Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro

Mikroaggresjon

Dette har vært en litt absurd mediehelg må jeg si. Ikke bare har innlegget mitt om dagens ungdom ligget ute på VG.no, men artikkelen med intervjuet jeg ga til Vårt Land for en litt lang uke siden har også stått på trykk. Er ikke hver dag man blir bedt om å uttale seg i samme artikkel som Marie Simonsen – og jeg er ikke så rent lite stolt…

Mikroaggresjon er et begrep som omhandler de små hverdagsøyblikkene som markerer et underordningsforhold. I mitt innlegg «Ja vi elsker 8. mars» beskriver jeg noen av disse øyeblikkene, og det er nettopp dette som er den hverdagsdiskrimineringen jeg mener vi må fortsette å kjempe for å bli kvitt. Den uuttalte sannheten om at menn kan mer, vet mer, er sterkere eller står bedre i en lederjobb enn en kvinne. Den som kanskje mest eldre menn utsetter sine kvinnelige kolleger for og som bare fremtiden vil kunne fortelle oss om blir borte med kommende generasjoner.

Jeg mener ikke man er hårsår eller drama queen om man ikke aksepterer å bli utsatt for dette, og velger å si fra. Det må være lov å kreve å bli sett for sine ferdigheter og sine kvalifikasjoner, og ikke fordi man er den eneste med nylonstrømper. Når sosiolog Anne Grethe Solberg hevder at de som klatrer til topps håndterer de små ydmykelsene i hverdagen, så er det en fallitterklæring! Hvem faen syns det er greit å bli ydmyket og tatt for å være sekretæren en gang i blant? Jeg har fortjent å bli tatt for å være det jeg er og det jeg kan, akkurat som alle menn.

For hør her – jeg er ikke hårsår; jeg er stolt!

 

bilde (3)

 

Hverdagsdiskriminering – et uviktig hverdagsproblem

Jeg har gjesteblogga for MadDam.no – og det er rett og slett ganske stort for meg! Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle komme så langt på under fire måneder med Jannorama, men nå har jeg altså blitt spurt om å bidra, noe jeg gjør med ærefrykt og en liten dose ydmykhet og stolthet… Her kan du lese innlegget, men ta gjerne en titt på MadDam.no også for flere gnistrende innlegg om kvinnesak og andre saker.

Vi snakker om hverdagsrasisme, fordi vi vil ha det bort. Vi snakker om hverdagsmobbingen på nett, fordi vi vil den til livs. Vi snakker ikke om hverdagsdiskriminering. Er det fordi vi ikke vil vedkjenne oss at den finnes eller legger vi den i boksen for små kvinneproblemer sammen med hodepine og menssmerter i håp om at den forsvinner av seg selv så lenge vi ikke snakker om den?

Ukentlig sitter jeg og tenker over situasjoner der jeg stiller meg spørsmålet; ville dette skjedd eller blitt sagt om jeg var mann? Ville jeg blitt satt til den oppgaven eller snakket til sånn om jeg bare hadde hatt et annet kjønn? Ville den frekke mannen i heisen sagt «flink gutt» til en på samme alder som meg om han flyttet seg og gjorde plass i heisen på samme måte som han kalte meg «flink jente»? Eller er det jeg som har blitt helt paranoid og tenker det verste om alle menn som sniker seg foran meg i køen eller griper etter serveringsbestikket før meg i kantina. Kanskje de rett og slett bare er uhøflige eller mer desperat sultne?

Å ta opp diskriminering har blitt ett av våre aller siste tabuer. Vis meg den kvinnen som med hodet høyt hevet går rett inn i en situasjon og hevder sin urett, og jeg vil presentere deg for en helt! Som samfunn støtter vi kvinnekamp og roper høyt om urettferdighet og diskriminerende klesdrakter, og jeg er stolt av det. Vi hyller Malala for hennes sterke stemme og store mot, og vi gjør det med rette. Hennes kamp er så uendelig mye større enn vår og hennes vei er fortsatt så lang å gå, men er våre utfordringer da så små at vi ikke skal ta tak i dem? Er det en bagatell at arbeidsgivere bevisst og i stor grad utelukker kvinner i «fødeklar» alder i sine ansettelsesprosesser? Skal vi overse at regjeringen regner med å spare relativt store summer på å redusere pålagte pappapermuker fordi kvinnen da vil være lenger hjemme og hun tjener såpass mye mindre enn mannen at man til og med kan legge på et par uker på den totale permisjonstiden uten å bruke mere penger? Skal vi akseptere den stigmatiseringen kvinner utsettes for det sekundet de forsøker å hevde seg diskriminert på jobb eller bare nevner ordet likestilling? For få blir vel så stemplet for sine meninger som kvinner som tør å ta det ordet i sin munn, og samtidig mene at vi ikke er i mål enda.

Ikke en gang våre øverste ledere lot oss i år stå rakrygget og stolte over at vi tok opp stridsøksen og trakk til gater og torg for å rope ut våre meninger. Vi har en statsminister som var forbauset over oppslutningen rundt årets hovedparole 8. mars, og fra flere ble ord som flaut, overraskende og smålig brukt for å beskrive engasjementet. Hvordan kan man hevde at vi lever i et likestilt samfunn når landets ledere åpent kritiserer de kvinnene som hevder urett blir begått? Hva skal vi lære våre døtre om ikke vi skal kunne fortelle om muligheten og retten til å stå opp for sin mening uten at den skal bagatelliseres av noen som er større enn deg? Er det ikke nettopp dette vi har kjempet så hardt for? Å få en stemme som samfunnet mener fortjener å bli hørt? Og hvor har vi kommet når det faktisk er andre kvinner som begynner å hysje?

Dessverre føler jeg tidvis at det ikke bare er ledere, som ikke helt har sett omfanget av det de har starta på, som har begynt med snikhysjing på andre kvinner, det skjer i alle lag. Kolleger holder kolleger nede, venninner ikler seg forklær og baker cupcakes, mødre ber døtre tenke på barnebarna. Vi ønsker oss pene hjem og mye fritid, vi vil være hjemme så mye som mulig og vi ammer oss til lange permisjoner og betalt fri fra jobb. Jeg blir fortalt at det er artig med engasjementet mitt og at det er tøft at jeg velger å ha en stemme. En stemme man ikke selv ønsker å heve, for man er jo ikke feminist. Om Sigrid Bonde Tusvik blir det sagt at hun spiller på for mange hester, og at man ikke kan være morsom i korte skjørt og kjempe mot reservasjonsretten i et enda kortere et. For hvem vil vel ha en kjendis med en mening? Nei fysj – sånt bør man holde seg for god for…

For ja, vi har kommet langt. Og sammenlignet med andre land ligger vi milevis foran, og det er ikke sikkert vi noen gang blir tatt igjen, men er det grunn god nok til å sette seg ned og tie stille? Er det dermed greit at kvinner mellom 25 og 35 ikke er spesielt attraktive på
arbeidsmarkedet og representerer den kanskje mest diskriminerte folkegruppen på jobbjakt, til tross for gode utdannelser og stort ønske om å lykkes? Skal vi akseptere at det finnes en lov om barnehageplass til nesten alle, men ikke akkurat når man trenger det? Skal vi godta at selvrealisering og cupcakes er viktigere enn likestilling? Syns vi at vi har det så greit at vi bare skal la «det siste» passere i stillhet? Jeg syns ikke det. Jeg vil aldri slutte å tenke gjennom situasjoner og ergre meg over at jeg ikke sa fra. Jeg nekter å gi opp håpet om at pappaer en gang vil våkne opp og rope ut at de ønsker seg flere uker hjemme. Og jeg vil aldri slutte å si til mannen i heisen at jeg var ferdig med å bli kalt jente for snart 20 år siden og at jeg kan tiltales som kvinne om han har tenkt til å si noe mer til meg. For av en eller annen grunn klinger ikke «Flink kvinne» like nedlatende og godt i munnen til den frekke mannen i heisen…

 

Malala Yousafzai - my kind of hero!

Malala Yousafzai – my kind of hero!

 

Bli med toget!

Som jeg har skrevet om tidligere så mener jeg at 8. mars på ingen måte har utspilt sin rolle og nå nærmer datoen seg med stormskritt. I år tror jeg faktisk denne dagen vil bli markert av langt fler enn vanlig takket være vår nye kvinnelige statsminister og vennene hennes. Regjeringens flirting med KrF gjennom reservasjonsretten har skapt betydelig mer opprør enn jeg tror de noen gang kunne forestilt seg, og bra er det! Takket være Susanne Kaluza og hennes enorme pågangsmot og sterke stemme har vi andre syvsovere våknet og tatt til ordet mot dette åpenbare tilbakeslaget mot norsk likestilling og de kampene vi allerede har kjempet.

Nå har Kaluza nok en gang kommet med et glitrende initiativ og jeg håper alle blir med og støtter opp om saken på Kvinnedagen. Vi må åpenbart kjempe kampen om igjen og jeg har tatt på boksehanskene!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!

Bli med på det viktigste 8. marstoget på 2000-tallet!