Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro

Reklamer

Blå-blått slag i likestillingstrynet

Vi visste det kom. Mange er til og med for det. Noen mener det kan kalles valgfrihet og puster lettet ut mens de tenker at de endelig kan styre over egen familie igjen. Jeg har et hjerte som blør for fedrene og en tungsinn over likestillingens stadige angrep fra en gammeldags og bakstreversk landsledelse. Fedrekvoten står for fall…

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har ikke bare klart å erte på seg hele landets homofile og alle vi som føler at denne gruppen fortsatt har et særlig behov for fortsatt fokus fra nevnte minister. Frp’s utvalgte har med sine uttalelser og kampsaker på kort tid lagt seg ut med de aller fleste med et brennende engasjement for likestilling her til lands. I likhet med Bent og Erna har hun tatt til orde for endringer som uten tvil er med på å gjøre forholdene for unge kvinner langt vanskeligere i årene fremover, og nå går de til angrep på en av mennenes nylig ervervede rettigheter også. Og det kan synes som om det er noe man ikke helt har skjønt, når man sier at dette er til det beste for barnet. For hva legges til grunn for det? At mor er flinkere til å passe barn? At far ikke er en egnet omsorgsperson? At det er bedre at mor får lavere lønn, taper i karrierestigen, blir minstepensjonist og avhengig av mannens inntekt? Er det bedre for barnet at det opplever at mor passer best hjemme, mens far har viktigere oppgaver å gjøre, ute i samfunnet?

Jeg opplever et markant skille i Ingeniørens pappaliv; før og etter pappapermisjonen. En pappa med de beste intensjoner, og et enormt ønske om å mestre sin nye rolle, har etter 12 uker hjemme en ro og trygghet i papptilværelsen han aldri ville fått uten å ha regjert på hjemmebane. Lillemann går vel så mye til pappa som til mamma, og mellom oss er vi langt på vei mer likestilte enn vi var før Ingeniøren stelte hjemme. For jeg tror de færreste av oss kvinner faktisk slipper mannen til uten at vi må. Det er alt for lett for oss å ta ansvaret og heller klage litt på at man må gjøre alt selv. Det er for enkelt å lene seg på puppene og si at man tross alt ammer, og derfor må være mest hjemme. Og det blir for dumt å snakke om at kvinnen mister permisjon ved at far har fått en dedikert kvote. For som det står i «VG mener» i dag, 28. juni 2014, «Men dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen, bør konsekvensen være at den faller bort. Velger man å takke nei til en velferdsgode erstattes det ikke på andre områder heller.»

Lik rett til foreldrepermisjon ble innført i 1978, men ti år etter var det fortsatt under èn prosent av alle norske fedre som benyttet seg av denne rettigheten. Først da fedrekvoten ble innført begynte mennene å være hjemme med barna, og det er etter mitt syn sjokkerende naivt å tro at vi ikke vil se fedrenes returmarsj til kontorpulten og møterommene om Horne og hennes hær får det som de vil. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta ut noen uker med permisjon, men jeg tror både mor og arbeidsplassen i mange tilfeller vil gjøre det de kan for å beholde far i arbeid. For hvilken arbeidsgiver ønsker at arbeidstakere skal være hjemme i lengere tid, være seg kvinne eller mann? Og hvor mange mødre vil vel ikke være hjemme med dette dyrebareste de har så lenge de kan?

Når Unge Høyre nå går ut og mener at Hornes forslag er alt for puslete, og at fedrekvoten bør fjernes fullstendig, ja så blir jeg rett og slett usikker på dette ungdomspartiets kunnskap om arbeidslivet og hvordan dette fungerer i dag. Jeg begynner å tvile på om de vet hvordan unge kvinner sliter med å få seg gode jobber fordi det forventes at de snart skal ut i permisjon. Jeg lurer på om de i det hele tatt er opptatt av å sørge for at de barna som nå vokser opp skal komme inn i en verden som minner om det årtusenet vi er i, eller om de lengter etter en svunnen tid der mor står ved kjøkkenbenken og far røker pipe etter en lang da på arbeidet. Det hele minner meg om det konservative USA og det knyter seg i magen min.

For jeg føler at jeg sakte men sikkert knebles og sendes tilbake til et kjønnsrollemønster jeg tror de aller færreste savner. Jeg vil at min sønn skal vokse opp i et samfunn der det er like naturlig at han er hjemme med det lille barnet som at hans kjærste er det. Et samfunn der fedrekvote er helt unødvendig, og Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger maser om valgfrihet til familiene, rett og slett fordi alt annet enn delt foreldrepermisjon er helt unaturlig og fremstår tullete. Men vi kommer ikke dit med den løsningen Horne presenterte i Aftenposten i går. Den løsningen tar oss tilbake i tid og ikke inn i fremtiden. Den løsningen er tilrettelagt for arbeidsgivere og menn som syns det er litt kjedelig å henge med ungen sin og ikke kollegene i noen uker. Det er en populistisk løsning uten ryggrad og ansvar for det samfunnet vi skal leve i, både kvinner og menn, med like muligheter og like rettigheter.

Og Horne; ikke gjem deg bak ungen min når du tar fra han retten til å være sammen med Ingeniøren flere uker i strekk. For det er ikke det beste for han å ha en mamma med stålkontroll og en pappa på prøve. Det er ikke det beste for han at samfunnet gjør det lettere for mennene å slippe unna og enklere for mor å ta fra far en unik periode i livet. Ikke send oss tilbake til 60-tallet, Horne! La oss fortsatt være et foregangsland på likestilling, og sol deg i glansen av det når andre leter etter de gode eksemplene! Ta ansvar og sørg for at vi fortsetter med god fart inn i fremtiden, for barnas beste…

 

Hanoghenne

Så glad blir man for ny kjele…

Kvinner – foren eder!

Noen ganger så tenker jeg at jeg la meg i et fritt, demokratisk og velfungerende land den 9. september 2013 – og så våknet jeg i et konservativt mini-USA med hang over, dagen derpå. Hva skjedde egentlig med det fine landet mitt og innbyggerne? Falt vi alle inn i et slags koma der bompenger og det nye designet på Statoil-koppen er det eneste som får oss til å reagere? Er det bare Susanne Kaluza som har vært oppe om morgenen og fulgt med i timen?

Nå klarer jeg virkelig ikke å holde kjeft om hvor fantastisk provosert jeg blir av at to kvinner, stemt inn i regjering i stemmerettsåret 2013, klarer å kødde det så vanvittig til for sine medsøstre. To kvinner hvor vertfall en av de har yndet å kalle seg feminist i det offentlige opp til flere ganger og sågar kritisert kvinnelige partifeller for å skifte til mannens etternavn når de gifter seg. Tror disse to at de har kommet til sine posisjoner utelukkende på egenhånd? Er de virkelig så historieløse?

Og hva har egentlig skjedd med oss kvinner? Sitter vi i sjokk og vantro og tenker at dette ikke skjer? At vi ikke skal trenge å si til døtrene våre at «En gang i tiden betød vi kvinner noe i samfunnet. Vi var en del av fellesskapet og vår arbeidskraft ble satt pris på. Vi var ikke bare en brikke i et politisk spill, men en viktig ressurs på lik linje med mennen og alle våre helsemessige behov og rettigheter ble ivaretatt av helsevesenet uten at vi måtte dra til nabokommunen for å finne en lege som ville utføre legegjærningen etter norsk lov og ikke utelukkende etter eget forgodtbefinnende.» Og hvor er stemmene til alle dere som stemte dette blåblå marerittet frem til makta for et halvt år siden? Dere som lot dere forføre av to barnehageopptak og frihet til å velge i familien. Dere som nå har fått det svart på hvitt at: «Det anslås at endringen (i fordelingen av uker i foreldrepermisjonen, red.anm.) vil gi en mindreutgift på 35 mill. kroner i 2014. Det legges da til grunn at deler av den permisjonen som uten regelendringen ville blitt tatt ut av fedre i 2014, nå vil bli tatt ut av mor. Siden mødre i gjennomsnitt har lavere inntektsgrunnlag enn fedre, gir dette mindreutgifter til ordningen.» (Hentet fra tilleggspropososjonen til statsbudsjettet, side 143.) Gremmes dere så grundig at dere ikke tør å si fra at dere ikke vil at det skal være en opplest og vedtatt sannhet i statsbudsjettet at kvinner tjener så mye dårligere enn menn at staten vil spare 35 millioner kroner på at vi er hjemme og ikke mennene våre? Jeg håper det, men dessverre er jeg redd dere har blitt strutser og stukket hodet langt ned i sanden.

For hva er det egentlig som skjer når Vampus, med sin klare og tydelige røst plutselig stemmer mot sin samvittighet? Tror virkelig hun, Bent Høye og Erna Solberg at reservasjonsretten blir en enklere kamel for oss å svelge dersom de overfører det vanskelige og upopulære valget til kommunestyrene? At det blir greiere for meg å akseptere at en skinnhellig lege fra Indre Grukk sitter og sier på Nyhetene at «Nei, han får ikke dårlig samvittighet overfor kvinnene, for man må se dette i det store bildet, og da vet han at det er han som har rett!» Det dreier seg på ingen måte om det store bildet for den 16 år gamle jenta som har dumma seg ut og blitt gravid med en mye eldre gutt. For henne dreier det seg om det lille bildet – hennes eget, helt ferske liv! Hvordan skal resten av det livet bli etter at hun har snakket med denne legen som helt uten ansvarsfølelse overfor sin pasients fremtid utelukkende tenker på sin egen overbevisning og eget sjelsliv! Jeg grøsser ved tanken på at mine egne nieser eller eventuelle døtre skal komme i en så bunnløst nedverdigende situasjon – i Norge! Og det fordi våre folkevalgte politikere velger å stemme mot sin samvittighet for å redde en regjering på gyngende grunn.

Kjære kvinnelige Høyre-politikere – er dere virkelig så maktkåte at dere ikke ser hva dere er med på å gjøre? Ser dere ikke at dere er med på å gjøre likestillingskampen til en parantes i dagens samfunn, degradert til noe vi kjempet for i en annen tid. Dere spytter på alle de kvinnene som brant BHene sine og stod på barrikaden for å få innført loven om selvbestemt abort og retten til å bestemme over egen kropp. Tror dere virkelig at hverdagens likestillings-Norge er så fantastisk som det ser ut som på papiret? Tror dere at unge kvinner mellom 25 og 35 får flust av jobbtilbud og aldri blir silt ut av søkerbunken fordi de er midt i barnefødealder? Det blir ikke likestilling og likelønn i Norge før det er like sannsynlig at en mannlig ansatt blir borte omtrent like lenge som en kvinnelig ansatt ved en familieforøkelse, og da kan ikke dere jobbe for å undergrave kvinnen i samfunnet ved å la de få dårligere rettssikkerhet på legekontoret og lettere tilgang til flere uker hjemme med barnet sitt.

Og til alle mine medsøstre som ikke hever stemmen eller ikke har signert mot reservasjonsretten her; nå er det på tide å få huet opp av sanda og henda ut av cupkacesrøra – det er ikke greit at vi sendes tilbake i tid! Det er ikke greit at Ingeniøren får kritiske spørsmål om mine feministiske ytringer på Facebook og Twitter på julebord. Det er ikke greit at unge kvinner ikke ser poenget med 8. mars. Det er ikke greit at vi lar et reliøst fundamentert parti med en oppslutning på 5,7% styre fremtiden til våre døtre. Det er ganske lukrativt å være lege – la oss gjøre det like lukrativt å være kvinne!