Overlevelsesmanual for forvirrede charterturister – vol 1

Ok – etter tre dager i charterlivet har vi allerede bytta rom, erta på oss naboer og gitt store plysjdyr dårlig selvtillitt. Vi føler oss litt som førstereisefolk og har høye krav, men lave forventninger. At vi i tillegg lever i et slags All Inclusive-helvete gjør oss enda mer saueflokkete enn vi noen gang har vært. Her er betraktingene – og rådene, så langt!

Vær foreberedt på å komme alt for tett innpå folk du ikke kjenner. Sett på sjarmen og la sarkasmen fly veggemellom internt i reisefølge. Vi overlever stort sett på å slenge lett drit om de rundt oss, og det er på ingen måte vondt ment! Man blir unektelig påtvunget et landsby folk man gjør litt for mye med i litt for lang tid, og da må man ty til det man kan. Det er for eksempel gøy å studere familiers interne justis, kjærstepar som har dratt på HELT feil sted (du vil ikke hit uten barn…) og forskjellige lands barneoppdragelse. Dette er helt klart et studie i folk og fe!

Guider er guider og vanngymnastikk er ikke noe fetere i 2014 enn det var i 84. Man slutter ikke å bli imponert over den evige iveren, den lette stemmen og den enorme optimismen fra 8-20 hver dag. Og når disse stakkars utskremte sjeler i tillegg har blitt beordret til å snakke det man kaller «Skandinavisk», ja så er komikken til å ta og føle på. Jeg har sjeldent følt så med et menneske jeg samtidig har ledd så godt av som på bussturen fra flyplassen til hotellet. En danske som leser et svensk manuskript på «norsk»; stort bedre blir det ikke.

Presis kl 19.06 (!) åpner restauranten for middagsservering, og utenfor står det en bråta mennesker. Små og store familier, alle med små barn, alle med nordisk opphav. Stort sett nordmenn som tripper i takt med den greske taffelmusikken mens de ivrer etter å komme i gang så man får lagt unga. Det er tross alt langt over sengetid og ungene er, som vårt barn, så vant til strenge rutiner at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg om ikke de legges i vanlig tid. I vårt tilfelle resulterer dette i hylskriking, supersinne, tramping i gulvet, lett hysterisk latter, løping i ring, litt mer tramping og ro først rundt kl 24… Derfor har vi nå byttet rom etter tre netter med Knattedisko, cabaret, trylleshow og alskens moro 50 meter fra balkongen. Og det er her turoperatørens rolle virkelig kommer frem. For der den greske resepsjonisten ikke kan fatte at det er et problem at det er et show utenfor døra vår da det faktisk er ferdig så tidlig som kl 22, så forstår norske Øyvind at det ikke er forenelig med norsk barneoppdragelse og sengerutiner. Så da legges det litt press fra den ene og den andre siden, og vips så har man nytt rom.

Og det er tryggheten og forutsigbarheten i dette charterlivet som gjør at vi tross alt elsker det. Lillemann kan spise alt han vil på buffeten (som er overraskende variert og god), vi treffer norske folk og rommene holdes rene etter min standard. Det er ordnede former og man får hjelp når man trenger det. Alikevel er det den ene kvelden vi trilla litt utenfor komfortsonen og spiste på en restaurant i et slags sentrum vi ikke visste eksisterte, at vi virkelig nøt ferien. Så dagene uten allerede betalt lunsj og middag kan komme til å bli våre fineste. Livet nytes best utenfor rammene, men fader heller, la oss kalle en spade for en spade – det er litt digg å komme til dekka bord også!

image

Lillemann opprettholder saltbalansen

Den stille dagen

Så var den her. Sommerdagen en hel nasjon frykter og husker. Sommerdagen som fikk en så aldeles forferdelig utgang og som for all tid har brent seg inn i vårt folks minne. For noen familier vil denne dagen for all fremtid være en grusom dag som rev fra dem det fineste de har, for alle oss andre er den kanskje på vei inn i historiebøkene sammen med andre milepæler i vår nasjons historie. Er det for tidlig å gå videre?

Da jeg hadde gitt Lillemann smokken grytidlig i dag, så jeg ut over en blikkstille Tyrifjord. Utøya lå svøpt i en tett varmedis langt der i det fjerne, og ut av det blå begynte det å dryppe fra himmelen. Det var som om naturen og fjorden gjorde seg klar for det tunge døgnet som så vidt hadde begynt. At de gråt før alle andre skulle gråte. Jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket og tenkte på alle de som nå startet på nok en tøff dag i sin sorgprosess. En sorg som skal vare livet ut og som, for de, bare så vidt har begynt. For tre år siden skulle jeg begynne på vår aller første prøverørsbehandling, i dag er jeg mor. Da gråt jeg for de unge AUFerne der jeg satt målløs og vantro og fulgte BBCs sendinger fra hotellrommet i Split. I dag gråter jeg for mammaene og pappaene.

Det legger seg et slags slør over sommergleden akkurat denne dagen. Det virker som fuglene drøyer det litt lenger før fuglesangen begynner, blomstene soler seg ikke like mye i glansen og vinden holder igjen – en liten stund til… Bare lenge nok til at det er akseptabelt. Bare akkurat så lenge at vi rekker å starte dagen respektfult. Jeg tok morgenbadet i en fjord som holdt 10 grader mer enn den gjorde for tre år siden. Ikke en båtmotor forstyrret roen. Ikke en fisk vaket. Ikke en gang andefamilien på ti var ute etter frokost. Det var som om Tyrifjorden og alle dens innbyggere og feriegjester holdt pusten. At vi var på vei til å gå gjennom dagen som om den ikke finnes. Som om vi helst skulle vært et annet sted. Split for eksempel.

Men mens luften står stille og varmen blir påtrengende, så våkner vi til liv. Vi svømmer og bader, fuglene begynner å synge, på radioen spiller de glad sommermusikk og vi tar en båttur. For vi kan ikke sitte i ro og la en hel dag gå. Vi kan ikke la gjerningsmannen ta fra oss en hel feriedag. Det fortjener ingen, verken de overlevende, etterlatte, gjenlevende – og aller minst han som er skyld i dette. Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var, følelsene jeg fikk eller hvordan Oslo ble en rausere by i noen uker, men nå vil jeg nyte dagen og la de som sørger få sørge. Selv skal jeg minnes og leve videre – fordi jeg gjør det.

 

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden - Utøya i det fjerne.

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden – Utøya i det fjerne.

 

Trysilpåskeminner

Påska i Trysil er magisk. Den er Rydell og Quick, Knettsetra, grillpølser og øl i snøgrop. Det er venner, bekjente, ski og solkrem. Og det er snø, slaps, SPA, innekos, peisvarme og hyttequiz. Jeg har hatt noen helt fantastiske påskedager med Ingeniøren og hyttenabovenner; nå er Trysilpåskelivet HELT forandra – og jeg jobber litt med å like det…

Etter å ha lengtet etter barn i flere år, er det kanskje for mange helt bak mål å savne livet man hadde før man ble mamma. Ikke minst vil alle de som ikke lykkes føle det som en slags hån mot deres tap og følelse av ufullstendig familie. Men gurimalla som jeg savner å stå på ski med mannen min, ta en øl i bakken og glemme å lage middag! Å la klokka bare gå og kjenne fornemmelsen av vår midt i vinterlandskapet; det er noe helt spesielt ved den følelsen.

Men sånn er det ikke lenger. Vi bruker overraskende mye tid på planlegging, og gjennomføringen blir ca halvparten så koselig som man har sett for seg. Vi tenker at Lillemann vil stortrives, og glemmer at han syns livet er best så lenge vi syns det samme! Og strengt tatt så skal det ikke mer til enn at vi er sammen alle sammen – da er ettåringen storfornøyd, trygg og superglad! Så i dag jekka vi ned planene til kjellernivå, tok med oss sekken full av pølser og Marie-kjeks og dro bort til hyttevenner med små barn – og bare satt der. Og for en fantastisk dag det har vært! Vi har akt, gravd i snø, gått i ring, spist pølser og melon i skjønn forening. Vi har sett vov-vov og sagt hei til alle som går forbi på ski. Vi har tegnet skattekart og sunget bursdagssang på etterskudd for Ingeniøren. Vi har rett og slett hatt en vårdag i PåskeNorge på de minstes premisser. Og det har jaggu ikke vært så gæli når jeg tenker meg om…

Og så – på vei hjem går vi forbi ei hytte fylt til randen av gamle bekjente av mannen. Og de hilser på Mini og meg, og i lilletåa kjenner jeg en svak rykning mot verandaen og solveggen. Ja, jeg savner det – som tusan! Men etter en god middag, noen små glass vin, Adils Hemmelige Dansere og en sovende Lillemann, så kjenner jeg at livet som kjedelig småbarnsmor i Trysilfjellet er helt greit det også. For det er en tid for alt og alt har sin tid. Nå er det Lillemann som spiller hovedrollen, og jeg merker at jeg har utrolig godt av å ta et skritt til siden og slippe han til. Så nå hviler hver eneste muskel i hele kroppen og jeg er egentlig sjeleglad for at jeg ikke står utenfor SkiPuben med ski, staver, ryggskinne og hjelm i et optimalt kaos og lurer på hvordan i all verden jeg skal komme meg opp til hytta…

Fortsatt god Langfredag!

"Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?"

«Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?»