Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Reklamer

TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Et lite hei fra vattverdenen min!

Dag to i sofaen hjemme, dag fem på sofa til sammen. Barnehagebasillene river lungene ut av brystkassa, suser jevnt i venstre øre og får snørra til å renne i strie strømmer. Samtidig fyller jeg på med hormoner gjennom både nese og sprøyter i magen – trenger jeg å si at jeg er tilbake til mitt egoistiske, selvmedlidende meg?

Altså, det er ingen tvil om at barnehagen har vært en suksess i vår lille familie. Lillemann tar enorme utviklingssteg hver uke, det dukker opp nye ord hver dag, han har fått venner og favoritter. Hans lille verden har utvidet seg til å inneholde masse folk jeg ikke kjenner og vaner jeg ikke vet at han har. Det er fantastisk, gøy og dritskummelt på en gang. Men på et punkt skiller barnehagen seg som verdens ondskap og det værste som har skjedd; basiller, virus, snørr, hoste, edder og galle. Og mens gutta har gått relativt greit gjennom en runde, så har jeg tatt ansvar, lettet deres sykdomsbyrde og dratt det tyngste lasset.

Midt i den tyngste hormonperioden har jeg altså konstant øresus, en hoste som ikke bare gjør vondt, men også smaker ganske bedritent. Jeg er enten drittett eller ekstremt snørrete, i konstant angst for å ikke få i meg nok virkestoffer av hormonene jeg tar via nesa, lett feberfrysende mellom hetetokter og all hud rundt nesa er snart bytta ut tre ganger denne uka og begynner å bli farlig tynn… Hele kroppen verker og det eneste jeg vil er å sove. Men det går jo ikke. For selv om Lillemann er i barnehagen på dagen, så krever han jo litt mammatid når han er hjemme. Og i helgen var savnet mitt etter Lillemann-tid enormt etter to uker med mye jobb og reising. Så da tar man jo Paracet, kler på seg omtrent alle klærne man har og sitter i ei blåbærtue og snakker med sin lille prins.

For det er vel nettopp sånn det er å være mamma; man kan ikke bare legge seg ned av en forkjølelse og si at man må hvile. Så alvorlig er det jo ikke. Så med rødkantede øyne og lue på inne har jeg prøvd så godt jeg har kunnet og får igjen for det nå. Jeg håper selvpålagt, total sofahvile gjør susen og at torsdagens sykehusbesøk viser at forkjølelsen ikke har ødelagt noe i forhold til veien videre mot et nytt barnehagebarn i familien. For akkurat nå er det strengt tatt bare det som betyr noe…

 

Man blir litt bedre av Lillemann-kos...

Man blir litt bedre av Lillemann-kos…

 

Snørr og tårer

Sånn – da var det helg igjen gitt! Denne uka har altså vært den kjedeligste uka på jeg vet ikke hvor lenge. Vi har hatt hr. Forkjølelse innom siden mandag, og min blide lille soveengel har blitt forvandlet til et snørrete lite troll. Å som jeg har savnet verden der ute!

Når man har en ettåring som ikke er i form får man virkelig testet sin tålmodighet. Til alt hell har vår lille storsjarmør fått smaken på kyssing akkurat denne uka, og ingenting er vel bedre enn et skikkelig smask på munnen mens skinkeostfingrene tvinner seg inn i håret ditt og snørrboblene omkranser overleppa di. Og prøv ikke å vend det annet kinn til, for det er kun munnen som gjelder, så hodet tas godt tak i og trekkes mot den sydende nesa. Og så kommer det største, mest fornøyde gliset etterpå – og mammahjertet smelter totalt. For hun som for ikke så lenge siden syns barn med snørr under nesa var litt unødvendig, er denne lille kjærlighetserklæringen er intet annet enn helt fantastisk. Så den store oppdagelsen gjengjeldes av mammaen og som premie blir det 16 minutter sentrifugering av en klesvask på badet mens mamma hviler litt inntil veggen.

For hva finner man på inne med en ettåring med snørr som bare vil gå og gå og gå og gå og som slettes ikke kan gjøre det på egenhånd enda? Jeg anser meg selv som en relativt delaktig, levende og leken mamma, men etter en time med den samme klossen ned i et dertil egnet hull i en boks, og opp igjen, så begynner jeg rett og slett å bli alvorlig lei. Jeg beklager å måtte si det, men ettåringleker er ikke spesielt morsomme! Og ettåringbøker på rim, er ikke spesielt gode! Jeg innrømmer gjerne at jeg syns min egen mor er helt vanvittig flink til å holde på med Lillemann og det ser ut som hun nyter hvert eneste sekund. Hvorfor gjør ikke jeg det? Er jeg kanskje ikke glad nok i han, eller har jeg det rett og slett ikke i meg? Mangler jeg det mammagenet som gjør at man nyter hvert våkent øyeblikk sammen med barnet sitt?

Heldigvis har jeg flere svært oppegående venninner med små barn, og det viser seg at ettåringleker nok bare er gøy for ettåringer, for ingen av de jeg kjenner syns det er en fest å sitte på gulvet i timesvis å leke med den samme tingen. Så da tar mor tak i det mest tynnslitte strået hun finner, og setter på NRK Super. Det blir rett og slett litt TV, men ettåringen er ikke så veldig interessert i det (bortsett fra Friends der Rachel åpenbart er så søt at man må smile og smile sitt største smil hver gang hun kommer på), så da begynner gode råd å bli ganske dyre. Men så begynner det. Programmet man bare har hørt om og som man ikke skjønner rekkevidden av så lenge man ikke har barn i hus; Drømmehagen. Og nå har jeg sett Drømmehagen-effekten! Fy f… så skummelt – og så digg!!! I en hel episoden satt Lillemann som et tent lys med den rosa klossen i hånda og med øyne så store som tinntallerkner. Så beklager til alle besteforeldre og beskyttende familiemedlemmer; fra nå av blir det litt Drømmehagen når det røyner på og livet blir litt tøft i forkjølelsessesongen. Tror det blir folk av han for det…