Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Reklamer

Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Flink pike – sliten kropp

Jada, jeg innrømmer det; jeg er stadig vekk ganske sliten. Jeg er redd for å ikke bli likt, ikke være flink nok, ikke strekke til. Jeg syns det er litt trøblete at jeg alltid leverer barnet mitt først i barnehagen. At han aldri har figurformede, økologiske, pizzasnurrer pyntet med små reddikkroser i matpakken. Jeg er ca 100 år eldre en «Generasjon Prestasjon», men jeg er midt i kvinnefella!

Kvinner har 70% høyere sykefravær enn menn. I alle aldre, alle sosiale lag, alle samfunnsnivåer. Og menn med suksess kan med lett hjerte fortelle oss kvinner at vi bare må ta det litt mer med ro! Drite i om huset er rotete når venninnene kommer innom, blåse i hva andre syns om oss, hoppe bukk over kravet til perfekthet som vi har pålagt oss selv. Skaff deg en hobby, prioriter det du syns er gøy, dropp det som stjeler motivasjonen din. Takk skal dere ha; dere har akkurat presentert oppskriften på hvordan jeg skal bli enda mer sliten! Er disse flinke, morsomme gutta klar over at min mann kan ta dette på fullt alvor, og da får jeg bare dobbelt så mye å gjøre hjemme!

For hvem faen skal ta klesvaska, huske på å smøre matpakke, tørke støv en gang i blant, fjerne hybelelefantene og skrive handleliste hvis vi bare skal gjøre det som er morsomt? Tror de virkelig at kjærstene deres får lavere hvilepuls av at de snakker lett nedsettende til dem om at de må ta det litt mer med ro? At Superlærer Håvard Tjora poengterer overfor sin kjære hvor uviktig andres tanker og meninger er, hjelper da ikke henne en dritt når ingen har strøket ei skjorte på åtte måneder? Og hvem skal hun sende takkekort til når han velger å ta en prat med henne når han merker at hennes sterssnivå går utover han selv? Tror han virkelig at ukesmenyen blir en inspirert nytelse av den samtalen?

Nå skal jeg på ingen måte henge ut Håvard Tjora. Jeg er helt sikker på at hans uttalelser i A-Magasinet på fredag var både velmente og lett feilsiterte. Jeg skulle gjerne hatt en hobby, sunget i kor eller lært italiensk. men i stedet baker jeg knekkebrød, bretter hauger av klær og etterstreber å handle en gang i uka. Jeg føler jeg alltid bare bør jobbe bittelitt til, stå opp fem i morgen for å klare å jogge meg en tur. Jeg burde sikkert ha begynt å strikke, besøkt besteforeldrene mine, ringt ei venninne eller tre. Jeg burde ha kasta de siste, visne høstblomstene ute. Jeg burde vaska kjøkkenet ordentlig en dag, gått ned noen kilo og lært meg kunsten å nyte sandkassetid med Lillemann.

Hvorfor tenker jeg sånn? Hvorfor forsøker jeg å presse meg selv til å takle enda litt mer, orke en runde til, hoppe høyere, løpe raskere?

Er det fordi jeg er kvinne? Flink pike? Er jeg dum? Er det noe jeg ikke har skjønt? Hvor er tryggheten jeg skulle få automatisk da jeg ble mor? Hvor er selvtilliten min? Hvorfor klarer jeg ikke følge alle de gode rådene?

Vel, jeg har ikke svaret, men en ting er sikkert. Jeg trenger ikke flere råd. Jeg trenger at ting blir gjort av seg selv! Jeg trenger at noen bare vasker, rydder, skriver handleliste og får ting unna. Jeg trenger at noen andre tenker på alle de små tingene som gjør at jeg ikke får sove! Jeg trenger faktisk ei kone!!!

Og forresten så har jeg ikke noe lyst til å gå på det italienskkurset, jeg bare tenker at jeg hadde kledd det litt…

Multitasking

Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.

 

Lillemann tegner

 

Fornemmelse av høst

Sola skinner fra skyfri himmel, kløverblomstene står standhaftig i stikanten og noen går fortsatt i shorts, men noe er på vei til å endre seg. Det er mørkt ute når klokka ringer om morgenen. Lungene fylles med frisk, klar luft og nesetippen farges lett rød på vei til bussen. Vi aner en fornemmelse av høst, endelig kan vi trekke inn og ta på ullsokkene.

Altså, jeg er et sommermenneske, det er det ingen tvil om, men det er noe helt spesielt med stearinlys, ullteppe, og toppen av kransekaka; fyr i peisen! Den lune varmen brer seg ut i rommet, omfavner oss og tar oss i armkroken. Fyller huset med en særegen lukt og gir et løfte om en varm vinter – inne. Vi trekker beina opp under oss, tar frem den nattmørke sjokoladen og setter oss litt tettere inntil hverandre.

Høsten er tiden for de store grytene med langkokt kjøtt, de mørke kveldene med rødvin i sofakroken, de lange middagene med venner man ikke har rukket å se mellom bading og soling i sommermånedene. Det er lange turer i fargerike omgivelser, syltynn is på gårsdagens vannpytt, hestekastanjer som popper i det de treffer bakken og avslører sitt dype, mørke indre. Lørdager med sprutregn og bollebaking, dager der de dårlige klærne må bli liggende inne og de fornuftige blir med ut, og kakaobartene får selskap av små kremdotter på nesetippen. Høsten tar oss i hånda og følger oss inn i enda mørkere tider, enda kaldere kvelder, enda kortere dager.

Denne høsten vil jeg nyte alt det beste og fylle dagene med små, fine ting. Lage store bladbuketter med Lillemann, grille pølser i fjellet og kjenne varmen bre seg i kinnene når man endelig kommer inn etter en lang dag ute. Jeg vil fyre i peisen og spise frokost til lyden av sprakende ved og skravlende sønn. Og jeg vil leve livet mitt til det fulle mens jeg venter på ny behandling på Riksen og nytt forsøk på å bli mamma til to. Og mens vi venter skal jeg vertfall ikke fryse…

Velkommen oktober – vi har faktisk venta litt på deg…

 

Peiskos

Kreftfri Jubeldag!!!

I dag har det endelig skjedd; Hr. Kreft har forlatt vårt hus! Og nåde han om han kommer tilbake!

10 år med etterkontroller er over for Ingeniøren og nå er han frisk. Vi har ikke lenger årlige kontroller å forholde oss til, prøver som må taes i tide, den alltid tilstedeværende, bittelille usikkerheten. Fra nå av skal han ikke forholde seg til laboratorier eller lange MR-undersøkelser. Legen har smilt og ønsket han lykke til. Sykepleieren har med strålende øyne og klar røst proklamert at han er på venterommet for siste gang. Hun har til og med bedt oss om å feire! Og det skal vi. Vi skal feire en vel kjempet kamp for livet. En kamp så alt for mange kvinner og menn, unge og gamle må kjempe hvert eneste år. Hver eneste dag.

Champagnen ligger til kjøl – i dag skal vi feire det vi har!

For etter noen nervepirrende dager med overstimulering og hCG-nivå for høyt til å være «ikke gravid», har vi i dag fått det endelige svaret; kroppen har rydda opp. Det gikk ikke denne gangen heller. Men det kan gå! Vi vet at det er en mulighet. Det gikk jo nesten! Og i fryseren ligger to små håp som bare må overleve tining før de får flytte inn på prøve; håper en av de finner seg godt til rette…

Men i dag er en solskinnsdag. En magisk dag vi har ventet lenge på. En dag vi aldri kommer til å glemme. Uansett hvor stort ønsket om et nytt barn er, så overskygger det aldri viktigheten av å ha hverandre. Og noen ganger har man kanskje godt av å bli minnet på nettopp hvor heldig man er. Vi vil aldri helt slippe unna da Ingeniøren må fortsette å få testosteroninjeksjoner resten av livet, og arret som går nedover hele magen vil aldri bli borte. Men selv om det er der, vil spøkelset som fulgte med på avstand før være borte for alltid. Og når jeg tenker meg om, så ser jeg ikke lenger arret. Jeg tenker ikke lenger på hva som har vært. For når Lillemann stråler opp og den lille Mini-Ingeniøren holder hardt rundt pappaen sin så vet jeg at pappaens seier er så uendelig mye større enn jeg noen gang kan forestille meg. Han er frisk, balleløs og pappa. For noen år siden ville det aldri vært mulig!

Så i dag, når korken sprettes og vi synker ned ved siden av hverandre og lar ett lettelsens sukk gå gjennom rommet, så skal jeg sende en tanke til alle de som hver dag gjør en forskjell i helsevesenet. Som vier livet sitt til forskning. Som tvinger 25 år gamle jyplinger til å fryse ned sæd. Alle de som har en hånd å holde i, som tørker en nesten usynlig tåre på vei ned mot en utgrått pute. Alle de som holder mot oppe og vonde tanker nede. Som kjemper mot statistikker og syke celler.

Tusen takk for at dere finnes!

Tusen takk for den jobben dere gjør!

Uten dere hadde jeg ikke hatt familien min.

 

Vi skal feire det vi har!

Vi skal feire det vi har!

Google-schmoogle!

Festesmerter, tidligtegn, symptomer for de som har testet positivt, bivirkninger, prikking i puppene – altså; jeg kunne holdt på i en evighet – jeg er Dronninga av Google igjen. Jeg vet det er dumt, jeg vet det er unødvendig, men jeg klarer ikke la være!!!

Vi venter og venter. Vi har ruga i 7 dager. Det er 9 dager siden egguttak. Tiden snegler seg av gårde selv om dagene går i ett og jeg knapt rekker å slenge rompa nedom sofaen. I dag har jeg kjempa som en helt mot verdens tyngste øyelokk til tross for spennende temaer på lederutviklingsseminar. Da jeg kom hjem var jeg på nippet til å gå opp på loftet og hente ned gravidebuksene mine. Jeg får nesten ikke puste i de vanlige buksene mine og er så hoven i magen at jeg er usikker på om jeg ser feit eller gravid ut. Det murrer og kniper, og jeg Googler og leser.

Da jeg var gravid med Lillemann Googlet jeg så mye at jeg stort sett lå i fosterstilling og fikk Google-forbud av jordmora mi. Jeg var klin gæren og livredd for å miste det lille der inne som klora seg fast. Så langt i denne prosessen har jeg ikke vært det spor bedre enn forrige gang på ett eneste felt, så jeg vil ikke bli spesielt overraska om historien gjentar seg…

Ingeniøren er rolig som dagen er lang. Han har alltid trua til det motsatte er bevist. Og mens jeg stresser, kjenner etter, ringer han på jobb for å fortelle om dagens utvikling, ser han på bil med plass til to bilseter, vogner, utstyr, bikkje og bur – og oss. Jeg glefser og han ser undrende tilbake. Jeg minner på, han kommer på. Det er ikke barebare å være Prøverørsfar heller! Ikke kjenner man på vondtene. Ikke føler man hormonenes herjinger. Og ikke står man midt oppi det til enhver tid. Jeg unner ingen å gå gjennom alle prøvelsene og rundene, men jeg kunne kanskje ønske at han måtte gjennom en liten, lett pinlig undersøkelse eller sjekk… Bare sånn at vi kunne delt det litt!

Så mens vi venter på gode nyheter eller bare informasjon så går livet rundt oss sin vante gang. Det er ingen som ser det på oss eller vet hva vi venter på. Og i mellomtiden sørger vi for at dagene skal gå så godt på skinner som mulig for Lillemann, Bikkja og oss voksne. Vi føler selv at vi henter inn voksenpoeng på voksenpoeng, og i tillegg til hjemmelaget kjøttkaker i går og lapskaus i dag og storhandel for resten av uka nå i kveld, ja så har vi jaggu bestilt og fått levert ved for vinteren også!

Så nå er det bare å komme; Lille Frø og Høsten – dere er hjertelig velkomne; begge to!

 

VinterVed

VinterVed