Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Reklamer

En helt vanlig Hormondag

Er det egentlig så anerledes? Har jeg egentlig noe å klage over i det hele tatt? Bli med meg en dag i hormontåka og bestem selv…

Generelt er jeg et godt utvilet B-menneske, og på regntunge dager slår dette om mulig enda sterkere til enn ellers. Jeg takker høyere makter for at jeg har fått en sønn med svært godt utviklet sovehjerte og kjemper meg ut av senga en gang etter halv åtte. På ett eller annet tidspunkt må jo poden leveres i barnehagen og det bør helst gjøres før samlingsstund og dagens program starter. På vei inn i dusjen holder jeg på å spy minst tre ganger. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er gravid, bare håper på å kunne få bli det, og vasker det ekstremt fete håret mitt for første gang denne uken. Jeg antar jeg kommer opp i et tosifret antall vask før uka er over.

Jeg lister meg inn til den sovende prinsen og vekker han forsiktig mens jeg finner klær til oss begge, rer opp senga, gulper litt før jeg løper inn på do. Den sedvanlige diareen har satt igang igjen. Ikke noe nytt der altså, men litt tidkrevende sånn på morgenen. Jaja, da vet jeg jo vertfall at hormonene virker!

Jeg brekker meg en ekstra gang av smokkeånden til Lillemann før vi tar fatt på frokosten og alle ting som skal være med i barnehagen på en mandag. Oppdager at vi har glemt vinterdressen på hytta og i lett sinne begynner jeg å lete etter skoa mine. Ringer Ingeniøren med skingrende stemme og freser etter svar på hvor han har gjort av den siste IKEA-baggen der skoa mine lå! Samtidig legger jeg all skyld for gjenglemt vinterdress på han og legger i tillegg det bedritne regnværet på hans skuldre bare for å ha noen å skylde på. Jeg klikker i vinkel på dama fra Hjemmetjenesten som ikke har lært seg vikepliktregelen og tuter (!) fem ganger i tettbebygd nabolag for å få henne til å forstå at jeg ikke har den misnte intensjon om å stå bak henne og vente på at hun skal lære seg trafikkreglene! Lillemann spør om mamma er sinna.

Jeg utøver et lite tilfelle av sivil ulydighet og kjører helt til inngangen til barnehagen, lukker munnen for ikke å drukne i forbindelse med levering og synker ned som en våt sekk når jeg endelig kommer meg hjem. Nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å smøre meg ett knekkebrød, men jeg innser at jeg må ha mat og håper dette vil lindre litt på kvalmen. I det jeg begynner å spise må jeg løpe opp på do igjen, og der blir jeg sittende til butikkene åpner, for jeg må komme meg på et apotek og kjøpe inn flere hormoner.

Et kort referat fra det som ser tilbake på meg fra speilet er grågusten hud, fem nye kviser, to mørkeblå ringer under øya og en generelt feit sveis som også har blitt litt for lang. I tillegg skalla jeg i car porten her om dagen, så jeg har fortsatt en liten kul i panna på høyre side. Heldigvis blir man veldig tynn av langvarig diare og kvalme, så om jeg er riktig heldig så forsvinner noe av det sjarmerende spekklaget jeg har pådratt meg gjennom disse hormonkurene i tide før første julebord.  Jeg har min tvil…

Så om du lurer på om jeg er glad for at det finnes en mulighet for oss til å få barn, så kan jeg fortelle deg at jeg er overlykkelig – bare ikke hver dag!

progynova

 

HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Picture 054

Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.

 

Lillemann tegner

 

Google-schmoogle!

Festesmerter, tidligtegn, symptomer for de som har testet positivt, bivirkninger, prikking i puppene – altså; jeg kunne holdt på i en evighet – jeg er Dronninga av Google igjen. Jeg vet det er dumt, jeg vet det er unødvendig, men jeg klarer ikke la være!!!

Vi venter og venter. Vi har ruga i 7 dager. Det er 9 dager siden egguttak. Tiden snegler seg av gårde selv om dagene går i ett og jeg knapt rekker å slenge rompa nedom sofaen. I dag har jeg kjempa som en helt mot verdens tyngste øyelokk til tross for spennende temaer på lederutviklingsseminar. Da jeg kom hjem var jeg på nippet til å gå opp på loftet og hente ned gravidebuksene mine. Jeg får nesten ikke puste i de vanlige buksene mine og er så hoven i magen at jeg er usikker på om jeg ser feit eller gravid ut. Det murrer og kniper, og jeg Googler og leser.

Da jeg var gravid med Lillemann Googlet jeg så mye at jeg stort sett lå i fosterstilling og fikk Google-forbud av jordmora mi. Jeg var klin gæren og livredd for å miste det lille der inne som klora seg fast. Så langt i denne prosessen har jeg ikke vært det spor bedre enn forrige gang på ett eneste felt, så jeg vil ikke bli spesielt overraska om historien gjentar seg…

Ingeniøren er rolig som dagen er lang. Han har alltid trua til det motsatte er bevist. Og mens jeg stresser, kjenner etter, ringer han på jobb for å fortelle om dagens utvikling, ser han på bil med plass til to bilseter, vogner, utstyr, bikkje og bur – og oss. Jeg glefser og han ser undrende tilbake. Jeg minner på, han kommer på. Det er ikke barebare å være Prøverørsfar heller! Ikke kjenner man på vondtene. Ikke føler man hormonenes herjinger. Og ikke står man midt oppi det til enhver tid. Jeg unner ingen å gå gjennom alle prøvelsene og rundene, men jeg kunne kanskje ønske at han måtte gjennom en liten, lett pinlig undersøkelse eller sjekk… Bare sånn at vi kunne delt det litt!

Så mens vi venter på gode nyheter eller bare informasjon så går livet rundt oss sin vante gang. Det er ingen som ser det på oss eller vet hva vi venter på. Og i mellomtiden sørger vi for at dagene skal gå så godt på skinner som mulig for Lillemann, Bikkja og oss voksne. Vi føler selv at vi henter inn voksenpoeng på voksenpoeng, og i tillegg til hjemmelaget kjøttkaker i går og lapskaus i dag og storhandel for resten av uka nå i kveld, ja så har vi jaggu bestilt og fått levert ved for vinteren også!

Så nå er det bare å komme; Lille Frø og Høsten – dere er hjertelig velkomne; begge to!

 

VinterVed

VinterVed

 

Foreldremøte

Så har vi altså væt på vårt første foreldremøte. Jeg har aldri følt meg så voksen i hele mitt liv! Bare det å si foreldremøte får meg til å skjelve litt, men fy søren så hyggelig det kan være! Og jeg har holdt klar av verv og oppgaver – there’s a first for everything!

Denne uka er et fyrverkeri av innhold og store variasjoner! Foreldremøte i dag – premiere på Edderkoppen på onsdag. Og midt i mellom henting og bringing, lederutvikling, nye ansatte, husarbeid og tørking av snørr pågår det en evig jakt etter tidlige gravidetegn. Kjenner jeg kanskje litt nå? Er det et godt tegn at jeg er litt småkald og kjemper mot kvalmen flere ganger om dagen? Nei vent; det er bivirkninger fra progesterontilskuddet jeg tar, Crinone. Bør jeg glede meg over at jeg ikke lenger kan forme en enkel setning grunnet voldsomme angrep av mangel på ord? Vil puppene mine oppføre seg annerledes nå som jeg har ammet et barn og de strengt tatt er godt brukt? Kanskje de ikke blir like ømme like fort?

Ventetid. Rugetid. Tålmodighetsprøve. Forbanna lange dager. Jeg hater å vente. Vi er vant til å få svar, få visshet, når vi trenger det. Vi er ikke lenger skapt for å ta tiden til hjelp. Vi har åtte ultralyder, 3D-bilder av fosteret, «alle» vet kjønnet før magen synes. Jeg strever med å vente ti dager i uvisshet. Jeg vil vite nå! Jeg vil slippe å lure lenger! Jeg vil ikke lenger ta hormoner som gir meg kviser og kvalme-nå vil jeg videre! Jeg er negativ realist for tiden og anser det som svært sansynlig at vi må igang med TIN-forsøk om en måneds tid. Nå vil jeg bare komme dit. Skylle ned skuffelsen med rødvin i høstmørket og prøve igjen. Jeg vet at jeg ikke kan vite, men jeg føler at jeg vet.

Velvel, jeg får ikke endret på det. Jeg kan ikke påvirke noe mer. De barna vi skal ha kommer til oss når det er deres tid. Vår oppgave er å vente på dem. Og gjennom det lærer vi oss kanskje å vente tålmodig på alle de små utredningene, historiene og «skal barene» vi vil møte i årene fremover.

 

Foreldremøte

Let’s get pregnant!

Det er noe veldig rart, noe litt absurd, ved å sette seg i bilen og kjøre av gårde for å bli gravid. Eller for å kanskje bli gravid. For at en fremmed skal plante et bitte lite håp inn i livmoren din. Et lite håp som kanskje har mine øyne og farens lune humor. Det er veldig rart å bli prøverørsgravid.

Man slutter aldri å bli fasinert. Det er så vanvittig at en blanding av Ingeniøren og meg selv har ligget og delt seg i et kjøleskap over natta. At tre små celleklumper, som alle kan bli et lite barn, har levd hele sitt lille liv utenfor min kropp. Og nå har den ene lagt ut på sin livs ferd i det mørke, varme rommet. Der Lillebror eller Lillesøster skal få ører, nese, hjerte og lunger. Hvis han eller hun vil feste seg og bli der. Forholdene ligger til rette, det er bare å flytte rett inn!

Man blir litt fnisete når man går fra IVF-avdelingen og bort til bilen. Man må liksom holde hender, ta litt på magen, for der inne ligger du. Tilbake på sykehuset ligger to til. I en fryser. De venter på å flytte inn hvis du ikke vil. Jeg er såpass realist at jeg nesten allerede har begynt å regne på når innsett av en av de kan bli. Men akkurat i kveld, akkurat nå, skal jeg nyte at du fortsatt svever der inne. På jakt etter et sted å grave deg ned. For hvis du kommer til oss for alltid så blir vi så fryktelig glade og takknemlige! Vi vil gi deg all den kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet du trenger og fortjener. Og du vil være så ønsket og velkommen.

Veien hit har vært så lang, veien videre er enda lenger. Nå begynner de lange, pinefulle ventedagene før vi kan teste og finne ut av om du er der inne fortsatt. Dagene der man kjenner etter, leter, søker, lurer. Dagene der man får alle gravidesymptomene som finnes pluss litt til. Noen fra Crinonen, hormontilskuddet jeg tar, andre fra det enorme ønske om å kjenne noe. Hva som helst! Bare aller helst litt kvalme eller brystspreng. Et lite signal på at dette går veien- er det så mye å be om da?

Og det vet jeg jo at det er. Akkurat som et helt svangerskap, er også disse ukene en tålmodighetsprøve og fint lite annet. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og vente. Hvile når jeg trenger det, la livet leke når det gjør det. Være sammen med gode venner og fin familie. Nyte at sommeren enda ikke helt har forlatt oss og ha det litt travelt på jobb. La dagene gå og bli med på veien. Veien mot et nytt barn eller et nytt forsøk.

Tiden vil vise – og i mellomtiden holder jeg beina høyt og håpet oppe!

 

Vi prøver igjen...

Vi prøver igjen…