Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Google-schmoogle!

Festesmerter, tidligtegn, symptomer for de som har testet positivt, bivirkninger, prikking i puppene – altså; jeg kunne holdt på i en evighet – jeg er Dronninga av Google igjen. Jeg vet det er dumt, jeg vet det er unødvendig, men jeg klarer ikke la være!!!

Vi venter og venter. Vi har ruga i 7 dager. Det er 9 dager siden egguttak. Tiden snegler seg av gårde selv om dagene går i ett og jeg knapt rekker å slenge rompa nedom sofaen. I dag har jeg kjempa som en helt mot verdens tyngste øyelokk til tross for spennende temaer på lederutviklingsseminar. Da jeg kom hjem var jeg på nippet til å gå opp på loftet og hente ned gravidebuksene mine. Jeg får nesten ikke puste i de vanlige buksene mine og er så hoven i magen at jeg er usikker på om jeg ser feit eller gravid ut. Det murrer og kniper, og jeg Googler og leser.

Da jeg var gravid med Lillemann Googlet jeg så mye at jeg stort sett lå i fosterstilling og fikk Google-forbud av jordmora mi. Jeg var klin gæren og livredd for å miste det lille der inne som klora seg fast. Så langt i denne prosessen har jeg ikke vært det spor bedre enn forrige gang på ett eneste felt, så jeg vil ikke bli spesielt overraska om historien gjentar seg…

Ingeniøren er rolig som dagen er lang. Han har alltid trua til det motsatte er bevist. Og mens jeg stresser, kjenner etter, ringer han på jobb for å fortelle om dagens utvikling, ser han på bil med plass til to bilseter, vogner, utstyr, bikkje og bur – og oss. Jeg glefser og han ser undrende tilbake. Jeg minner på, han kommer på. Det er ikke barebare å være Prøverørsfar heller! Ikke kjenner man på vondtene. Ikke føler man hormonenes herjinger. Og ikke står man midt oppi det til enhver tid. Jeg unner ingen å gå gjennom alle prøvelsene og rundene, men jeg kunne kanskje ønske at han måtte gjennom en liten, lett pinlig undersøkelse eller sjekk… Bare sånn at vi kunne delt det litt!

Så mens vi venter på gode nyheter eller bare informasjon så går livet rundt oss sin vante gang. Det er ingen som ser det på oss eller vet hva vi venter på. Og i mellomtiden sørger vi for at dagene skal gå så godt på skinner som mulig for Lillemann, Bikkja og oss voksne. Vi føler selv at vi henter inn voksenpoeng på voksenpoeng, og i tillegg til hjemmelaget kjøttkaker i går og lapskaus i dag og storhandel for resten av uka nå i kveld, ja så har vi jaggu bestilt og fått levert ved for vinteren også!

Så nå er det bare å komme; Lille Frø og Høsten – dere er hjertelig velkomne; begge to!

 

VinterVed

VinterVed

 

Let’s get pregnant!

Det er noe veldig rart, noe litt absurd, ved å sette seg i bilen og kjøre av gårde for å bli gravid. Eller for å kanskje bli gravid. For at en fremmed skal plante et bitte lite håp inn i livmoren din. Et lite håp som kanskje har mine øyne og farens lune humor. Det er veldig rart å bli prøverørsgravid.

Man slutter aldri å bli fasinert. Det er så vanvittig at en blanding av Ingeniøren og meg selv har ligget og delt seg i et kjøleskap over natta. At tre små celleklumper, som alle kan bli et lite barn, har levd hele sitt lille liv utenfor min kropp. Og nå har den ene lagt ut på sin livs ferd i det mørke, varme rommet. Der Lillebror eller Lillesøster skal få ører, nese, hjerte og lunger. Hvis han eller hun vil feste seg og bli der. Forholdene ligger til rette, det er bare å flytte rett inn!

Man blir litt fnisete når man går fra IVF-avdelingen og bort til bilen. Man må liksom holde hender, ta litt på magen, for der inne ligger du. Tilbake på sykehuset ligger to til. I en fryser. De venter på å flytte inn hvis du ikke vil. Jeg er såpass realist at jeg nesten allerede har begynt å regne på når innsett av en av de kan bli. Men akkurat i kveld, akkurat nå, skal jeg nyte at du fortsatt svever der inne. På jakt etter et sted å grave deg ned. For hvis du kommer til oss for alltid så blir vi så fryktelig glade og takknemlige! Vi vil gi deg all den kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet du trenger og fortjener. Og du vil være så ønsket og velkommen.

Veien hit har vært så lang, veien videre er enda lenger. Nå begynner de lange, pinefulle ventedagene før vi kan teste og finne ut av om du er der inne fortsatt. Dagene der man kjenner etter, leter, søker, lurer. Dagene der man får alle gravidesymptomene som finnes pluss litt til. Noen fra Crinonen, hormontilskuddet jeg tar, andre fra det enorme ønske om å kjenne noe. Hva som helst! Bare aller helst litt kvalme eller brystspreng. Et lite signal på at dette går veien- er det så mye å be om da?

Og det vet jeg jo at det er. Akkurat som et helt svangerskap, er også disse ukene en tålmodighetsprøve og fint lite annet. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og vente. Hvile når jeg trenger det, la livet leke når det gjør det. Være sammen med gode venner og fin familie. Nyte at sommeren enda ikke helt har forlatt oss og ha det litt travelt på jobb. La dagene gå og bli med på veien. Veien mot et nytt barn eller et nytt forsøk.

Tiden vil vise – og i mellomtiden holder jeg beina høyt og håpet oppe!

 

Vi prøver igjen...

Vi prøver igjen…

DelmålDager

Disse dagene er som å leve fra hånd til munn – vi overlever fra delmål til delmål. Den ene beskjeden etter den andre fra sykehuset. Vi har null kontroll, ingen formening om hva fremtiden vil bringe, ingen aning om hva neste beskjed vil bli. Vi vet at alt er mulig, men kan man tøre å tenke positivt? Tillate seg å ha håp?

I går lå jeg ved siden av ei dame som hadde levert ikke mindre enn 20 egg. Jeg følte meg rett og slett underlegen med mine 12… Hun var redd det ikke var nok aktive svømmere i mannens leveranse, så han måtte til pers en gang til. Det har ikke vi mulighet til. Vi er prisgitt nedfryste sædceller, levert for over 10 år siden. Små porsjoner, kalt strå, som tines opp i en møysommelig prosess. Ett strå etter det andre, til de finner celler som rører på seg og kan brukes. Da vi samla meg og dro fra Rikshospitalet i går var det tre små rompetroll som viste tegn til livsvilje. Tiningen fortsatte. Vi vet aldri hva de finner. Aldri om de vil gjøre jobben sin. Vi kan håpe og tro så mye vi vil, tviholde på vår viten om at det finnes seks strå å tine. Vi har gitt klar beskjed om at det skal tines til man har nok til å befrukte mine modne egg. Men det eneste vi kan gjøre er å vente – og håpe.

Ett egg får en sædcelle ført inn i cellekjernen. Det er det som kalles ICSI og som er den mest kontrollerte formen for prøverørsbehandling. Men selv om cellene er blandet sammen, så betyr ikke det at det har skjedd en befrukting. Så ni modne egg med ni levende sædceller gir ikke nødvendigvis ni friske embryoer. Neida – deler de seg for fort er det noe galt. Går det for tregt er det vertfall noe galt. Noen ganger skjer det absolutt ingenting. Og alt dette skjer mens vi ser på Dagserevyen, sover, kjører til barnehagen og hviler ut etter noen tøffe uker og dager. Og 14.30 får vi ringe opp og høre hvordan det går med de – våre ørsmå håp om en større familie!

Jeg bruker en time på å forberede meg på å høre Bioingeniøren si ingen – null – desverre – beklager. Jeg tenker gjennom om jeg orker å begynne på nytt. Vil vi ha mer av Ingeniørens sæd da? Er dette kanskje aller siste mulighet til å få et barn som er biologisk vårt. For begge to? 14.28 klarer jeg ikke vente lenger. Jeg ringer mens den ene på labben sitter og ser på resultatet. Fire har latt seg befrukte. Hele tre er allerede i gang med tidlig deling! Vi har tre! 3!!! Kanskje vi til og med har fire når jeg våkner opp i morgen!

Jeg tror jeg har time til tilbakeføring 13.30 i morgen. Jeg glemte å høre etter da hun begynte å snakke om tidlig deling. Jeg mista helt fokus, hoppa litt rundt meg selv (det gjorde så vondt i eggstokkområdet at jeg måtte slutte gangske fort), fikk ståpels og måtte nesten gråte litt. Av glede. Måtte ringe Ingeniøren, mamma og søstern i full fart. Møtte en gammel kjenning og bloggleser og måtte dele den gode nyheten. Kjente hårene reise seg på nytt. Jeg er så glad. Så fantastisk takknemlig. Et nytt delmål er nådd. Vi er enda litt nærmere mållinjen.

Den vanskeligste delen er igjen. Å få det lille håpet til å bli. Å holde ut den pinefulle og langdryge ventetiden. Jeg tar en dag av gangen og skal fylle ventetiden med fine opplevelser og hygge med min kjære familie. I morgen kommer et lite håp hjem til oss, jeg håper det vil bli her…

 

Hjerte

 

Ett dusin egg sa du?

Så har det blitt kikka og målt, telt og vurdert. Dommen har falt og dagen for egguttak er bestemt. Nå er det på tide å nyte en helg med vesentlig mindre snørr og feber enn forrige ukes helgeliv, og mye mere kvalitetstid med mann og barn. Skal bare ha en rolig dag helt for meg selv og bronkitten på sofaen først!

Jeg startet denne dagen med å stå stuck i veien mens jeg venta på at fem lastebiler og to gravemaskiner skulle klare å pelle seg ut av veien forran meg. Hvem i helvete finner ut at de skal flytte en hel forbanna bilpark klokka 07.30 på en helt vanlig torsdag – i ett rekkehusområde!!! Jeg trodde jeg skulle klikke i vinkel og miste absolutt alle hemninger der jeg satt med svetten silende under ulljakke og sjal da jeg var ute av huset for første gang på tre dager og ikke hadde den minste peiling på at det faktisk er sommer i september! Heldigvis var passasjeren i baksetet i meget godt humør og vi ankom barnehagen innen rimelig tid. Først selvfølgelig… Hva gjør disse andre foreldrene egentlig? Er jo ikke sånn at vi er der drittidlig heller! Så i vår familie kommer altså poden til barnehagen som førstemann når mamma leverer, mens far ankommer litt mer sånn etterhvert med stoisk ro og skateboardet under vogna. Jaja… Så får jeg fremstå litt Tårnfridete da – ingen av oss dauer av det.

Inn på banen etter en kort biltur, frem med telefonen for å bestille legetime fra en stappa vogn – privatliv er jo heldigvis ikke noe jeg er så nøye på… Rett opp på Riksen for å ta blodprøver (faktisk ingen kø for en gangs skyld) og så ned på jobb. Noen timer med mail, fakturagodkjenning og skravling med kolleger godt inntyllet i en lett feber- og snørrtåke, før det var på tide å dra opp på Riksen igjen for den avgjørende tellinga; hadde jeg fått i meg nok virkestoffer fra nesesprayen? Har eggene modnet nok? Er det så mange som det kjennes ut som det er?

Og jommen sa jeg smør; her så alt ut til å være i rute! Så da var det ikke bare innbilding at det kjennes ut som om jeg er fire-fem måneder på vei. For det er stort, og det tar plass. Og om du tenker at du føler deg litt hoven når du har eggløsning, og du er kvinne da vel og merke, ja så kan du gange det med 12. Det er ømt, litt tungt og ganske i veien. Men enda lever vi i håpet! Og kanskje kommer magen tilbake, men med bare en huleboer og ikke en hel kartong med egg fra ei frittgående høne med et hissig hormontemperement og litt for dårlig sveis!

I helgen skal vi nyte den overraskende varme høsten og lade opp til det smeller på mandag. Da begynner vi på oppløpet og hvem vet – kanskje vi kommer i mål denne gangen!

 

Egg

 

TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Fase 2

I dag går vi over i ny fase. Overgangsalderen erstattes av en intensiv pubertet og massiv modning av egg. Sprøyter skal settes og magen skal vokse, uten at det er noe annet der inne enn muligheter. I går bare sov jeg. Med hodepine og tunge øyelokk var Supermammaen totalt fraværende og den dårlige samvittigheten snikende.

Etter sykehustimen i går ble jeg helt slått i bakken av realitetene i livet. Den snikende angsten for nok et smertefullt egguttak og redselen for enda et skuffende nederlag, kom kasta på meg da jeg var på det som føltes som en endeløs jakt etter riktig mengde hormoner til sprøyta. Jeg dro fra apotek til apotek og endte opp med to besøk på sykehuset. På spørsmålet om jeg tar Folat begynte nesten tårene å trille, for selvsagt gjør jeg det! Jeg er vel en av de mange som med håp i hjertet tar dette stoffet man ikke visste var viktig i månedsvis – bare for sikkerhets skyld. Jeg tar så mye Folat at jeg nesten tror det begynner å føre til et innbilt svangerskap!

Og i natt drømte jeg til og med at jeg var gravid. At jeg gikk rundt med struttemage og hadde det som plommen i egget. I realiteten har jeg bare masse egg klare for modning og en lang vei å gå før vi vet hvordan det går denne gangen.

Og jeg kan tåle at jeg ikke blir gravid på første innsetting. Jeg kan tåle at det ikke går på første forsøk, men jeg vet ikke om jeg takler det om vi bare sitter med ett embryo denne gangen også. Jeg vet ikke om den skuffelsen, etter så mye jobb, blir mulig å takle en gang til. Jeg vet at det er utrolig mye som skal klaffe, alt skal være optimalt og perfekt, men å måtte begynne helt på nytt igjen en gang til… Da må jeg nok gå noen runder med meg selv først!

Jeg håper de holder det de lover og gjør alt som står i sin makt for at jeg ikke skal ha det så vondt når de ørsmå eggene skal hentes ut. Jeg håper jeg slipper å høre at de avslutter uthentingen fordi jeg gråter. Jeg håper de klarer å gjøre den dagen til en litt bedre dag enn den har vært tidligere. Jeg vet at jeg er en av 1 000, eller kanskje enda fler, som får så vondt, og at det derfor hører til sjeldenhetene, men det er ikke en mindre virkelighet for meg. Så får jeg heller tåle at jeg går til en behandling der legen sier «Da kan du bare kle av deg, så skal vi se hvordan du ser ut», bare jeg kan slippe å ha så vondt – for ingenting.

Jeg skal prøve å ta dagene som de kommer. Ta det med ro når jeg kan og gjøre ting som fyller meg med energi og mot. Jeg vet hva jeg går til, men ikke hva jeg får ut av det. Jeg vet at du er der ute, nå håper jeg du finner veien hjem. For jeg vet hva jeg kan få hvis jeg trosser smertene og ubehaget, biter tenna sammen og stålsetter meg. Og når vi kommer i mål er alt det vonde glemt og utfordringen verdt det.

Jeg håper vi vinner denne gangen!

 

gullegg

Rykk tilbake til start

Det var ikke deg. Det blir ikke oss, ikke enda. Kanskje du ikke er klar. Kanskje ikke vi er klare. Jeg har visst det i mange dager, men lett etter håpet og følelsen, men den har ikke vært der. Fordi du ikke var der.

Å ikke lykkes er sjeldent godt. Ingen ønsker en sisteplass eller en skivebom. Ingen vil gå gjennom ild og tørt gress for ingenting, men noen ganger må man. Man må satse for å vinne, og noen ganger, når man satser alt, blir nederlaget størst. Når snørr og tårer, smerter og tålmodighet ikke hjelper, når innsatsen føles skyhøy, blir nederlaget enda større. Håpløsheten blir så tydelig og veien mot målet føles så lang. Men vi skal nå målet.

For vi vet at det går. Vi vet at målet er mulig å nå. Vi er ikke barnløse, vi er allerede foreldre. Vi har fått et barn fra 10 år gammel nedfryst sperm. Vi har opplevd det fantastiske og utrolige. Vi vet at legene kan hjelpe oss, vi må bare fortsette å tro.

Men med vissheten om at det kan gå, kommer også kunnskapen om hva det lille håpet kunne blitt. Når jeg ser på Lillemann og tenker på den vanvittige reisen han har tatt før livet egentlig begynte. Jeg vet at det bittelille cellelivet kan bli en sprellende, leende, skrikende, viljesterk gutt, med glimt i øyet og en livsvilje uten sidestykke. Ei jente med evnen til å holde hardt rundt mammahjertet og hele tiden minne henne på at hun finnes. Jeg vet at det lille håpet som brast ikke var mer enn akkurat det, men i et lite svakt øyeblikk, når alt er stille og jeg er helt alene med meg selv og tankene mine, så tillater jeg meg å gå dit. Gå inn i tanken på hva det kunne blitt. Det lille frøet som skulle ha klamret seg fast og blitt et perfekt lite menneske og gjort Lillemann til storebror. Men det var ikke dette frøet, for det frøet har ikke blitt sådd enda. Det frøet skal vi så senere.

For dette er ikke det verste som har skjedd. Dette er ikke den dypeste bølgedal, det er mer en liten krusning. Ikke for at det ikke betyr noe, men andre ting betyr så mye mer. Jeg har ikke mistet noe, jeg har aldri fått. Jeg har ikke ofret noe, jeg har investert. Og noen ganger taper man det man putter inn, og da bryr ikke verden seg om det er tårer, smerter, blod og tid, eller penger, du har lagt i potten. Vi har tatt fart og hoppet, men vi landa ikke der vi hadde håpet. Men vi er heldige. Vi har muligheten til å prøve flere ganger. Og vi skal komme i mål, det er jeg helt sikker på. For du er der ute, barnet mitt. Ett eller annet sted der ute i horisonten, over havskorpa eller rett under skydekket. Jeg vet du er der, og jeg vet at du kommer. Jeg bare vet ikke når, og kanskje vet jeg heller ikke hvordan, men vi skal møtes og vi skal sees og jeg skal elske deg og holde deg i hånden så lenge jeg kan og så lenge du tillater det. Jeg håper du kommer før og ikke siden, men ta den tiden du trenger. Og når du kommer skal du vite at vi allerede elsker deg og at vi har elsket deg hele livet. Og en noe broket, men aldeles nydelig familie venter på deg, og lengter etter å kunne ønske deg velkommen.

Og rundt oss har vi de vakreste og fineste menneskene jeg kan tenke meg. Tusen takk for all støtte, gode ord, kryssede fingre og tær, tanker og meldinger. Jeg er overveldet og rørt og tårene mine renner av takknemlighet og ikke sorg – for jeg er så vanvittig takknemlig for at dere har tatt i mot historien vår på den måten dere har gjort, og omfavnet oss med varme og kjærlighet. Det er lett å være åpen når åpenheten gir så mye styrke tilbake!

Og kanskje er jeg helt feil skrudd sammen, for når den vakre sykepleieren har vemod og omsorg i stemmen, så venter jeg bare på å komme til det som er viktig; når kan vi begynne på nytt? Når kan vi stå, hånd i hånd, på startstreken neste gang, og ta sats og hoppe igjen? For plutselig er tretthet og hodepine og kvalme og dårlig hukommelse glemt og forsvunnet bak en sky, og tilbake står bare iveren etter å komme i gang igjen. Vi skal bare duppe litt i den greske strandkanten først og lade batteriene, så er vi klare for et nytt hopp. Og gjett om vi skal hoppe!

 

Lekevognløp

Og mens mamma får bekreftet sin mistanke, har disse to Lekevognløp i stua!

Gamle synder

Jeg hadde lovet meg selv å ikke Google. Jeg har sagt til meg selv 1000 ganger at jeg skal puste med magen, nyte Lillemann og ikke tenke på hva som kan bli eller kunne ha blitt. Fy søren så dårlig jeg er til å lytte til meg selv!!!

Denne formiddagen har gått med til å vaske badet (jeg vasker stort sett veldig mye når jeg er stressa eller nervete) mens poden har blitt underholdt av sine to beste venner; Herr Vaskemaskin og Fru Tørketrommel. Og mellom skrubbing av do, pussing av speil og gnikking på gjenstridige tannpastaflekker, har jeg lest om smerter og ikke smerter, symptomer på dag tre og symptomer først i uke 10. Jeg har lest meg opp på forskjellene på Lutinus og Crinone (progesterontilskudd IVF-ere tar da de ikke produserer det selv i begynnelsen), jeg har vært brennsikker og usikker og jeg har nesten tatt livet av den overivrige Bikkja.Det har med andre ord klikka for meg…

For selv om de tøffe dagene med sprøyter og nesesprayer og evigvarende legebesøk er over, så er vi nå inne i den aller grusomste perioden ved et prøverørsforsøk. Så populært kalt «Rugetiden». I alt for lang tid må man bare vente. Vente på at HcG-hormonene stiger, og man er gravid, eller de forblir på stedet hvil – og man har mislykkes med forsøket. Noen lange dager som snegler seg av gårde og hvor hvert eneste miniatyriske tegn sender deg rett til himmels, før en realitetssjekk får deg til å innse at du bare måtte prompe litt og at det slettes ikke var festesmerter, men luft i magen. Dager der man lever som om man er gravid, men ikke vet om man er det. Dager der det eneste man vil er å tisse på en pinne og sjekke om man kan krysse av for enda en milepæl og begynne å leve livet sitt igjen, om enn et helt annet liv enn før de to, magiske strekene dukket opp.

Når jeg ser tilbake på hvordan det var med Lillemann, så ser jeg en rosa sky der jeg bare visste at jeg var gravid en time etter at vi kom hjem fra innsetting. Men når jeg tenker på hva jeg egentlig husker fra graviditeten og den tida der, så blir jeg jo litt usikker på om det faktisk stemmer. Jeg ser for meg en tid der jeg var et to og der jeg aldri var helt alene, og nå føler jeg meg ensom. Men hvor kommer tosomheten fra? Den kommer jo ikke fra et lite knappenålsstikk som så vidt har kommet seg inn i livmora mi, nei den kommer fra hele reisen – og den kommer over tid. Så kanskje jeg ikke skal lete så mye etter den andre sjelen riktig enda, men heller etter min egen. Prøve å finne ro med at livet gir deg det det skal og at jeg ikke er herre over min egen skjebne.

Og så får Google være Google, med sine fora fylt med hekser forkledd som velmenende medmødre og utslitte prøvere. Jeg vet at det kan gå, og går det ikke nå, så må vi bare prøve igjen. Og går det ikke, så blir det jo hvitvin ved den private Poolen på Kreta senere i sommer – og det kan jo fungere som et ok plaster på såret og pust i bakken før nytt prøverør og barnehagestart i august! Hvis jeg er helt alene altså…

 

Mammaforum

 

 

Ett bittelite håp…

Og så er du der inne, i det mørke, varme, lune. Det som kan bli hjemmet ditt i ni måneder. Om du velger det. For det er du som bestemmer om du vil bli. Det er ikke opp til meg. For hos meg har du allerede flyttet inn, i hjertet. Og selv om jeg har sagt at det ikke er like farlig om du blir eller ikke, så stemmer ikke det. Akkurat nå betyr det alt at du blir. At du blir en del av oss.

Det er ikke noe jeg kan gjøre selv. Alt er fullstendig opp til høyere makter eller skjebnen eller naturen eller hvem jeg skal stole på. Teamet fra Rikshospitalet er ferdig med sin del. Nå er det bare deg og meg. Det er bare du og jeg som kan få det til. Jeg føler meg ensom, handlingslammet, ubrukelig og liten. For dette er så stort. Det er så enormt at du er der inne, og at du kanskje kommer til oss. Eller kanskje ikke. Det er så vanvittig at du har ligget i et kjøleskap i natt, helt alene, og delt deg – akkurat som du skal. Det er så sjukt at du ble påbegynt på et rom på Radiumhospitalet for over ti år siden. At Pappas testikkelkreft gjorde at ferden din mot livet begynte så alt for tidlig, men som alikevel betyr at det er akkurat du som kan komme til oss nå.

Men vi skal gjennom så mange hindere før vi kan komme dit. Og aller først står vi forran det største og vanskeligste; du må feste deg. Du må fortsette å dele deg. Og alt må fortsette like godt som det har gjort så langt. Jeg skulle ønske jeg kunne vite og slippe å vente. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre noe for å sørge for at du ble. Jeg kunne ønske livet hadde ett sikkerhetsnett som gjorde at jeg ikke falt så langt om skuffelsen blir for stor.

Livet har ikke sikkerhetsnett. Man må kaste seg ut i det ukjente for å få det fineste. Man må gi hjertet sitt til kjærligheten og ærligheten. Man må stole på at det gode rundt seg til syvende og sist overgår det vonde. Og man må hoppe i det. Man må ta rennafart og sats og sette utfor, selv om man ikke vet hva som skjuler seg bak neste sving eller over bakketoppen du skimter i det fjerne. For det er sånn man lever livet. Og det gjør faen så vondt. Men når det er godt, da er det fantastisk!

Nå er det litt midt i mellom. Jeg svinger mellom håp og tro, fullstendig avmakt og følelsen av å mislykkes. Jeg vet ikke hva jeg tror, men jeg vet hva jeg håper. Og i mellomtiden legger jeg beina høyt, vel viten om at det ikke hjelper, men med følelsen av at jeg vertfall gjør noe…

 

Ingenting skal være uprøvd...

Ingenting skal være uprøvd…