O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

God jul!

Så er den varme, vakre ventetiden over. Snøen ligger lett på trær og busker, frostrøyken svøper oss inn der vi trekker inn i varmen og setter oss tett forran peisen. Det funkler i lys på trær og i staker og den mest julete av alle dufter brer seg inn i alle rom. Det er jul og nå kan julefreden senke seg.

Hos oss står kvelden-før-kvelden-ribba i ovnen og pakkene ligger klare under treet. Lillemann er umulig å legge og Bikkja er bortpå tre og pynt hvert femte minutt. Jeg har lagt beina høyt og prøver å ta det med ro, for i morgen passer det ikke med kvalme og tretthet; da går det i ett med familie og venner fra klokka tolv til sene kvelden og vi skal feire julekvelden i eget hus for andre gang. Så her har jeg tenkt å sitte mens Ingeniøren får stryke duk og servietter, og det eneste jeg skal gjøre er å meske meg med feit julemat og kanskje, hvis jeg orker, ta en alkoholfri øl…

Jeg kan nesten ikke vente til vi sitter forran TVen med strømpene våre, ved Møljebordet klokka 12 og på lyden av kirkeklokkene når vi setter oss til bords klokka 17. Jeg gleder meg til Lillemanns iver og glede, beteforeldre, onkel og oldeforeldres stolthet, et hav av gavepapir og velsmakende kalkun, Og jeg gleder meg til å legge hodet på puta når siste gjest har gått og strømpebuksa er kasta…

Så mens jeg venter på ribba så benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en fantastisk julekveld og noen fine juledager sammen med venner og familie! Jeg håper dere får fine øyeblikk med deres kjære og at julen gir dere alt dere ønsker dere og litt til…

Joda - det ble julekort fra oss i år også...

Joda – det ble julekort fra oss i år også…

Den bråkete julegleden

På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.

Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!

Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!

For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.

Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.

Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…

Storefetter og Lillefetter

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 - ett av de bedre...

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…