O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Advertisements

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Denne fine fyren skal bli storebror!

TuppaTuppaHønaMi

Fuck it – i dag lot jeg stolthet være stolthet og krabbet opp på loftet og dro ned ei gravidekjole. Magen buler, det er ubehagelig å sitte, ligge og gå. Det nøkker og strekker, jeg føler meg tung og keitete. Jeg ser ut som jeg fire måneder på vei; sannheten er at jeg bare bærer på det som  forhåpentligvis er et dusin egg eller mer. Vi nærmer oss de dagene som veier tyngst og tynger mest.

I morgen er det scanning for å se hvor mange og hvor store eggsekkene mine er. Sist fikk vi seks modne egg. Gangen før der henta de ut 14. Jeg vil ha mange, fine, modne egg. Jeg ønsker meg en lovnad om at de skal smertelindre meg så godt at jeg ikke opplever egguthentingen som den rene tortur en gang til. At jeg slipper å føle at noen kjører lange sverd opp i det aller helligste. Jeg gruer meg allerede, enda jeg ikke en gang vet om det blir noe av. Etter en lang uke med en blanding av snørr i strie strømmer og pottetette neseganger er jeg livredd for at jeg ikke har fått i meg nok av virkestoffene i nesesprayen. Da må vi begynne på nytt. Det vet jeg ikke om jeg orker.

For selv om jeg trodde jeg skulle tenke at dette ikke er så viktig for meg, siden jeg allerede har et barn, så vet jeg nå at sannheten er en annen. Når jeg venter på at eggene skal modnes, så er det ikke bare det jeg venter på. Nei, jeg venter på det som kan bli mitt barn. Jeg venter på en lillesøster eller lillebror. En myk, varm kropp som hviler med hele sin tyngde på mammas bryst etter et varmt bad. En liten hånd som griper etter en stor finger og ikke slipper taket før søvnen og drømmene har tatt over. Og når det ligger et lite embryo i kjøleskapet på Rikshospitalet og venter på å få komme inn og begynne livet, så er det ikke lenger en liten celleklump jeg ser for meg. Det er det som kan bli et nytt lite barn. Vårt nye, lille barn. Jeg vet hva det bittelille håpet kan bli, for jeg har et sånt lite håp som løper sprell levende rundt i stua mi hver eneste dag og som snakker med mammaen sin i en trekloss i barnehagen der han strener rundt på jakt etter nye oppdagelser.

Jeg håper så inderlig at vi slipper flere runder med sprøyter og hormoner. At jeg slipper å gå i gravidekjolen min fordi jeg har tidenes eggløsning. At jeg ikke trenger å si til sjefen min at jeg ikke kan delta på neste ukes møte fordi jeg dessverre må lage barn på dagtid og ikke på fritida som alle andre. At vi kommer i mål denne gangen og kan begynne å glede oss til å ønske et nytt familiemedlem velkommen til Rekkehusgrenda. Jeg vet jo at du er der ute – jeg håper du finner veien frem…

 

BilturSprøyte

BilturSprøyte

Fase 2

I dag går vi over i ny fase. Overgangsalderen erstattes av en intensiv pubertet og massiv modning av egg. Sprøyter skal settes og magen skal vokse, uten at det er noe annet der inne enn muligheter. I går bare sov jeg. Med hodepine og tunge øyelokk var Supermammaen totalt fraværende og den dårlige samvittigheten snikende.

Etter sykehustimen i går ble jeg helt slått i bakken av realitetene i livet. Den snikende angsten for nok et smertefullt egguttak og redselen for enda et skuffende nederlag, kom kasta på meg da jeg var på det som føltes som en endeløs jakt etter riktig mengde hormoner til sprøyta. Jeg dro fra apotek til apotek og endte opp med to besøk på sykehuset. På spørsmålet om jeg tar Folat begynte nesten tårene å trille, for selvsagt gjør jeg det! Jeg er vel en av de mange som med håp i hjertet tar dette stoffet man ikke visste var viktig i månedsvis – bare for sikkerhets skyld. Jeg tar så mye Folat at jeg nesten tror det begynner å føre til et innbilt svangerskap!

Og i natt drømte jeg til og med at jeg var gravid. At jeg gikk rundt med struttemage og hadde det som plommen i egget. I realiteten har jeg bare masse egg klare for modning og en lang vei å gå før vi vet hvordan det går denne gangen.

Og jeg kan tåle at jeg ikke blir gravid på første innsetting. Jeg kan tåle at det ikke går på første forsøk, men jeg vet ikke om jeg takler det om vi bare sitter med ett embryo denne gangen også. Jeg vet ikke om den skuffelsen, etter så mye jobb, blir mulig å takle en gang til. Jeg vet at det er utrolig mye som skal klaffe, alt skal være optimalt og perfekt, men å måtte begynne helt på nytt igjen en gang til… Da må jeg nok gå noen runder med meg selv først!

Jeg håper de holder det de lover og gjør alt som står i sin makt for at jeg ikke skal ha det så vondt når de ørsmå eggene skal hentes ut. Jeg håper jeg slipper å høre at de avslutter uthentingen fordi jeg gråter. Jeg håper de klarer å gjøre den dagen til en litt bedre dag enn den har vært tidligere. Jeg vet at jeg er en av 1 000, eller kanskje enda fler, som får så vondt, og at det derfor hører til sjeldenhetene, men det er ikke en mindre virkelighet for meg. Så får jeg heller tåle at jeg går til en behandling der legen sier «Da kan du bare kle av deg, så skal vi se hvordan du ser ut», bare jeg kan slippe å ha så vondt – for ingenting.

Jeg skal prøve å ta dagene som de kommer. Ta det med ro når jeg kan og gjøre ting som fyller meg med energi og mot. Jeg vet hva jeg går til, men ikke hva jeg får ut av det. Jeg vet at du er der ute, nå håper jeg du finner veien hjem. For jeg vet hva jeg kan få hvis jeg trosser smertene og ubehaget, biter tenna sammen og stålsetter meg. Og når vi kommer i mål er alt det vonde glemt og utfordringen verdt det.

Jeg håper vi vinner denne gangen!

 

gullegg

Rykk tilbake til start

Det var ikke deg. Det blir ikke oss, ikke enda. Kanskje du ikke er klar. Kanskje ikke vi er klare. Jeg har visst det i mange dager, men lett etter håpet og følelsen, men den har ikke vært der. Fordi du ikke var der.

Å ikke lykkes er sjeldent godt. Ingen ønsker en sisteplass eller en skivebom. Ingen vil gå gjennom ild og tørt gress for ingenting, men noen ganger må man. Man må satse for å vinne, og noen ganger, når man satser alt, blir nederlaget størst. Når snørr og tårer, smerter og tålmodighet ikke hjelper, når innsatsen føles skyhøy, blir nederlaget enda større. Håpløsheten blir så tydelig og veien mot målet føles så lang. Men vi skal nå målet.

For vi vet at det går. Vi vet at målet er mulig å nå. Vi er ikke barnløse, vi er allerede foreldre. Vi har fått et barn fra 10 år gammel nedfryst sperm. Vi har opplevd det fantastiske og utrolige. Vi vet at legene kan hjelpe oss, vi må bare fortsette å tro.

Men med vissheten om at det kan gå, kommer også kunnskapen om hva det lille håpet kunne blitt. Når jeg ser på Lillemann og tenker på den vanvittige reisen han har tatt før livet egentlig begynte. Jeg vet at det bittelille cellelivet kan bli en sprellende, leende, skrikende, viljesterk gutt, med glimt i øyet og en livsvilje uten sidestykke. Ei jente med evnen til å holde hardt rundt mammahjertet og hele tiden minne henne på at hun finnes. Jeg vet at det lille håpet som brast ikke var mer enn akkurat det, men i et lite svakt øyeblikk, når alt er stille og jeg er helt alene med meg selv og tankene mine, så tillater jeg meg å gå dit. Gå inn i tanken på hva det kunne blitt. Det lille frøet som skulle ha klamret seg fast og blitt et perfekt lite menneske og gjort Lillemann til storebror. Men det var ikke dette frøet, for det frøet har ikke blitt sådd enda. Det frøet skal vi så senere.

For dette er ikke det verste som har skjedd. Dette er ikke den dypeste bølgedal, det er mer en liten krusning. Ikke for at det ikke betyr noe, men andre ting betyr så mye mer. Jeg har ikke mistet noe, jeg har aldri fått. Jeg har ikke ofret noe, jeg har investert. Og noen ganger taper man det man putter inn, og da bryr ikke verden seg om det er tårer, smerter, blod og tid, eller penger, du har lagt i potten. Vi har tatt fart og hoppet, men vi landa ikke der vi hadde håpet. Men vi er heldige. Vi har muligheten til å prøve flere ganger. Og vi skal komme i mål, det er jeg helt sikker på. For du er der ute, barnet mitt. Ett eller annet sted der ute i horisonten, over havskorpa eller rett under skydekket. Jeg vet du er der, og jeg vet at du kommer. Jeg bare vet ikke når, og kanskje vet jeg heller ikke hvordan, men vi skal møtes og vi skal sees og jeg skal elske deg og holde deg i hånden så lenge jeg kan og så lenge du tillater det. Jeg håper du kommer før og ikke siden, men ta den tiden du trenger. Og når du kommer skal du vite at vi allerede elsker deg og at vi har elsket deg hele livet. Og en noe broket, men aldeles nydelig familie venter på deg, og lengter etter å kunne ønske deg velkommen.

Og rundt oss har vi de vakreste og fineste menneskene jeg kan tenke meg. Tusen takk for all støtte, gode ord, kryssede fingre og tær, tanker og meldinger. Jeg er overveldet og rørt og tårene mine renner av takknemlighet og ikke sorg – for jeg er så vanvittig takknemlig for at dere har tatt i mot historien vår på den måten dere har gjort, og omfavnet oss med varme og kjærlighet. Det er lett å være åpen når åpenheten gir så mye styrke tilbake!

Og kanskje er jeg helt feil skrudd sammen, for når den vakre sykepleieren har vemod og omsorg i stemmen, så venter jeg bare på å komme til det som er viktig; når kan vi begynne på nytt? Når kan vi stå, hånd i hånd, på startstreken neste gang, og ta sats og hoppe igjen? For plutselig er tretthet og hodepine og kvalme og dårlig hukommelse glemt og forsvunnet bak en sky, og tilbake står bare iveren etter å komme i gang igjen. Vi skal bare duppe litt i den greske strandkanten først og lade batteriene, så er vi klare for et nytt hopp. Og gjett om vi skal hoppe!

 

Lekevognløp

Og mens mamma får bekreftet sin mistanke, har disse to Lekevognløp i stua!

Tålmodighet er en dyd…

Dagene virker som de snegler seg av gårde i rekordlav hastighet. Jeg venter og vrir meg og håper og tviler. Jeg kjenner etter symptomer og er kulerund forran. Alt jeg kjenner er nok bivirkninger av medikamenter og magefølelsen er så dårlig som den kan få blitt. Shit som jeg hater å vente!!!

Det er enda en god stund til vi får vite hvordan det har gått denne gangen. Det er liten eller ingen vits i å ta en test nå da eggløsningssprøyta jeg satte forrig søndag fortsatt kan sitte i kroppen og gi falsk positiv test. Så i mellomtiden må jeg smøre meg med det jeg har aller minst av i livet; tålmodighet. Så på fredag pakket vi snippsekken og tok turen til mitt barndomsparadis – hytta ved Tyrifjorden. Og for et paradis det har vært! Jeg elsker å se hvordan Lillemann nyter varme soldager rett i hælene på Mormor eller Pappa mens skravla går i ett der han raver rundt som en liten full mann. Eller sittende på Bestefars fang mens man skuer utover fjorden og hører på fuglene. Når alle har tid og han får være med og i midten, ja hvem hadde vel ikke kost seg da.

Og midt i min egen, egoistiske verden, der nytt barn har vært litt vel mye i fokus i det siste, blir jeg minnet på den fantastiske gaven jeg allerede har av hyttenaboen. For når jeg er skuffa og ikke har trua, ja så ser hun ned på Lillemann og sier de bevingede ord; men dere har jo han her da… Og ja, det har vi. Og ja, det trenger jeg å bli minnet på. Ikke at han er her, for det er litt vanskelig å ikke få med seg, men hva han er og hva han betyr. Jeg må minne meg på den vanvittige reisen vi måtte ta for at han skulle bli en del av oss. Jeg må tenke på hvem han er på vei til å bli og hva han representerer i livet mitt. For han er et lite mirakel som har kjempet seg til retten til å leve. Og selv om han er et ettåring-og-litt med alt det en ettåring-og-litt er og byr på, så er han vår ettåring-og-litt, og en som fortjener å bli sett og hørt og kost med så mye vi kan. Og denne helgen har jeg sneket meg til litt ekstra kos. Liten gutt tulla inn i håndkle på fanget, med smukk for at øyeblikket skal vare mer enn to sekunder. En travel liten fyr har blitt observert litt mer av sin lett forelskede mamma enn han vet om, og mammahjertet er fylt med gode minner som aldri vil forsvinne. Minnene om den lille, som jeg kan ta frem når han har blitt den store. Minnene om tre generasjoner med grillpølser og skrukkete badeføtter i solsteika på tunet foran hytta, en helt uvanlig pinse.

For mens de andre har hygget seg meg vin og øl til grillmaten og nydt de lyse sommernettene, har jeg kost meg med alkoholfritt og vurdert å legge meg rundt 19.30 hver kveld. I går måtte jeg til og med legge meg litt nedpå etter middag for å klare å sitte sammen med familien min i det hele tatt! Dette er selvsagt en supervanlig bivirkning av Lutinusen, så ingen grunn til å bli håpefull av det heller. Så etter tre netter i samme seng som Lillemann og med utedo som eneste alternativ, er det lett å si «Borte bra, men hjemme best». Jeg har dusja i en evighet, Ingeniøren har vært en engel å både lagt Lillemann og laget middag og nå skal jeg snart krype under dyna. Klokka er jo over 21.00 må du vite! Og når jeg våkner i morgen er vi en dag nærmere å vite. En dag nærmere himmel eller helvete.

 

Badeengel