Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

Reklamer

Vaksinasjonsfrykt

Jeg har fått en ny frykt. Ikke mot sykdommer, og definitivt ikke mot vaksiner, men mot en folkegruppe jeg ikke visste eksisterte; Vaksinasjonsnekteforeldre! De finnes i alle land, på alle kontinenter og i alle nabolag.  Og ikke minst; i en barnehage eller skole nær deg – og dine barn!

Vi har vaksinert oss siden 1796. Folk har sniffet i seg pulver lagd av mennesker som har dødd av kopper. Man gjør jo ikke sånt for moroskyld! Verdensledere jobber beinhardt for å samle inn penger til vaksinasjonsprogrammer, hele generasjoner av små barn lever opp etter ett lite stikk, og Norges befolkning har kanskje aldri vært friskere. Vi har ikke sett snurten av meslinger på mange år, men nå har man plutselig sett en oppblomstring av denne potensielt livstruende barnesykdommen, spesielt i USA. Det er en grunn for at man har valgt å bruke massevis av penger på et statlig vaksinasjonsprogram for barna våre, så hvorfor er det da noen som nøler?

Jonas Kinge Bergland skrev i lørdagens VG Helg om et vennepar som har valgt å ikke gi barna sine denne potensielt livsreddende forsikringen. Han skiver om en helsesøster som lar mor og far avvente vaksinasjon, uten å opplyse videre om nødvendigheten eller nytten ved dette. Og jeg skal på ingen måte være belærende eller innta en besserwisser-rolle; til det kan jeg alt for lite, men jeg vil påpeke en ting – det gjelder ikke bare dine barn!

Ved å velge å ikke følge helsemyndighetenes råd utsetter du mitt barn for fare. I barnehagen, på helsestasjonen, i sandkassa og i barnebursdager. Du vet ikke hva mitt barn tåler. Du vet ikke om han av dypereliggene helseårsaker ikke har kunnet få sine vaksiner eller om en av de andre rundt barna dine har kreft eller immunforsvarsvikt av en eller annen art. Du vet ikke hva dine holdninger kan gjøre for resten av oss og den generelle helsetilstanden til de rundt deg. Barna dine er uskyldige, men jeg vil vite hvem de er. Jeg vil vite om sønnen min møter en potensiell smittebombe hver eneste dag i barnehagen eller på svømminga når han blir større. For som lege Kristin G-I Mohn skriver i Aftenposten i dag; «Det er mindre risiko for å bli smittet om det er færre smittebærere.»

Jeg skjønner at vi ikke kan tvinge alle til å vaksinere barna sine, men i mangel på bedre virkemidler heller jeg mot å innføre den gode, gamle gapestokken igjen. Jeg vil merke vaksinasjonsnektende foreldre, akkurat som man merker seksualforbrytere i andre land. For i bunn og grunn utsetter de både sine egne og mitt barn for en stor og skummel fare, og som mor vil jeg vite når og hvor farene lurer. Kall meg gjerne paranoid, men jeg føler meg faktisk ferdig med å ha et alvorlig sykt barn jeg!

 

Gapestokk

 

Til info følger Lillemann Helsemyndighetenes vaksinasjonsprogram til punkt og prikke. Har du hatt betenkeligheter ved dette? Jeg vil gjerne høre din side av saken!

Bryst er Best

Ingeniøren mener at det er på høy tid at jeg inrømmer for meg selv og alle andre at mitt forhold til amming av eget barn langt på vei ikke var like amorøst og glorifisert som mange andre mødre åpenbart opplever. Jeg hadde ingen problemer med amming og til tross for traumatisk start på livet som mor hadde jeg mer enn nok melk. Jeg syns det var praktisk, litt magisk og feiende flott, og ganske sjukt. Men jeg likte ikke at han var 100% avhengig av meg! For meg ble ammingen et bilde på min tapte frihet som menneske, og jeg tror faktisk ikke det er helt innafor å tenke…

Jeg slet veldig med å knytte meg til Lillemann i begynnelsen. Vi hadde vært en stund på sykehus, vi hadde tenkt tanken at vi ikke kom til å få han med oss hjem og vi var livredde for hva som kunne vente oss rundt neste sving. Jeg tror jeg innerst inne håpet at ammingen skulle hjelpe meg, men den gang ei. Heldigvis hadde jeg en superfin helsesøster og lege på helsestasjonen som kunne fortelle meg at dette var langt fra unormalt, og at de nesten ville syns det var litt rart om jeg ikke følte det sånn etter det vi hadde vært gjennom. For en lettelse! Men det er ingen tvil om at jeg var ekstremt heldig med hvem jeg møtte i helsevesenet.

Jeg fødte i Ammedronnig Gro Nylanders Høyborg – Rikshospitalet, og allerede da jeg lå på observasjonsrommet fikk jeg se Norges mest eksporterte film; «Bryst er Best». For en klein film! Nå sier jeg overhodet ikke at denne filmen ikke kan lære bort et triks eller fem, men det er jo ikke god film! Da Lillemann endelig var kommet og vi fikk flytte inn på barsel (uten barn) kom et rivjern av ei jordmor inn med øvingspupper, pumper, flasker, små glass, brosjyrer, bilder og blader. Det var så mye bryst på det barselrommet at Ingeniøren rett og slett måtte ta seg en tur ut! Etter tre dager med innbitt håndmelking og pumping dag og natt vant jeg lotteriet og ble tidenes melkeku på Nyfødtintensiven. Og jeg takket høyere makter, ivrige jordmødre og meg selv, for hva hadde skjedd om det ikke gikk? Medfølende blikk fra ammende medsøstre, forsikringer om at «det går så bra så, du er jo ikke mindre kvinne selv om du ikke ammer!», helsesøstre som masserer brystene dine for tjuetredje gang og spør om du er helt sikker på om du har prøvd riktig og velmenende svigermødre som «kan vise deg en stilling som alltid funka på sønnen min jeg – da går det nok skal du se!» Det er fantastisk at vi lever i et samfunn der man nå får betalt ammefri inntil barnet er ett år og at vi har en så vanvittig høy andel som ammer. For jeg betviler ikke ett sekund at det er morsmelk som er aller, aller best for barnet! Og at amming er supert for samspillet mellom mor og barn, men hva har alle ammekampanjene og denne lette statlige hjernevaskingen egentlig gjort med oss som samfunn og medmennesker?

For er det egentlig greit å ikke amme i Norge i dag? Jeg sier nei. Like lite som det er stuerent å innrømme at amming ikke fikk meg til å føle meg fantastisk, mer moderlig eller stolt, bare livredd for å svikte eller ikke orke å være der en dag. Er jeg da en dårligere mor enn de andre som gløder av pur ammeglede?

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!

Ikke all bekledning eller vær passer til akuttamming!