Den bråkete julegleden

På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.

Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!

Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!

For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.

Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.

Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…

Storefetter og Lillefetter

Advertisements

Tid for tid til

Det begynner vel snart å gå opp for de fleste at jeg er litt mer enn gjennomsnittet glad i adventstida. Førjul. Den tida da vi setter av tid til hverandre. Da vi trumfer gjennom venninnetreff og gamle tradisjoner. Den tida der vi setter oss ned og skriver hilsner til hverandre, tenker på de vi er glade i, som betyr noe ekstra. De dagene der vi faktisk tar oss tid til å ha tid!

Hvert år så har Ingeniøren og jeg noen faste ting som bare må prioriteres i førjulstida. Jeg har mine venninner – han har sine kompiser, og vi kommer tilbake til heimen fulle av sladder, stemning, nyheter og lyserøde roser i kinnene. Det er så godt! Det er så fantastisk å vite at ingen vil stå i veien for akkurat den dagen, den kvelden, den opplevelsen. I går var jeg på en av mine sånne kvelder, og jeg blir så varm inni meg. Vi er tre stykker som knapt rekker å møtes i løpet av året. Vi snakker om alt, får støtte og latter, bytter svært sirlig innpakkede gaver og spiser store mengder fantastisk god mat. Før var vi på restaurant. Nå har vi fått barn. Det gjør ingenting, for det er vel så godt å kunne krølle beina oppunder seg forran den store peisen som å sitte og bli vartet opp et sted i Oslo sentrum.

I fjor ble bloggen født på dette lille julebordet. En tanke jeg kun hadde turt å lufte høyt for Ingeniøren fikk nye vinger og begynte å ta form. To av mine aller fineste ga meg et hardt, men godt spark bak, og når hverdagen kom begynte jeg å skrive. Meninger og følelser, tanker og ideer. Nå står jeg snart ved en ny milepæl og om få dager lanseres bloggen på ny plattform med større nettverk rundt og i et meget godt selskap. Bloggen forblir den samme, med mitt liv og mine meninger som driveren, men innpakningen blir ny. 18. desember er lanseringsdag, og jeg er rett og slett skikkelig spent! Vil du vite mer om de jeg skal samarbeide med så kan du lese mer på deres hjemmeside www.unitedbloggers.no.

Jeg håper og tror dette samarbeidet vil ta bloggen ett hakk videre og gleder meg masse til å se utviklingen utover 2015. For deg som leser blir forandringen forsvinnende liten; du følger meg fortsatt på www.jannorama.no! Nå skal jeg fylle denne rugedagen med litt egenpleiehygge hos Toves Velværerom – jeg har jo tross alt lovet meg selv at dette skal bli den beste ventetiden noen sinne, enten det blir barn av det eller ei!

United Bloggers

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 - ett av de bedre...

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…