Et lite hei fra vattverdenen min!

Dag to i sofaen hjemme, dag fem på sofa til sammen. Barnehagebasillene river lungene ut av brystkassa, suser jevnt i venstre øre og får snørra til å renne i strie strømmer. Samtidig fyller jeg på med hormoner gjennom både nese og sprøyter i magen – trenger jeg å si at jeg er tilbake til mitt egoistiske, selvmedlidende meg?

Altså, det er ingen tvil om at barnehagen har vært en suksess i vår lille familie. Lillemann tar enorme utviklingssteg hver uke, det dukker opp nye ord hver dag, han har fått venner og favoritter. Hans lille verden har utvidet seg til å inneholde masse folk jeg ikke kjenner og vaner jeg ikke vet at han har. Det er fantastisk, gøy og dritskummelt på en gang. Men på et punkt skiller barnehagen seg som verdens ondskap og det værste som har skjedd; basiller, virus, snørr, hoste, edder og galle. Og mens gutta har gått relativt greit gjennom en runde, så har jeg tatt ansvar, lettet deres sykdomsbyrde og dratt det tyngste lasset.

Midt i den tyngste hormonperioden har jeg altså konstant øresus, en hoste som ikke bare gjør vondt, men også smaker ganske bedritent. Jeg er enten drittett eller ekstremt snørrete, i konstant angst for å ikke få i meg nok virkestoffer av hormonene jeg tar via nesa, lett feberfrysende mellom hetetokter og all hud rundt nesa er snart bytta ut tre ganger denne uka og begynner å bli farlig tynn… Hele kroppen verker og det eneste jeg vil er å sove. Men det går jo ikke. For selv om Lillemann er i barnehagen på dagen, så krever han jo litt mammatid når han er hjemme. Og i helgen var savnet mitt etter Lillemann-tid enormt etter to uker med mye jobb og reising. Så da tar man jo Paracet, kler på seg omtrent alle klærne man har og sitter i ei blåbærtue og snakker med sin lille prins.

For det er vel nettopp sånn det er å være mamma; man kan ikke bare legge seg ned av en forkjølelse og si at man må hvile. Så alvorlig er det jo ikke. Så med rødkantede øyne og lue på inne har jeg prøvd så godt jeg har kunnet og får igjen for det nå. Jeg håper selvpålagt, total sofahvile gjør susen og at torsdagens sykehusbesøk viser at forkjølelsen ikke har ødelagt noe i forhold til veien videre mot et nytt barnehagebarn i familien. For akkurat nå er det strengt tatt bare det som betyr noe…

 

Man blir litt bedre av Lillemann-kos...

Man blir litt bedre av Lillemann-kos…

 

Reklamer

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…

Kalealilje

Teknologisk lettelsens sukk

Så kom det endelig; bildet av Lillemann i lek. Mitt lille menneske på vei inn i Barbapapas verden. Og takket være teknologiens fantastiske utvikling kunne mammaen trekke et lettelsens sukk og endelig sette seg ned og nyte en kopp kaffe etter et par høyspente dager. Lykken er å føle at man har valgt rett.

Ville du lånt bort bilen din til fremmede? Et menneske du knapt hadde hilst på? Kanskje spist en middag med? En bekjent av en bekjent? Neppe. Jeg hadde nok ikke gjort det. Til det er det for mye på spill, økonomisk. Men hvor godt kjenner du egentlig de som tar i mot barnet ditt første dag i ny barnehage? Og hvor mye har du sjekket de på forhånd? Tar forsikringen din høyde for at andre passer det mest verdifulle du har?

Å forlate barnet ditt i en barnehage er en enorm tillitserklæring til de ansatte. Det må være et vanvittig rush å vite at noen stoler så mye på deg. At noen overlater ansvaret for oppdragelse, læring, omsorg og trøst til deg. I nesten alle våkentimene barnet har i døgnet, er det de som er der. De som opplever de små og store tingene, får de lange og korte betraktningene. Det er de som blir kjent med vaner og uvaner, meninger og tanker. Nå som de passer på mitt lille vidunder, er jeg misunnelig og syns de er umåtelig priveligerte. Jeg håper de ivaretar min tillitt og møter mine forventninger.

For selv om jeg håper at Lillemann lærer masse, utvikler språk og sosiale ferdigheter, ønsker jeg aller mest at han opplever trygghet og kjærlighet. Jeg håper han blir møtt med forståelse for alle små og store problemer, vondter og lei-seg-er. Jeg håper han alltid møter et fang, en favn eller en hånd å holde i når livet butter litt i mot. Og så håper jeg at han alltid møter noen som vil høre på historier, dele latter og glede og bli med han på hans ferd og utforskingen av den verdenen han lever i. At noen har tid til å stå ved gjerdet og se på bilene i ro og mak en litt for lang stund, bare fordi det er så spennende.

Og i dag fikk jeg en liten forsmak av hva jeg tror han har i vente. Etter en mammafri samlingsstund med stor iver og masse glede, fikk jeg et slips rundt halsen da han oppdaget at jeg fortsatt var til stede. Mamma måtte være innenfor synsfeltet til enhver tid og det nyttet ikke en gang å gå ut i gangen for å ta en rask telefon. Da begynte den hulkende, såre gråten og posisjon pinne ble inntatt i barnestolen. I mine øyne hadde vi tatt et enormt tilbakesteg og jeg så virkelig ingen ende på dette sorgens kapittel i Mitt Liv som Mamma. Alikvel tok jeg meg sammen og rasket med meg bok og bil og reiste hjem da poden ble lagt, og bestemte meg for at jeg ikke skulle komme tilbake før han skulle hentes for dagen. Og det er da teknologien virkelig gir mammahjertet en hjelpende hånd; jeg får en mms med en smilende gutt på en av de voksnes fang. Med grimaser og tøys. Og med bøker i et fang. Og i stillheten i stua høres et lettelsens sukk så dypt og så ektefølt at selv blomsterbladene rasler av ren fryd.

Min lille Barnehagegutt har funnet sin nye bestevenn i verden. Sin nye favoritt. Og han føler seg trygg der. Han løper fram og tilbake i gangen når vi skal gå, ikke helt villig til å avslutte sin andre barnehagedag. Han står øverst i uteområdet ved porten og roper ut sitt babbel mens han vinker til de andre barna, som roper og vinker tilbake. Han har blitt en del av flokken. Han har en ny flokk, som bare er hans. Hans lille verden har blitt mer enn dobbelt så stor, og selv om det fortsatt er litt skummelt hver gang mamma går ut av et rom, enten det er hjemme eller i barnehagen, så var det en skravlete og tøysete liten gutt som ble med mamma hjem i dag. Og i morgen venter nok en lang dag, med nok en milepæl, men nå har vi en liten hemmelighet vi to; vi vet nemlig at det kommer til å gå bra. Vi må bare gråte litt når vi sier hadet først… For syns skyld selvsagt!

 

En MMS som sier mer enn tusen ord!

En MMS som sier mer enn tusen ord!

Milepæl!

For en dag! For en sommer! For en ferie! Jeg har ikke ord, og vet knapt hvor jeg skal begynne, men jeg tror jeg må starte på det siste; dagen i dag! Vi har nemlig nå en ekte, liten barnehagegutt. Nå er det slutt på frihet og kosemorgener; neste gang han opplever å eie dagene sine like mye som nå – da er Lillemann pensjonist!

Jeg har gruet meg til denne dagen. Ikke fordi jeg tror han ikke vil trives eller passe inn, eller bli passet på, men fordi det setter en så ubarmhjertig strek over babytiden og de rolige dagene. Nå blir det matpakke og sure strømpebukser og man må huske å kjøpe inn frukt og brød og dukke opp til foreldresamtaler. Lillemann skal begynne på livet sitt uten mamma og pappa, skape sin egen lille verden uten oss, der han skal utvikle personligheten sin; krangle, leke, le, spille teater og få skrubbsår. Og alt det mens jeg er på jobb og gjør mine ting. Og kanskje får jeg et bilde eller en sms i løpet av dagen, men stort sett blir opplevelsen noe han deler med de andre barna og de voksne i barnehagen. Herregud som jeg håper at han er en bra fyr!

Liten mann på vei ut i en stor verden...

Liten mann på vei ut i en stor verden…

For det syns vertfall jeg! Etter fire uker sammen med favorittgutta er jeg sikker i troa; jeg har verdens beste familie! Fy søren så gøy det er å følge barnet fra nølende svømmer til fisk, høre ordforrådet utvikle seg fra dag til dag og se gleden i øynene til et lite menneske som nyter hvert sekund sammen med mamma og pappa. Jeg vil at de nye vennene hans skal se det samme som meg. Den lille mannen som begynner å ville fortelle alle om alt han ser og opplever. Som synger sanger ingen andre kan og som danser som Sauen Shaun når han syns livet er skikkelig fett. Jeg håper de ser hva han «sier» og lærer seg kodene. Jeg håper de tar vare på kommunikasjonsgleden og formidlingsevnene, selv om de enn så lenge er litt begrenset…

Men Lillemann syns barnehagen var gøy han, mye gøyere enn mamma og pappa hadde turt å tro! Han elsket at alle sang før maten og spiste matpakka med stor iver. Han syns det var ordentlig ugreit at han ikke kunne sette seg og begynne å spise når han var sulten, men måtte vente på de andre, men jeg kan ikke huske sist han spiste så pent og kasta så lite mat på gulvet som der han satt som et tent lys og så rett inn i to store, brune øyne som kikket like nysgjerrig tilbake. For plutselig var verdenen fylt med flere barn enn voksne og Lillemann så ut til å synes at det var helt tipp-topp! Og mammahjertet frydet seg.

Har savna traktoren bare litt; rakk ikke ta av sekk eller caps før man satt på kjøkkengulvet og kosa seg!

Har savna traktoren bare litt; rakk ikke ta av sekk eller caps før man satt på kjøkkengulvet og kosa seg!

 

Jeg tror barnehagen blir helt super! Jeg tror vi kommer til å trives alle man. Jeg vet at vi er i de beste hender, og jeg vet at dette er hverdagen for de aller fleste. Og selv om jeg har forberedt meg i ukesvis og tenkt på dette omtrent siden han ble født, så måtte vi ut på storhandel i dag for å skaffe alt fra innesko og langstøvler til sokker og gensere. Velvel – jeg vet nå i allefall at forholdet mellom barnehagen og Foreldreutvalget er skikkelig godt da, så får sokkemerking komme i annen rekke… Tipper jeg rekker det innen mandag. Og nå har han jo sokker å merke også!

 

Etter storshopping er nå Lillemann eier av et par ECCO skinnsandaler; fafr gremmes og kaller de SV-sko. Lillemann syns de er knall!

Etter storshopping er nå Lillemann eier av et par ECCO skinnsandaler; far gremmes og kaller de SV-sko. Lillemann syns de er knall!

 

 

 

 

Charterekspressen!

Vi er på plass! Ved Kretas bassengkant på hotell Avra Imperial Beach Resort and SPA. Men før vi kom hit har vi vært gjennom en og annen prøvelse. Og det begynte med mitt smått overdrevne behov for kontroll, oversikt og forutsigbarhet. Eller reisefeber som man også kan kalle det…

Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at denne reisen til nationen Syden kom litt brått på meg etter en uke med 30 grader i skyggen ved Tyrifjorden og rolige dager med mann og barn og fortreffelig besøk. Men hverdagen kom brått på oss da vi entret Rekkehusgrenda med sine nærmere 35 grader og stillestående luft. Plutselig ble behovet for air condition svært påtrengende og ikke minst muligheten for en dukkert når behovet meldte seg. Så pit stoppen i heimen ble en prøvelse for både Bikkja, Lillemann og foreldre, og livet dreide seg stort sett om å få i seg nok væske mens jeg løp opp og ned trappa.

Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å forberede meg godt. Og jeg liker lister. Dette minner unektelig litt om en tvangstanke og grenser til en mani, men jeg trives med det og vi ender stort sett opp med å ha alt vi trenger og velutstyrte ferier av det. Denne gangen kom listene litt brått på meg og var rablet ned med blyant i et panisk øyeblikk siste kvelden på hytta. Det skal sies at mine lister ikke inneholder fargekoordinerte antrekk til hver kveld eller gjennomtenkte mengder sko, men heller kubbelys, vinopptrekker og kortstokk. Jeg fokuserer ubetinget på å ha med nok grunnlag for smerte- og sutrefri ferie, så tilstrekkelig antall smokker er viktigere enn smykker. Mulig jeg kommer til å angre litt på det, for hotellets dresscode til middagen er noe stivere enn først antatt…

Etter en kveld med fullstendig anarki på barnerommet, sovnet Lillemann som en stein da vi la han kvelden før avreise. Lite visste han om at han ville bli vekket 03.40, ikledd klær han aldri hadde sett før, og plassert i bilsetet sitt med nesa mot Gardermoen. Det kom like brått på han som mannens behov for stivkrampesprøyte mot hoggormbitt, min uvelkomne mens som utsatte nytt prøverørsforsøk og mitt tapre forsøk på å finne en bikini som egner seg ved en bassengkant, dagen før dagen. Vi skulle pakke, rydde, vaske klær, vanne planter, levere Bikkja, hente en ring som alikevel ikke var ferdig (den kan ikke reguleres inn sååå mye!), få i oss mat en gang i blant, klippe plener og huske pass, billetter, kamera, batteriladere og ikke minst – ungen, og tiden var knapp. Svetten rant, klokka gikk og 00.23 var jeg i seng, med nylakka negler, nyskrubba hud fra topp til tå og to kofferter i gangen – klare til avreise. Og det var nøyaktig to timer og 37 minutter til klokka ville ringe. Jeg sov ingen av de.

Så med grus under øyelokka, svetteperler på overleppa og skyhøy puls kjørte vi fra Rekkehusgrenda nøyaktig kl 04.00 – helt etter skjema! Det har aldri skjedd før! Vi gikk rett på shuttelbussen på parkeringa, snek som juling i innsjekkøen og var ferdig med sikkerhetskontrollen på under 10 minutter. Kontrollfreaken inni meg jublet høyt! Hvem har sagt at det er trøblete å reise med små barn? En time før avgang satt vi ved gate og Lillemann spiste banan og så på flyene. Lykke.

Flyet var enormt, de ansatte supersøte, Lillemann flørta så vi nesten ble flaue og så endte vi bakerst i flykøen… Det ble varmt, vi trodde barnet hadde bæsja, vi skifta bleie, ingen bæsj, men veldig varmt toalett! Vi underholdt, sang, tralla, flyet letta, livet gikk greit, barnet tissa seg ut. Stemningen ble litt mer anstrengt. Ny bleie, oppdaget at det nå bare var en igjen. Strek i regninga og et lite minus til kontrollfreaken. Barnet ble trøtt. Veldig trøtt. Ville ikke sove. Mor og far ble stressa, medpassasjerer begynte å sende medlidende blikk der de satt med sine litt større barn som tegnet i ro og fred. Etter noe som virket som en evighet og et basketak sovnet den håpefulle, og foreldrene. Og vips skulle vi lande. Det gjør vondt i ørene for enkelte, og de skjønner ikke hvorfor eller hva som skjer. Da hyler man. Som om man blir torturert. Det er ikke gøy. For noen. For aller helst vil man bare si; «Hei, sønnen min får veldig vondt i ørene av dette han, så vi går av her!», men det går jo ikke. Så man sitter der. Med en gutt som slettes ikke vil sitte på fanget og som har smerter du ikke kan forklare. Og du tenker stille for deg selv, neste år blir det biltur.

Men etter biltur, flytur, busstur og golfbiltur sitter vi nå på dag tre i charterparadiset og nyter livet for alvor. Vi er sære og rare og deltar på minst mulig, men koser oss. Og i dag skal vi feire at Mamma og Gartner’n har vært gift i 12 år (tror jeg… Dårlig forlover!), at Lillemann er halvannet år og at det er 6 år siden vi traff hverandre – et begivenhetskinderegg!

Vi i charterland strekker oss på solsenga og ønsker alle en riktig så fin lørdag!

image

Kreta svikter ikke...

Baby-NM

Ingen babyer er like, man kan ikke sammenligne søsken og slettes ikke barna i barselgruppa. To ettåringer er like ulike som to menneskers fingeravtrykk, og verken foreldre eller helsesøstre kan si hvor rask fremgang barnet ditt skal eller bør ha. Og selv om alle nybakte mødre er klinkende klare på at de ikke bryr seg, så sier samtalene over barnevognene noe helt annet!

I alle landets sandkasser, over enhver barsellunsj eller trilletur diskuteres tenner, åling, kravling, babling, høyde, bredde, lengde og vekt. Hvor mye mat som spises, store biter som tygges og avanserte puslespill som legges. Det soves uforskammet godt og de små vidundrene løftes opp på bittesmå pidestaller, og der blir de sittende så lenge mødrene evner å komme opp med nye, fantastiske evner og talenter. Altså; jeg er SÅ med i denne klubben, og jeg gremmes når jeg tenker på hva jeg har valgt å skryte av i løpet av mitt halvannet år som mor! Det er mange tenner, store smil, høy latter og applaus i hytt og gevær. Jeg har vært ubeskjedent fornøyd med soving og klappet meg selv lett på skulderen over det jeg mener har vært helt eksemplariske rutiner. Jeg har rydda som en gal når ungen har sovet og fyllt huset med friske blomster, og vips – så har fasaden vært til å ta og føle på. Jeg har kritisert Fotballfrue så det har svidd i munnen min, men er jeg egentlig en liten versjon selv?

Vis meg det mennesket som med hånden på hjertet ønsker seg et rotete hjem med grøt og gulp i skjønn forening på alle gulv, kvalmende eim av brukte bleier, hauger av skittentøy i hver en krok og en slapp joggedress med svært lavt lortfall liggende i en sofakrok med noe som kan minne om den du ble forelska i en gang i verden inni, vel og merke om du myser skikkelig, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette mennesket lyver. Ingen lengter etter det! Selv om energinivået tilsier at det er sånn det burde være i heimen, så tar man seg sammen og plukker opp, vrir opp, henger opp og rydder opp – helt til det ser ganske så strøkent ut. Man går for ren baby og snørrfrie overlepper, og man har en liten drøm om frisk duft av grønnsåpe og nyklipt plen i stua når roen senker seg over familien. Det er ikke det viktigste i livet mitt, men det gjør alt så mye hyggeligere!

Men så er nå en gang virkeligheten en noe annen. Jeg har ikke et prikkfritt hjem med en vidundersønn som kan alle bilmerker, tegner små søte dyr eller kler på seg selv. Han hoppet mer eller mindre over krabbing og ventet til han var nesten 16 måneder med å velge å gå. Han brukte store deler av forrige uke på å opparbeide seg en vanvittig Whiskey-røst ved hjelp av øredøvende skrik, og hørtes strengt tatt mer ut som sønnen til Jenny Skavland enn min, og hans absolutte favorittord er NEI. Han bruker krokodillebrikken på puslespillet som kam og han får ca 1% av middagen i seg via bestikk. Han er ganske liten, rimelig pysete og usunt sta. Og han er elendig på å rydde opp etter seg. Men han er min deltager i NM i perfekt Baby, og jeg deltar mer enn gjerne!

For nå har det kommet til meg, skikkelig! Jeg er dritforelska i sønnen min og syns stort sett det meste han gjør er helt fantastisk. Jeg kan plutselig sitte i en liten evighet og se på han med et flåsete smil og høye sukk nå og da. Jeg kan ikke fatte at den bittelille babyen min har blitt en liten gutt med egne meninger, interesser og ferdigheter, og jeg beklager på forhånd til alle rundt meg; jeg kommer nok til å skryte uhemmet og med påtatt manglende skam i mange år fremover…

 

Lillemann i Himmelrik!!!

Lillemann i Himmelrik!!!

MonsterMamma

Noen kvelder, en gang i blant, bestemmer Lillemann seg for at soving er noe dritt. Og det gir han meget klart uttrykk for. Og det er mulig det bare er meg, men for tiden kan det virke som han har lært seg et urfolks gutterale strupesang, og skriker tidvis tostemt. Faktisk tror jeg at jeg har sprukket en trommhinne ved å være farlig nær et sinneutbrudd!

Som mor har jeg ikke lest spesielt mange bøker, men SoveKarins Sovebibel har jeg lest fra perm til perm. Jeg har fulgt strenge rutiner, lagt han tidligere enn alle andre jeg vet om og har tvangshvilt han fra han ble født. Resultatet er et barn som, frem til nå, gjerne har sovet 14 timer hver natt, sammenhengende, noe som passer B-menneskeMammaen ypperlig. Noe sier meg at denne svært kjærkomne egenskapen er på vei til å renne ut i sanden. Og jeg holder på å gå av skaftet!

Min elskede lille SoveEngel er tidvis forvandlet til et skrikende monster som knapt enser at jeg er til stedet, men som på et trylleslag skriker enda høyere om jeg drister meg til å forlate rommet. Det er umulig å ikke sveipe innom ord som besatt og djevelutrdivelse. Barnet har som vanlig inntatt posisjon pinne og de små nevene er knyttet så hardt sammen at fingertuppene er helt hvite. Tårene spretter og det er helt likegyldig om man har smokk eller ei, det gråtes så hardt at man rett og slett ikke enser den. Og det er da jeg gir opp. Jeg gjør første kardinalfeil og synder mot SoveKarin og alle andre soveguruer – jeg svikter systemet; jeg tar han opp. Jeg setter meg i det som en gang var en ammestol og lener oss tilbake. Jeg stryker den lille, svette kroppen og nynner stille «Kan det være nødvendig å være så sint, så sint som du er nå». Om og om og om igjen. Og jeg lukker øynene fordi jeg av en eller annen grunn tenker at han vil catche det tegnet og lukke sine egne. Og så sovner jeg… Med et krystallklart blått blikk fiksert rett på meg sitter jeg og sikler lett ned på det kjæreste jeg har. Det lille mennesket som slettes ikke tar hintet og på ingen måte har tenkt å lukke øynene.

Og når jeg så våkner og igjen forsøker å se om senga kan være en god ide, har jeg kommet like langt i legginga. Jeg har rykket tilbake til start og i det den lille kroppen treffer soveskinnet setter hylinga i gang igjen, og jeg synker sammen på gulvet mens jeg forbanner alle bøkene jeg ikke har lest og alle innsovingsmetodene jeg ikke kan. Og så forlater jeg åstedet. Jeg orker rett og slett ikke være så nære. Jeg orker ikke sitte i tussmørket å gjøre ingenting i håp om at han skal finne ut at han må sove. Så jeg går ned. Og sitter der og stirrer tomt fremfor meg i stedet. Og det er da det slår meg; jeg må være verdens kaldeste mamma. For jeg syns det er ufattelig godt å legge noen meter mellom meg og det illrøde, stuptrøtte, eitranes forbanna miniatyrmennesket i andre etasje. Og mens jeg vurderer hvilke tiltak jeg bør anbefale barnevernet å igangsette så må jeg nesten klype meg i armen, for hør – det er helt stille! Han har faktisk sovna, helt av seg selv. Uten en lett frustrert mamma med gråten litt for høyt opp i halsen på rommet sitt. Uten sang, nærhet, stryking eller ny flaske. Han har bare sovna, sånn som han er skapt for å gjøre. Og plutselig føler jeg MammaSelvtilitten komme snikende tilbake. Kanskje jeg ikke går inn i monsterkategorien allikevel!?! Jeg bare føyer meg inn i rekken av småbarnsmødre med poser under øya og minimalt med egentid. Og da er vel kanskje alt som det skal være?

 

Fra Ammestol til Sovestol!

Fra Ammestol til Sovestol!