MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…

 

Reklamer

Tålmodighet er en dyd…

Dagene virker som de snegler seg av gårde i rekordlav hastighet. Jeg venter og vrir meg og håper og tviler. Jeg kjenner etter symptomer og er kulerund forran. Alt jeg kjenner er nok bivirkninger av medikamenter og magefølelsen er så dårlig som den kan få blitt. Shit som jeg hater å vente!!!

Det er enda en god stund til vi får vite hvordan det har gått denne gangen. Det er liten eller ingen vits i å ta en test nå da eggløsningssprøyta jeg satte forrig søndag fortsatt kan sitte i kroppen og gi falsk positiv test. Så i mellomtiden må jeg smøre meg med det jeg har aller minst av i livet; tålmodighet. Så på fredag pakket vi snippsekken og tok turen til mitt barndomsparadis – hytta ved Tyrifjorden. Og for et paradis det har vært! Jeg elsker å se hvordan Lillemann nyter varme soldager rett i hælene på Mormor eller Pappa mens skravla går i ett der han raver rundt som en liten full mann. Eller sittende på Bestefars fang mens man skuer utover fjorden og hører på fuglene. Når alle har tid og han får være med og i midten, ja hvem hadde vel ikke kost seg da.

Og midt i min egen, egoistiske verden, der nytt barn har vært litt vel mye i fokus i det siste, blir jeg minnet på den fantastiske gaven jeg allerede har av hyttenaboen. For når jeg er skuffa og ikke har trua, ja så ser hun ned på Lillemann og sier de bevingede ord; men dere har jo han her da… Og ja, det har vi. Og ja, det trenger jeg å bli minnet på. Ikke at han er her, for det er litt vanskelig å ikke få med seg, men hva han er og hva han betyr. Jeg må minne meg på den vanvittige reisen vi måtte ta for at han skulle bli en del av oss. Jeg må tenke på hvem han er på vei til å bli og hva han representerer i livet mitt. For han er et lite mirakel som har kjempet seg til retten til å leve. Og selv om han er et ettåring-og-litt med alt det en ettåring-og-litt er og byr på, så er han vår ettåring-og-litt, og en som fortjener å bli sett og hørt og kost med så mye vi kan. Og denne helgen har jeg sneket meg til litt ekstra kos. Liten gutt tulla inn i håndkle på fanget, med smukk for at øyeblikket skal vare mer enn to sekunder. En travel liten fyr har blitt observert litt mer av sin lett forelskede mamma enn han vet om, og mammahjertet er fylt med gode minner som aldri vil forsvinne. Minnene om den lille, som jeg kan ta frem når han har blitt den store. Minnene om tre generasjoner med grillpølser og skrukkete badeføtter i solsteika på tunet foran hytta, en helt uvanlig pinse.

For mens de andre har hygget seg meg vin og øl til grillmaten og nydt de lyse sommernettene, har jeg kost meg med alkoholfritt og vurdert å legge meg rundt 19.30 hver kveld. I går måtte jeg til og med legge meg litt nedpå etter middag for å klare å sitte sammen med familien min i det hele tatt! Dette er selvsagt en supervanlig bivirkning av Lutinusen, så ingen grunn til å bli håpefull av det heller. Så etter tre netter i samme seng som Lillemann og med utedo som eneste alternativ, er det lett å si «Borte bra, men hjemme best». Jeg har dusja i en evighet, Ingeniøren har vært en engel å både lagt Lillemann og laget middag og nå skal jeg snart krype under dyna. Klokka er jo over 21.00 må du vite! Og når jeg våkner i morgen er vi en dag nærmere å vite. En dag nærmere himmel eller helvete.

 

Badeengel

Gamle synder

Jeg hadde lovet meg selv å ikke Google. Jeg har sagt til meg selv 1000 ganger at jeg skal puste med magen, nyte Lillemann og ikke tenke på hva som kan bli eller kunne ha blitt. Fy søren så dårlig jeg er til å lytte til meg selv!!!

Denne formiddagen har gått med til å vaske badet (jeg vasker stort sett veldig mye når jeg er stressa eller nervete) mens poden har blitt underholdt av sine to beste venner; Herr Vaskemaskin og Fru Tørketrommel. Og mellom skrubbing av do, pussing av speil og gnikking på gjenstridige tannpastaflekker, har jeg lest om smerter og ikke smerter, symptomer på dag tre og symptomer først i uke 10. Jeg har lest meg opp på forskjellene på Lutinus og Crinone (progesterontilskudd IVF-ere tar da de ikke produserer det selv i begynnelsen), jeg har vært brennsikker og usikker og jeg har nesten tatt livet av den overivrige Bikkja.Det har med andre ord klikka for meg…

For selv om de tøffe dagene med sprøyter og nesesprayer og evigvarende legebesøk er over, så er vi nå inne i den aller grusomste perioden ved et prøverørsforsøk. Så populært kalt «Rugetiden». I alt for lang tid må man bare vente. Vente på at HcG-hormonene stiger, og man er gravid, eller de forblir på stedet hvil – og man har mislykkes med forsøket. Noen lange dager som snegler seg av gårde og hvor hvert eneste miniatyriske tegn sender deg rett til himmels, før en realitetssjekk får deg til å innse at du bare måtte prompe litt og at det slettes ikke var festesmerter, men luft i magen. Dager der man lever som om man er gravid, men ikke vet om man er det. Dager der det eneste man vil er å tisse på en pinne og sjekke om man kan krysse av for enda en milepæl og begynne å leve livet sitt igjen, om enn et helt annet liv enn før de to, magiske strekene dukket opp.

Når jeg ser tilbake på hvordan det var med Lillemann, så ser jeg en rosa sky der jeg bare visste at jeg var gravid en time etter at vi kom hjem fra innsetting. Men når jeg tenker på hva jeg egentlig husker fra graviditeten og den tida der, så blir jeg jo litt usikker på om det faktisk stemmer. Jeg ser for meg en tid der jeg var et to og der jeg aldri var helt alene, og nå føler jeg meg ensom. Men hvor kommer tosomheten fra? Den kommer jo ikke fra et lite knappenålsstikk som så vidt har kommet seg inn i livmora mi, nei den kommer fra hele reisen – og den kommer over tid. Så kanskje jeg ikke skal lete så mye etter den andre sjelen riktig enda, men heller etter min egen. Prøve å finne ro med at livet gir deg det det skal og at jeg ikke er herre over min egen skjebne.

Og så får Google være Google, med sine fora fylt med hekser forkledd som velmenende medmødre og utslitte prøvere. Jeg vet at det kan gå, og går det ikke nå, så må vi bare prøve igjen. Og går det ikke, så blir det jo hvitvin ved den private Poolen på Kreta senere i sommer – og det kan jo fungere som et ok plaster på såret og pust i bakken før nytt prøverør og barnehagestart i august! Hvis jeg er helt alene altså…

 

Mammaforum