Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.

 

Lillemann tegner

 

Fornemmelse av høst

Sola skinner fra skyfri himmel, kløverblomstene står standhaftig i stikanten og noen går fortsatt i shorts, men noe er på vei til å endre seg. Det er mørkt ute når klokka ringer om morgenen. Lungene fylles med frisk, klar luft og nesetippen farges lett rød på vei til bussen. Vi aner en fornemmelse av høst, endelig kan vi trekke inn og ta på ullsokkene.

Altså, jeg er et sommermenneske, det er det ingen tvil om, men det er noe helt spesielt med stearinlys, ullteppe, og toppen av kransekaka; fyr i peisen! Den lune varmen brer seg ut i rommet, omfavner oss og tar oss i armkroken. Fyller huset med en særegen lukt og gir et løfte om en varm vinter – inne. Vi trekker beina opp under oss, tar frem den nattmørke sjokoladen og setter oss litt tettere inntil hverandre.

Høsten er tiden for de store grytene med langkokt kjøtt, de mørke kveldene med rødvin i sofakroken, de lange middagene med venner man ikke har rukket å se mellom bading og soling i sommermånedene. Det er lange turer i fargerike omgivelser, syltynn is på gårsdagens vannpytt, hestekastanjer som popper i det de treffer bakken og avslører sitt dype, mørke indre. Lørdager med sprutregn og bollebaking, dager der de dårlige klærne må bli liggende inne og de fornuftige blir med ut, og kakaobartene får selskap av små kremdotter på nesetippen. Høsten tar oss i hånda og følger oss inn i enda mørkere tider, enda kaldere kvelder, enda kortere dager.

Denne høsten vil jeg nyte alt det beste og fylle dagene med små, fine ting. Lage store bladbuketter med Lillemann, grille pølser i fjellet og kjenne varmen bre seg i kinnene når man endelig kommer inn etter en lang dag ute. Jeg vil fyre i peisen og spise frokost til lyden av sprakende ved og skravlende sønn. Og jeg vil leve livet mitt til det fulle mens jeg venter på ny behandling på Riksen og nytt forsøk på å bli mamma til to. Og mens vi venter skal jeg vertfall ikke fryse…

Velkommen oktober – vi har faktisk venta litt på deg…

 

Peiskos

Kreftfri Jubeldag!!!

I dag har det endelig skjedd; Hr. Kreft har forlatt vårt hus! Og nåde han om han kommer tilbake!

10 år med etterkontroller er over for Ingeniøren og nå er han frisk. Vi har ikke lenger årlige kontroller å forholde oss til, prøver som må taes i tide, den alltid tilstedeværende, bittelille usikkerheten. Fra nå av skal han ikke forholde seg til laboratorier eller lange MR-undersøkelser. Legen har smilt og ønsket han lykke til. Sykepleieren har med strålende øyne og klar røst proklamert at han er på venterommet for siste gang. Hun har til og med bedt oss om å feire! Og det skal vi. Vi skal feire en vel kjempet kamp for livet. En kamp så alt for mange kvinner og menn, unge og gamle må kjempe hvert eneste år. Hver eneste dag.

Champagnen ligger til kjøl – i dag skal vi feire det vi har!

For etter noen nervepirrende dager med overstimulering og hCG-nivå for høyt til å være «ikke gravid», har vi i dag fått det endelige svaret; kroppen har rydda opp. Det gikk ikke denne gangen heller. Men det kan gå! Vi vet at det er en mulighet. Det gikk jo nesten! Og i fryseren ligger to små håp som bare må overleve tining før de får flytte inn på prøve; håper en av de finner seg godt til rette…

Men i dag er en solskinnsdag. En magisk dag vi har ventet lenge på. En dag vi aldri kommer til å glemme. Uansett hvor stort ønsket om et nytt barn er, så overskygger det aldri viktigheten av å ha hverandre. Og noen ganger har man kanskje godt av å bli minnet på nettopp hvor heldig man er. Vi vil aldri helt slippe unna da Ingeniøren må fortsette å få testosteroninjeksjoner resten av livet, og arret som går nedover hele magen vil aldri bli borte. Men selv om det er der, vil spøkelset som fulgte med på avstand før være borte for alltid. Og når jeg tenker meg om, så ser jeg ikke lenger arret. Jeg tenker ikke lenger på hva som har vært. For når Lillemann stråler opp og den lille Mini-Ingeniøren holder hardt rundt pappaen sin så vet jeg at pappaens seier er så uendelig mye større enn jeg noen gang kan forestille meg. Han er frisk, balleløs og pappa. For noen år siden ville det aldri vært mulig!

Så i dag, når korken sprettes og vi synker ned ved siden av hverandre og lar ett lettelsens sukk gå gjennom rommet, så skal jeg sende en tanke til alle de som hver dag gjør en forskjell i helsevesenet. Som vier livet sitt til forskning. Som tvinger 25 år gamle jyplinger til å fryse ned sæd. Alle de som har en hånd å holde i, som tørker en nesten usynlig tåre på vei ned mot en utgrått pute. Alle de som holder mot oppe og vonde tanker nede. Som kjemper mot statistikker og syke celler.

Tusen takk for at dere finnes!

Tusen takk for den jobben dere gjør!

Uten dere hadde jeg ikke hatt familien min.

 

Vi skal feire det vi har!

Vi skal feire det vi har!

Google-schmoogle!

Festesmerter, tidligtegn, symptomer for de som har testet positivt, bivirkninger, prikking i puppene – altså; jeg kunne holdt på i en evighet – jeg er Dronninga av Google igjen. Jeg vet det er dumt, jeg vet det er unødvendig, men jeg klarer ikke la være!!!

Vi venter og venter. Vi har ruga i 7 dager. Det er 9 dager siden egguttak. Tiden snegler seg av gårde selv om dagene går i ett og jeg knapt rekker å slenge rompa nedom sofaen. I dag har jeg kjempa som en helt mot verdens tyngste øyelokk til tross for spennende temaer på lederutviklingsseminar. Da jeg kom hjem var jeg på nippet til å gå opp på loftet og hente ned gravidebuksene mine. Jeg får nesten ikke puste i de vanlige buksene mine og er så hoven i magen at jeg er usikker på om jeg ser feit eller gravid ut. Det murrer og kniper, og jeg Googler og leser.

Da jeg var gravid med Lillemann Googlet jeg så mye at jeg stort sett lå i fosterstilling og fikk Google-forbud av jordmora mi. Jeg var klin gæren og livredd for å miste det lille der inne som klora seg fast. Så langt i denne prosessen har jeg ikke vært det spor bedre enn forrige gang på ett eneste felt, så jeg vil ikke bli spesielt overraska om historien gjentar seg…

Ingeniøren er rolig som dagen er lang. Han har alltid trua til det motsatte er bevist. Og mens jeg stresser, kjenner etter, ringer han på jobb for å fortelle om dagens utvikling, ser han på bil med plass til to bilseter, vogner, utstyr, bikkje og bur – og oss. Jeg glefser og han ser undrende tilbake. Jeg minner på, han kommer på. Det er ikke barebare å være Prøverørsfar heller! Ikke kjenner man på vondtene. Ikke føler man hormonenes herjinger. Og ikke står man midt oppi det til enhver tid. Jeg unner ingen å gå gjennom alle prøvelsene og rundene, men jeg kunne kanskje ønske at han måtte gjennom en liten, lett pinlig undersøkelse eller sjekk… Bare sånn at vi kunne delt det litt!

Så mens vi venter på gode nyheter eller bare informasjon så går livet rundt oss sin vante gang. Det er ingen som ser det på oss eller vet hva vi venter på. Og i mellomtiden sørger vi for at dagene skal gå så godt på skinner som mulig for Lillemann, Bikkja og oss voksne. Vi føler selv at vi henter inn voksenpoeng på voksenpoeng, og i tillegg til hjemmelaget kjøttkaker i går og lapskaus i dag og storhandel for resten av uka nå i kveld, ja så har vi jaggu bestilt og fått levert ved for vinteren også!

Så nå er det bare å komme; Lille Frø og Høsten – dere er hjertelig velkomne; begge to!

 

VinterVed

VinterVed

 

Let’s get pregnant!

Det er noe veldig rart, noe litt absurd, ved å sette seg i bilen og kjøre av gårde for å bli gravid. Eller for å kanskje bli gravid. For at en fremmed skal plante et bitte lite håp inn i livmoren din. Et lite håp som kanskje har mine øyne og farens lune humor. Det er veldig rart å bli prøverørsgravid.

Man slutter aldri å bli fasinert. Det er så vanvittig at en blanding av Ingeniøren og meg selv har ligget og delt seg i et kjøleskap over natta. At tre små celleklumper, som alle kan bli et lite barn, har levd hele sitt lille liv utenfor min kropp. Og nå har den ene lagt ut på sin livs ferd i det mørke, varme rommet. Der Lillebror eller Lillesøster skal få ører, nese, hjerte og lunger. Hvis han eller hun vil feste seg og bli der. Forholdene ligger til rette, det er bare å flytte rett inn!

Man blir litt fnisete når man går fra IVF-avdelingen og bort til bilen. Man må liksom holde hender, ta litt på magen, for der inne ligger du. Tilbake på sykehuset ligger to til. I en fryser. De venter på å flytte inn hvis du ikke vil. Jeg er såpass realist at jeg nesten allerede har begynt å regne på når innsett av en av de kan bli. Men akkurat i kveld, akkurat nå, skal jeg nyte at du fortsatt svever der inne. På jakt etter et sted å grave deg ned. For hvis du kommer til oss for alltid så blir vi så fryktelig glade og takknemlige! Vi vil gi deg all den kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet du trenger og fortjener. Og du vil være så ønsket og velkommen.

Veien hit har vært så lang, veien videre er enda lenger. Nå begynner de lange, pinefulle ventedagene før vi kan teste og finne ut av om du er der inne fortsatt. Dagene der man kjenner etter, leter, søker, lurer. Dagene der man får alle gravidesymptomene som finnes pluss litt til. Noen fra Crinonen, hormontilskuddet jeg tar, andre fra det enorme ønske om å kjenne noe. Hva som helst! Bare aller helst litt kvalme eller brystspreng. Et lite signal på at dette går veien- er det så mye å be om da?

Og det vet jeg jo at det er. Akkurat som et helt svangerskap, er også disse ukene en tålmodighetsprøve og fint lite annet. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og vente. Hvile når jeg trenger det, la livet leke når det gjør det. Være sammen med gode venner og fin familie. Nyte at sommeren enda ikke helt har forlatt oss og ha det litt travelt på jobb. La dagene gå og bli med på veien. Veien mot et nytt barn eller et nytt forsøk.

Tiden vil vise – og i mellomtiden holder jeg beina høyt og håpet oppe!

 

Vi prøver igjen...

Vi prøver igjen…

Ett dusin egg sa du?

Så har det blitt kikka og målt, telt og vurdert. Dommen har falt og dagen for egguttak er bestemt. Nå er det på tide å nyte en helg med vesentlig mindre snørr og feber enn forrige ukes helgeliv, og mye mere kvalitetstid med mann og barn. Skal bare ha en rolig dag helt for meg selv og bronkitten på sofaen først!

Jeg startet denne dagen med å stå stuck i veien mens jeg venta på at fem lastebiler og to gravemaskiner skulle klare å pelle seg ut av veien forran meg. Hvem i helvete finner ut at de skal flytte en hel forbanna bilpark klokka 07.30 på en helt vanlig torsdag – i ett rekkehusområde!!! Jeg trodde jeg skulle klikke i vinkel og miste absolutt alle hemninger der jeg satt med svetten silende under ulljakke og sjal da jeg var ute av huset for første gang på tre dager og ikke hadde den minste peiling på at det faktisk er sommer i september! Heldigvis var passasjeren i baksetet i meget godt humør og vi ankom barnehagen innen rimelig tid. Først selvfølgelig… Hva gjør disse andre foreldrene egentlig? Er jo ikke sånn at vi er der drittidlig heller! Så i vår familie kommer altså poden til barnehagen som førstemann når mamma leverer, mens far ankommer litt mer sånn etterhvert med stoisk ro og skateboardet under vogna. Jaja… Så får jeg fremstå litt Tårnfridete da – ingen av oss dauer av det.

Inn på banen etter en kort biltur, frem med telefonen for å bestille legetime fra en stappa vogn – privatliv er jo heldigvis ikke noe jeg er så nøye på… Rett opp på Riksen for å ta blodprøver (faktisk ingen kø for en gangs skyld) og så ned på jobb. Noen timer med mail, fakturagodkjenning og skravling med kolleger godt inntyllet i en lett feber- og snørrtåke, før det var på tide å dra opp på Riksen igjen for den avgjørende tellinga; hadde jeg fått i meg nok virkestoffer fra nesesprayen? Har eggene modnet nok? Er det så mange som det kjennes ut som det er?

Og jommen sa jeg smør; her så alt ut til å være i rute! Så da var det ikke bare innbilding at det kjennes ut som om jeg er fire-fem måneder på vei. For det er stort, og det tar plass. Og om du tenker at du føler deg litt hoven når du har eggløsning, og du er kvinne da vel og merke, ja så kan du gange det med 12. Det er ømt, litt tungt og ganske i veien. Men enda lever vi i håpet! Og kanskje kommer magen tilbake, men med bare en huleboer og ikke en hel kartong med egg fra ei frittgående høne med et hissig hormontemperement og litt for dårlig sveis!

I helgen skal vi nyte den overraskende varme høsten og lade opp til det smeller på mandag. Da begynner vi på oppløpet og hvem vet – kanskje vi kommer i mål denne gangen!

 

Egg

 

TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…

Kalealilje

Fase 2

I dag går vi over i ny fase. Overgangsalderen erstattes av en intensiv pubertet og massiv modning av egg. Sprøyter skal settes og magen skal vokse, uten at det er noe annet der inne enn muligheter. I går bare sov jeg. Med hodepine og tunge øyelokk var Supermammaen totalt fraværende og den dårlige samvittigheten snikende.

Etter sykehustimen i går ble jeg helt slått i bakken av realitetene i livet. Den snikende angsten for nok et smertefullt egguttak og redselen for enda et skuffende nederlag, kom kasta på meg da jeg var på det som føltes som en endeløs jakt etter riktig mengde hormoner til sprøyta. Jeg dro fra apotek til apotek og endte opp med to besøk på sykehuset. På spørsmålet om jeg tar Folat begynte nesten tårene å trille, for selvsagt gjør jeg det! Jeg er vel en av de mange som med håp i hjertet tar dette stoffet man ikke visste var viktig i månedsvis – bare for sikkerhets skyld. Jeg tar så mye Folat at jeg nesten tror det begynner å føre til et innbilt svangerskap!

Og i natt drømte jeg til og med at jeg var gravid. At jeg gikk rundt med struttemage og hadde det som plommen i egget. I realiteten har jeg bare masse egg klare for modning og en lang vei å gå før vi vet hvordan det går denne gangen.

Og jeg kan tåle at jeg ikke blir gravid på første innsetting. Jeg kan tåle at det ikke går på første forsøk, men jeg vet ikke om jeg takler det om vi bare sitter med ett embryo denne gangen også. Jeg vet ikke om den skuffelsen, etter så mye jobb, blir mulig å takle en gang til. Jeg vet at det er utrolig mye som skal klaffe, alt skal være optimalt og perfekt, men å måtte begynne helt på nytt igjen en gang til… Da må jeg nok gå noen runder med meg selv først!

Jeg håper de holder det de lover og gjør alt som står i sin makt for at jeg ikke skal ha det så vondt når de ørsmå eggene skal hentes ut. Jeg håper jeg slipper å høre at de avslutter uthentingen fordi jeg gråter. Jeg håper de klarer å gjøre den dagen til en litt bedre dag enn den har vært tidligere. Jeg vet at jeg er en av 1 000, eller kanskje enda fler, som får så vondt, og at det derfor hører til sjeldenhetene, men det er ikke en mindre virkelighet for meg. Så får jeg heller tåle at jeg går til en behandling der legen sier «Da kan du bare kle av deg, så skal vi se hvordan du ser ut», bare jeg kan slippe å ha så vondt – for ingenting.

Jeg skal prøve å ta dagene som de kommer. Ta det med ro når jeg kan og gjøre ting som fyller meg med energi og mot. Jeg vet hva jeg går til, men ikke hva jeg får ut av det. Jeg vet at du er der ute, nå håper jeg du finner veien hjem. For jeg vet hva jeg kan få hvis jeg trosser smertene og ubehaget, biter tenna sammen og stålsetter meg. Og når vi kommer i mål er alt det vonde glemt og utfordringen verdt det.

Jeg håper vi vinner denne gangen!

 

gullegg