Foreldremøte

Så har vi altså væt på vårt første foreldremøte. Jeg har aldri følt meg så voksen i hele mitt liv! Bare det å si foreldremøte får meg til å skjelve litt, men fy søren så hyggelig det kan være! Og jeg har holdt klar av verv og oppgaver – there’s a first for everything!

Denne uka er et fyrverkeri av innhold og store variasjoner! Foreldremøte i dag – premiere på Edderkoppen på onsdag. Og midt i mellom henting og bringing, lederutvikling, nye ansatte, husarbeid og tørking av snørr pågår det en evig jakt etter tidlige gravidetegn. Kjenner jeg kanskje litt nå? Er det et godt tegn at jeg er litt småkald og kjemper mot kvalmen flere ganger om dagen? Nei vent; det er bivirkninger fra progesterontilskuddet jeg tar, Crinone. Bør jeg glede meg over at jeg ikke lenger kan forme en enkel setning grunnet voldsomme angrep av mangel på ord? Vil puppene mine oppføre seg annerledes nå som jeg har ammet et barn og de strengt tatt er godt brukt? Kanskje de ikke blir like ømme like fort?

Ventetid. Rugetid. Tålmodighetsprøve. Forbanna lange dager. Jeg hater å vente. Vi er vant til å få svar, få visshet, når vi trenger det. Vi er ikke lenger skapt for å ta tiden til hjelp. Vi har åtte ultralyder, 3D-bilder av fosteret, «alle» vet kjønnet før magen synes. Jeg strever med å vente ti dager i uvisshet. Jeg vil vite nå! Jeg vil slippe å lure lenger! Jeg vil ikke lenger ta hormoner som gir meg kviser og kvalme-nå vil jeg videre! Jeg er negativ realist for tiden og anser det som svært sansynlig at vi må igang med TIN-forsøk om en måneds tid. Nå vil jeg bare komme dit. Skylle ned skuffelsen med rødvin i høstmørket og prøve igjen. Jeg vet at jeg ikke kan vite, men jeg føler at jeg vet.

Velvel, jeg får ikke endret på det. Jeg kan ikke påvirke noe mer. De barna vi skal ha kommer til oss når det er deres tid. Vår oppgave er å vente på dem. Og gjennom det lærer vi oss kanskje å vente tålmodig på alle de små utredningene, historiene og «skal barene» vi vil møte i årene fremover.

 

Foreldremøte

Reklamer