Engler i hvitt

Da jeg ble mamma kom det litt brått på. Fire overraskende uker for tidlig. Fødebagen var ikke pakka, bøker var ikke lest, kontrollfreaken var ikke klar!

I dag er det Verdens PrematureDag. En dag der vi som har opplevd å få livene våre endret for alltid litt for tidlig, setter oss ned og tenker på hva som ble, hva som kunne ha blitt. En dag der vi sender en tanke til alle dere som akkurat nå sitter ved siden av de bittesmå Superheltene deres og ber en bønn, holder pusten, føler dere som fisk på land i en verden full av skremmende lyder, ukjente mennesker, slanger, rør, ledninger og tynne, spede barnestemmer.

For livet på en nyfødtintensivavdeling er så langt fra det man ser for seg når man begynner den lange og spennende reisen mot foreldrerollen. Det lille, varme nøstet ditt ligger ikke inntil deg og lager ørsmå gryntelyder. Hun ligger alene i en kuvøse i en annen etasje. Og han som sparket så hardt i ribbeina dine for noen timer siden stelles av noen andre mens du har blitt statist i ditt eget liv. Utilstrekkeligheten kan føles så overveldende, sikkerhetsnettet er så til de grader fjernet under føttene dine.

Men så er de der, Englene i livet ditt. De som sitter og våker ved din sønns seng hvert minutt av døgnet, både når du er der og når du hviler. De som holder han i hånda når de må hjelpe han å puste. De som er der for han når de må koble på respiratoren. De som får det første smilet om morgenen etter en hel natts uforstyrret søvn. De som ser den fortvilte mammaen, den rådville pappaen, de skrekkslagne besteforeldrene. De fantastiske, omsorgsfulle, hjertevarme sykepleierne.

Så i dag vil jeg hylle dere. Dere som står på hver eneste dag og natt. Dere som leser Anna Karenina ved siden av et fremmed barn og ikke hjemme i egen seng. Dere som krever et ekstra minutt fra overlegen fordi foreldrene trenger det. Dere som veileder i første bleieskiftet så ikke ledningene, men det nyfødte barnet er det den nybakte faren ser. Der er klipper for så mange, sikkerhetsnettet vi mangler. Når vi er på vårt aller mest sårbare, når nervene er så tynnslitte at de så vidt henger sammen, når spørsmålene er så mange fler enn svarene, da er dere der med deres tilstedeværelse, varme og omsorg. Dere er forskjellen på grusomt og uholdbart. Dere er styrken når vi ikke lenger finner den. Dere er verdens dyreste og verdens mest dyrebare barnevakt. Uten dere hadde mammalivet mitt blitt alt for kort, og starten enda bråere enn den ble.

Jeg har fått et barn i verdens tryggeste land å føde i. Det betyr ikke at alt alltid går på skinner, men når alt ser som mørkest ut så treffer du en Engel i Hvitt – ta vare på henne, hun fortjener det.

 

iPhonebilder 145

Reklamer

VinglePetter

Jeg er i sjokk. Jeg tror vertfall det er det det kalles. I dag tidlig, i min egen morgentåke, gikk det opp for meg at jeg potensielt kan bli smelt på tjukka om to uker. Det er absurd. Det er for tidlig. Det går for fort!

Sist vi var i prosessen med å bli foreldre syns jeg dagene sneglet seg av gårde. Jeg hadde mark i ræva og lopper i blodet. Jeg ville opp på Riksen og bare sitte der til det var over. Nå gjør hus og hytte, Lillemann og Bikkja dagene for korte og timene for få. Og enda jeg har gått på nesespray litt lenger enn man egentlig må, så føles det som jeg begynte med den i går. Og med sjokket følger alt det andre. Redselen, betenkelighetene, vurderingene. Vil jeg egentlig ha et barn til? Jeg har det jo så fint med han jeg allerede har.

For på et vis så har jeg aldri helt klart å tenke at det kommer noe etter den lange sykehusprosessen. Forrige gang tenkte jeg ikke lenger enn til graviditetstesten, og så vet jeg egentlig ikke hva jeg så for meg skulle skje. I mine øyne var liksom jobben gjort da; kom vi oss dit så var vi på en måte i mål. I dag vet jeg hvor feil det er, men kanskje det egentlig er bra. Delmål i verdens lengste tålmodighetsprøve er lurt. Man må lære seg å ta en dag ad gangen, en periode etter en annen.

Men denne gangen vet jeg hva jeg går til. Hele veien. Jeg vet hva som venter i den andre enden av svangerskapet. Jeg vet at ting kan gå galt. Jeg vet at det gjør skikkelig vondt. Jeg vet at premien er den største man kan få. Men jeg får en snikende magevondt og blir overveldet av trøtthet og angst. Tør jeg dette en gang til? Tør jeg å stole på at legene og jordmødrene har kontroll denne gangen? Tør jeg egentlig å bli gravid en gang til? Vil jeg satse på at kroppen klarer det og at jeg får oppleve en barseltid som de fleste andre får? For denne gangen er jeg ikke lenger like trygg. Trygg på at jeg skal føde på det tryggeste sykehuset i det tryggeste fødelandet. For nå vet jeg hva som kan skje.

Så nå har jeg blitt en liten VinglePetter. Jeg vil og jeg vil ikke, jeg tør og jeg tør ikke. Jeg er redd for å ikke ha kjærlighet nok, tid nok, mot nok og styrke nok. Jeg er redd for å mislykkes, feile, stikke av, trekke meg, falle ut. Redd for å ta feil valg, ofre kjærligheten for å få barn, glemme meg selv og min absolutt bedre halvdel. Og så er jeg redd for å ikke strekke til for alle. Leve et liv med konstant dårlig samvittighet, bergtatt og fanget av tidsklemma. Jeg er redd for å ikke være god nok. Jeg er redd for å gå glipp av livet.

Men hvordan skal jeg leve livet om jeg ikke tør å hoppe? Lever jeg egentlig i det hele tatt da?

 

SlitenVinglePetter-selfie på en mandag

SlitenVinglePetter-selfie på en mandag

Årets beste påskeegg

Familien har et helt spesielt påskeegg i år. Schwestan er sprekkeferdig og høygravid og jeg venter på ei litta kul niese eller en søt nevø. Lillemanns kusine er superklar for storesøsterjobben, men skeptisk til bæsjebleier. Og når tante ser på ettåringen ser jeg et lite snev av skepsis. Og jeg kunne ikke vært mer enig med henne…

Vår lille smilemann har vist seg å ha et ganske høylydt og voldsomt temperament. Det er ganske slitsomt. Tante syns det er litt godt å se. Jeg tror vi har vært litt for heldige så langt, og får igjen nå. Det måtte jo være litt protest i andre enden av smilet… Og så går tankene til vårt eget lille prosjekt. Vi har ikke ventet til den mulige storebroren nesten er fire før vi setter i gang med nummer to. Vi er ikke i nærheten av å være ferdige med bleier selv om Lillemann syns det er fryktelig barnslig å ligge på stellebordet. Vi har ikke lært bort mysteriet med gaffel eller skje enda, og enda mindre fått på plass de ordene man trenger. Mister jeg verdifull tid med eldstemann ved å stresse inn i en ny graviditet? Taper vi på å bruke tid på hormoner og i sykehusganger eller vinner vi på å kanskje kunne få to tette?

Jeg nyter de gode stundene om dagen. Kosen, oppdagelsene, læringen og treningen. Jeg nyter å finne tilbake til kjærsten min, ha tid til å lese en avis under sovetiden og rom til å gjøre egne ting. Hvor mye av dette mister jeg om vi lykkes og får et nytt barn tett opp til det vi allerede har?

Jeg er spent og usikker. Det finnes ingen garanti for at vi blir fler, men om vi blir det så håper jeg at jeg både får med meg Lillemanns store steg inn i sin uavhengighet og frihet, og den nye lille byltens store og varme tilstedeværelse. Men først skal vi heie frem Tante Schwestan i innspurten og glede oss over et nytt lite menneske i kaoset. Nå vil vi treffe deg snart, lille skatt!

20140415-122947.jpg

Vil du se flere bilder fra Hyttehyggen? Følg meg på Facebook (Jannoramablogg) og Instagram (@jannoramablogg)

Finn din egen Urkvinne!

Vi er inne i en ny tidsalder; de naturlige fødslers epoke. Av en eller annen grunn skal man i disse dager finne sin indre Urkvinne, og i og med at svært få av oss finner henne på jobben, så ser det ut til at vi velger å lete etter henne når vi er i vårt mest sårbare, smertefulle og nedverdigende sted i livet – når vi føder. Som om ikke det er fælt nok fra før!?!

I det siste har flere av mine nærmeste venninner, og meg selv, meldt oss på fødestatistikken og skjenket en ny liten verdensborger til samfunnet. Og stadig oftere føler jeg at jeg hører mantraet «Jeg ønsker virkelig å føde naturlig. Jeg vil så gjerne være til stede hele fødselen!» Tro meg – du går ikke akkurat glipp av at barnet ditt blir født om du takker ja til litt droger! Jeg er klar over at det i de aller fleste tilfeller ikke er nødvendig med verken epidural eller andre hjelpemidler, og det er klart at det kan gi både senskader og lengere fødsel; men fy f…. som jeg digger han som kom på ideen om at man kanskje ikke trenger å ha det så vondt når man setter et nytt, lite menneske til verden!

Da vannet mitt gikk, var det fortsatt fire uker til termin og fødebaggen var over hodet ikke pakket. Jeg våknet kl 03.00 på natta og var svært i tvil om jeg var i fødsel eller om jeg rett og slett opplevde et meget sjeldent tilfelle av akutt inkontinens. Etter å ha Googlet en times tid vekket jeg Ingeniøren og sa at jeg trodde det skjedde noe. Han svarte med å snu seg over på den andre siden og sove videre… Den fatale feilen lå i bruken av ordet tror, jeg gjør ikke den igjen!  I stedet gjorde jeg et nytt forsøk og etter en liten time satt jeg og småskvetta fostervann på vei inn til sykehuset. Jeg var selvsagt skråsikker på at jeg var ei av disse damene som kom aaaalt for tidlig inn til føden og at vi kom til å bli sendt hjem etter et par timer. Sånn gikk det altså ikke. I stedet for små, skjeve smil og lett risting på hodet ble vi møtt med riemålere og jeg vet ikke hva, og før jeg visste ordet av det stod det ei jordmor foran meg og uttalte den sjukeste setningen jeg noen gang har hørt; «Kan jeg få lukte på bindet ditt?». Det var som om tiden stod stille da jeg med vantro i blikket ga henne det hun ba om. Der og da bestemte jeg meg, igjen, for aldri å bli jordmor, og Urkvinnen min krympet seg der hun satt på en liten krakk i hjørnet.

Det var seks timer siden vannet gikk og 24 timer senere skrek jeg etter hjelp mens Urkvinnen hånlo fra lenestolen sin. Som jordmødre flest tilbød også min (den femte i rekken – ble seks før vi var i mål) meg akupunktur. Akkurat som tre nåler i panna skulle hjelpe meg nå! Jeg spøy som en gris og banna som en bryggesjauer, grep tak i Ingeniøren, så han dypt inn i øynene og med min groveste, mørkeste og skumleste stemme sa jeg de bevingede ord «Skaff meg epidural – NÅ!!!» Schmikk – schmakk så var drenet på plass og etter sjokkerende kort tid gikk jeg fra bro til bue og sank så dypt ned i fødesenga som man kan. Ingeniøren kom tilbake fra pølsepause med løkånde og colabrus, og møtte ei smilende kone som holdt show for de ansatte og nøt noen sårt tiltrengte timer hvile. Ingen hadde sett at Urkvinnen hadde låst seg inn på badet.

Og som om ikke nedverdigelsen ved å la andre i det hele tatt vite at man har på seg bind er stor nok, så skjedde det som skjer når man har født alt for lenge – man topper jakten på Urkvinnen med å bæsje på seg foran et helt team med fremmede og med blikket festet på sin elskede. Man sikler og stønner, gråter og vræler og hele sjela vrenges og vris opp. Og midt oppe i dette vil man altså lete etter Urkvinnen i seg – og bevise hva da? Er det ikke mer enn godt nok det du allerede opplever? Har jeg født dårligere enn andre fordi jeg takket et høylydt ja til litt hvile midt i mitt 36 timer lange maraton? Er jeg mindre kvinne siden jeg måtte klippes opp og få hjelp av en sugekopp og en lege som tok spenntak mellom beina mine? Min Urkvinne var så visst til stede under hele min fødsel, selv om hun gjemte seg og ikke syns det var noe særlig moro. Kanskje jeg har en dårlig og litt feig Urkvinne, men en ting er helt sikkert; jeg trenger ikke møte henne en gang til! Jeg har ikke behov for telys, røkelse og nåler i hodet. Jeg ønsker ikke føde i et badekar i stua med hele familien nynnende ved siden av meg.

Ære være dere som føler det er rett og kjenner dere trygge på det, men kan dere gjøre meg en tjeneste? Ikke snakk om det å føde uten smertestillende som en naturlig fødsel, og degrader oss andre til juksefødere. For min fødsel er ikke noe dårligere enn din! Og den var helt naturlig for meg.

Babyføtter