ut…

 

Mitt alt! Foto: Charlotte Sandell

Mitt alt!
Foto: Charlotte Sandell

ToppTur

Jeg HATER å pakke! Til tur altså. Jeg elsker å pakke inn julegaver, men å pakke sekk, bag eller koffert – jeg spyr. Jeg pakker alltid for lite, for mye, ting som ikke passer sammen, klær som ikke er noe gode å gå med, for kalde klær, for varme klær; kort sagt – jeg er skikkelig ræva på å pakke. Men jeg er skikkelig god på å pakke ut!

I helgen skal vi gå opp på Norges tak med jobben til Ingeniøren. Den årlige koneluftinga. Konene storkoser seg alltid, og gutta får massevis av goodwill til lange jobbekvelder. Det eneste som ødelegger turen for meg er denne jævla toppen. Vi skal opp på fuckings Galdhøpiggen – og jeg dævver!!!

Jeg har så høydeskrekk! Jeg gråter i bratte bakker. Jeg får små rompetroll på netthinnen av bratte fjellvegger. Og av den enkle årsak eier jeg ikke fjellvettøy. I tillegg til at fjellbukser har den fantastiske egenskapen at de gjør alle kvinnerumper totalt paddeflate (veldig lite heldig for de som drar på singelturer i fjellet!), har jeg så langt til gode å finne en som er god selv om jeg ikke trekker den helt opp under arma. Som en god kollega sa her om dagen; fjellutstyr er så kjedelig å bruke penger på, at dersom staten vil at vi skal fortsette å være ett folk bestående av lettbeinte fjellgeiter så bør de begynne å sponse befolkningen med Bergans-utstyr. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men dessverre for meg så har ikke Siv og Erna tent på ideen enda, så jeg dro på XXL sammen med hele resten av Bærum på mandag og raska med meg ett og annet jeg tenker at kan være lurt å ha med. Ingeniøren kjøpte turstøvler til oss på nett og Mamma har sendt med gnagsårplaster (jeg tror ikke hun har helt trua…). Jeg har lagt frem termos, votter, skjerf, lue, ullstrømpis – og tamponger størrelse elefant. For joda – den innkalkulerte monstermensen kom presis som planlagt takket være ti dager på Primolutt, og det er klart at vi skal gå i fjellet en hel dag da! Hva mer kan en overhormonell, menstruerende kvinne ønske seg? Rent bortsett fra at det er meldt stor fare for snø og jeg mye heller skulle sett Paris i senhøstsol…

Ok, så er det ikke mitt aller første valg av helgesyssel, men jeg gleder meg til å nå målet, kjenne på stoltheten, bo på hotell alene med Ingeniøren og med Lillemann trygt plassert hos Mormor og Bestefar. Jeg gleder meg til å sitte heeeelt i ro i en buss der absolutt ingen krever at jeg finner smokk, Mariekjeks, drikke, ny smokk, bok, bil, roper buss eller klapper som en galemattias mens jeg fyller hele bilen med lyd kalt sang. Det skal bli litt godt å bare ta toget fra jobb og så er alt planlagt og tilrettelagt; uten at jeg trenger å gjøre annet enn å fortelle en og annen morsom historie. Og så gleder jeg meg til å være kjærste en hel helg! Noe sier meg at det kan være lurt å utnytte muligheten…

 

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe...

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe…

Glemmer deg-dager

Tre dager inn i verdens lengste uke har jeg husket regntøy, langstøvler, matpakke, bleiepakke, våtservietter, smokker, innesko og utesko. Jeg har lekt med biler, båter, dukker, bamser, vogner og tog. Jeg har sunget sanger i dusjen, bilen, i samlingsstunder og for meg selv på do fordi jeg ikke får den forbanna sangen ut av hodet. Men jeg har glemt noe, og i dag kom jeg på hva det var.

Eller kanskje snarere hvem. Jeg har glemt Ingeniøren. Og meg selv. Jeg har glemt å puste helt ned i magen. Jeg har glemt å involvere han i tårene mine. Jeg har glemt å elske, men ønsket så sterkt å bli elsket. Jeg har tviholdt på sønnen min hvert våkent minutt vi har sammen. Jeg har satt hele familien på hold mens jeg har sørget over og sørget for. Og i morgen går jeg av vakt og sjekker inn på jobben omtrent når de hjemme kommer til å stå opp. Akkurat nå vet jeg ikke en gang hva jeg syns om det.

I ettermiddag har jeg rett og slett ikke vært noe særlig hyggelig. Jeg gruer meg til å overlate barnehagebarnet til pappaen og ikke ha full kontroll selv. Jeg syns ikke Ingeniøren forstår meg, tar nok hensyn eller bryr seg nok om familien. Jeg vet at jeg tar feil, det har nemlig bare klikka litt for meg. Og når jeg rydder kjøkkenbenken og forbanner meg over at brannslangen ikke er hengt på plass der den skal henge etter rørleggerbesøket på tirsdag (i går ja…), så står jeg plutselig med sinnaårsak nummer en i hånda. Nesesprayen. Hormonene. Begynnelsen på det som kan bli til Lillesøster eller Lillebror. Midt i overgangen fra en til en annen fase tar jeg et enormt sprang og hopper inn i et nytt prøverørsforsøk. Jeg innser at jeg ikke vet om jeg klarer en ny barnehagetilvenning og at jeg med stor sansynlighet kommer til å gråte meg gjennom et nytt barns liv, vel viten om at alt jeg gjør sammen med dette barnet, er for siste gang. Man kan jo spørre seg om det i det hele tatt er særlig smart at jeg får et barn til!?!

Så for å gjøre livet litt lettere å leve har jeg shoppet. Og det fikk jeg til veldig bra! Jeg har kjøpt bukser i størrelser jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjøpe. For sommeren har satt sine spor og motivasjonen for å slanke de bort, samtidig som hormonene gjør alt de kan for å tviholde på hvert gram, er mildt sagt minimal. Så selv om det sikkert er smart å ha bukser som gnager seg inn i livet så man konkluderer med at det er greit å droppe lunsjen så man kanskje får pusta en gang rundt kl 15.00, så droppa jeg det denne gangen. Nå er det plass til eggstokker, eggsekker, livmødre og alt annet som skal svelle og modne der inne i ukene som kommer. Og jeg stålsetter meg for noen tøffe uker med ømt hjerte og høy eggproduksjon. La oss krysse fingrene for at vi kommer helskinnet gjennom!

Ny nesespray - ny mulighet!

Roten til SinnaKona

Dagen-før-dagen

Jeg ELSKER bursdager! Jeg er sånn som nyter hvert sekund av dagen min, stråler meg usjenert i min egen glans og stortrives med å være i sentrum. Jeg forventer å bli skjemt bort, jeg håper alltid på en helt spesiell opplevelse og jeg lar meg rive med av flagg og ballonger og jordbær og bobler. Jeg er rett og slett min manns værst tenkelige bursdagsmareritt!

Ingeniøren er ikke spesielt romantisk. Han er ikke voldsomt kreativ og ikke ekstremt initiativrik. Derfor passer vi også veldig godt sammen. Det funker nemlig ikke at begge parter er like gira! Det er jo klart at det ville gitt alle rundt oss en sterk følelse av akutt ADHD og vi hadde nok tatt livet av oss selv og hverandre med alt for mange prosjekter og gjøremål. Så de aller fleste dager i året er det helt greit at ikke min bedre halvdel tar på seg Tenkehatten og finner på noe dødssmart – det holder med mine ideer, men på min bursdag – da får han gjerne legge seg litt i selen. Da er det lov å slå på stortromma, trekke frem alle triksa i boka og vise seg fra sin aller beste bursdagsside. Noe sier meg at det ikke skjer i år heller.

Jeg har altså så store forventninger at det kanskje vil være umulig å nå opp for noen, men jeg ønsker meg blomster på døra, flagg og festivitas, jeg vil bli overraska og overrøst med varme, kjærlighet og bursdagsglede. Jeg ønsker meg ting jeg ikke helt vet at jeg ønsker meg, jeg vil spise mat jeg ikke visste jeg likte og nyte en sommerkveld jeg aldri trodde ville komme. Jeg har vokst opp med feiring fra morgen til kveld i lys av sviktende skolefeiring grunnet sommerferien. Det har vært utallige enorme isogjordbærogkremkreasjoner på Trädgården i Strømstad, flotte middager og alt jeg kunne ønske meg. Så i mangel på barnebursdag fikk jeg alt det beste fra voksenverdenen på en lat feriedag med familien og ferievenner.

Og nå er altså forventningene overført til Ingeniøren og Lillemann. Som vanlig har jeg ønsket meg det min elskede mener jeg har fortjent, og ender i år opp med en Pergula jeg har deltatt i byggingen av selv. Årets gave kommer altså ikke i en liten eske med en overdimensjonert sløyfe, men jeg tipper den vil gi oss langt mer glede og flere gode minner enn en diamant eller tre. Så nå sitter jeg sitrende av spenning og teller ned til dagen og de store opplevelsene. Jeg håper på kjærlighet, alenetid, overraskelser, god mat og drikke og kanskje en og annen sang. Ikke for å legge press på noen altså…

 

Gave