Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Reklamer

Ett minutt for sent

I går kjørte vi gjennom Trysils mørke skoger på vei hjem. I regnet. Trærne speilet seg i den glinsende veibanen og det var like mørkt som i middelalderen. Vetter og troll formet seg på netthinnen og veien hjem føltes ulidelig lang. Høsten kan være skummel på norske veier – på mange måter.

For ut av det sorte, møtte vi en lysfontene. Nødlys, sykebiler, politi, det kom brannbil og redningsbil. Det løp mennesker i ring, noen med et mål, andre uten mening. Bilen foran oss var den siste som snek seg forbi før alt stoppet opp. Vi hadde orkesterplass til mitt største mareritt. Vi kom bare minutter for sent til min store skrekk.

Noen ganger reddes man av de små ting. I går ble vi redda fra å være midt i en stor kræsj, eller en av de første på et ulykkessted, av oppvaskmaskina. Av Lillemanns noe langtrukne kveldsmatspising. Av at regnet satte ned gjennomsnittsfarten. Jeg satt med dunkende puls og så på redningsmannskapets iherdige arbeid. Små, reflekslysende mennesker som løp frem og tilbake, henta utstyr, skjulte de skadde. Jeg satt med barnet mitt bak meg og klarte så vidt å puste. Hver gang jeg kjører bil ser jeg for meg en kræsj. Tenker jeg på at en bitteliten feil fra meg kan føre til at barnet mitt ikke lenger lever. At jeg kan volde et annet menneskes død.

Hele veien hjem tenkte jeg på de som satt på legevakta, på akuttmottaket. De som ikke visste hva som hadde skjedd med alle. De som ikke fikk ringt hjem og sagt at de kom litt sent. JEg følte meg kald. Vi var helt stille. For i hverdagens mas etter å rekke frem i tide glemmer vi at det viktigste er å komme frem i live.

Jeg vil ikke miste noen. Jeg vil ikke være med på at noen andre mister noen heller. Så i dag skal jeg kjøre en reflekskampanje hjemme. Vi må begynne med oss selv og der vi er mest sårbare. Utstyre alle jakker med den livsreddende brikken. Og jeg vil ikke bare bli sett selv, jeg vil gjerne se deg også. En liten handling, men en stor effekt. La oss ikke la høstmørket sluke oss på vei hjem. Til det er livet for fint…

 

Husk bilbelte

 

Landskap til besvær

Kontorlandskapet så dagens lys allerede i 1904. I USA selvsagt. Flott det altså, jo mere vi er sammen og så videre. Det er bare det at vi ikke bare deler arbeidsmiljø – vi deler basiller også!

Skal du virkelig være redd for bakterier og ebola er det bare å få deg en jobb i et moderne kontorlandskap. Det er som en barnehage! Jeg har håndsprit på pulten min, vasker hender med et snev av tvangstanker, har hjemmekontor når jeg kan. Nå vurderer jeg å bli her hjemme… For alltid. Høstens aller værste virus har inntatt vår lille verden; Noroviruset! Halve avdelinger er borte, vi skuler på hverandre og har små gjettekonkurranser om hvem som blir nestemann. Vi tvinger folk til å bli hjemme litt ekstra og vi drikker håndsprit for å være på den sikre siden.

Og i den virkelige barnehagen kom det røde flagget opp på tirsdag; noen har fått Røde Hunder! I høstferien. Vi andre ryster oss i regnet og hytter med neven mot basillene som kommer løpende mot oss i pur glede når barnehagedagen er over. Jada, jada, jada, jeg vet det er mye bedre at han får det nå enn om noen år, men kan vi ikke vertfall vente til han kan fortelle meg hvordan han har det? Det blir så mye bedre om han kan uttrykke litt mer enn begeistring overfor «gavemaskjen» borti veien!

Og midt oppe i Noro, hunder, ebola, influensa, ørebetennelser og streptokokker går jeg rundt som fritt villt med ett immunforsvar en 90 år gammal dame ikke ville misunt meg! Jeg får ALT!!! Nå er det bihulene. For noen uker siden var det bronkene. Altså, hadde det ikke vært sånn at jeg syns dette livet er ganske gøy, så hadde det jo vært like greit om noen tok meg med inn skauen og skjøt meg på stedet.

Og i landskapet sitter de, bakteriebombene. Hvert lille host eller kremt blir slått hardt ned på. Resepsjonisten forer oss med c- og d-vitaminer på vei inn og ut av kontoret. Et snufs og du regnes som ukens spedalske og sendes rett hjem! Så i frykt for å spy ut bihulene mine sitter jeg nå trygt og godt ved kjøkkenbordet andre dag på rad, inntullet i skjerf, stearinlyshygge og en tett tåke av tearoma i rommet og jobber jevnt og trutt uten en eneste forstyrrelse…

Om jeg syns landskap er en bra ting sa du? Ikke så veldig…

 

Kontorlandskap

Fornemmelse av høst

Sola skinner fra skyfri himmel, kløverblomstene står standhaftig i stikanten og noen går fortsatt i shorts, men noe er på vei til å endre seg. Det er mørkt ute når klokka ringer om morgenen. Lungene fylles med frisk, klar luft og nesetippen farges lett rød på vei til bussen. Vi aner en fornemmelse av høst, endelig kan vi trekke inn og ta på ullsokkene.

Altså, jeg er et sommermenneske, det er det ingen tvil om, men det er noe helt spesielt med stearinlys, ullteppe, og toppen av kransekaka; fyr i peisen! Den lune varmen brer seg ut i rommet, omfavner oss og tar oss i armkroken. Fyller huset med en særegen lukt og gir et løfte om en varm vinter – inne. Vi trekker beina opp under oss, tar frem den nattmørke sjokoladen og setter oss litt tettere inntil hverandre.

Høsten er tiden for de store grytene med langkokt kjøtt, de mørke kveldene med rødvin i sofakroken, de lange middagene med venner man ikke har rukket å se mellom bading og soling i sommermånedene. Det er lange turer i fargerike omgivelser, syltynn is på gårsdagens vannpytt, hestekastanjer som popper i det de treffer bakken og avslører sitt dype, mørke indre. Lørdager med sprutregn og bollebaking, dager der de dårlige klærne må bli liggende inne og de fornuftige blir med ut, og kakaobartene får selskap av små kremdotter på nesetippen. Høsten tar oss i hånda og følger oss inn i enda mørkere tider, enda kaldere kvelder, enda kortere dager.

Denne høsten vil jeg nyte alt det beste og fylle dagene med små, fine ting. Lage store bladbuketter med Lillemann, grille pølser i fjellet og kjenne varmen bre seg i kinnene når man endelig kommer inn etter en lang dag ute. Jeg vil fyre i peisen og spise frokost til lyden av sprakende ved og skravlende sønn. Og jeg vil leve livet mitt til det fulle mens jeg venter på ny behandling på Riksen og nytt forsøk på å bli mamma til to. Og mens vi venter skal jeg vertfall ikke fryse…

Velkommen oktober – vi har faktisk venta litt på deg…

 

Peiskos