Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Reklamer

My new soundtrack

Jeg fyller tomrommet. Jeg lader batteriene. Jeg finner tilbake. Jeg puster, lever, finner min vei. I dag har jeg smilt med hele hjertet og ikke bare munnvikene.

Sola skinner gjennom tynnslitt løvverk og varmer de gustengrå kinnene mine. Posene under øynene blir dekket av store solbriller og frisyren blåser ut av kontroll. En ukjent følelse bobler opp inni meg og jeg hilser den mer hjertelig velkommen enn jeg noen gang har gjort. Jeg er glad.

Jeg har sovet – i to netter, uten å våkne dyvåt av svette og med bankende hjerte. Jeg har sniffet inn duften av min lille niese og drukket et ukjent antall kopper kaffe med min fine søster. Jeg fulgt et stort forbildes råd og kjøpt nye, friske blomster – selv om det bare er onsdag. Jeg har begynt på veien tilbake.

Jeg har fått så mange varme ord og tanker det siste døgnet. Fra en magisk yogalærer, ei barselvenninne, gamle kjente, fantastiske ukjente. En heiagjeng sammensatt av de utroligste og fineste. Sterke kvinner og store menn. Mennesker som selv merker og kjenner på kroppen at ikke alt er like greit alltid. At det noen ganger er tøft å stå i stormen som heter livet. Jeg er så takknemlig for å ha dere med meg i livet på alle de forskjellige og unike måtene dere er det – både nære og fjerne!

Og så har jeg funnet min medisin. Min krykke. Min indre sol! Min sang. Mitt nye soundtrack. Og jeg synger så høyt jeg vil. Alle sanger jeg liker, alle jeg aldri før har turt å ta tak i. Jeg øver på sanger ingen noen gang skal få høre. Jeg henter frem tekster, noter, melodier. Jeg nynner, belter, roper og rocker. Jeg er helt alene i mitt lille univers der musikalene rår og Grand Prix spiller en av hovedrollene. Jeg tar frem gamle triks, glemt kunnskap – og nedgravd glede. Og sammen med sola, den friske lufta og søvnen, så løfter tonene meg opp. Fyller meg med en boblende glede, en helt egen varme, og de sender munnvikene oppover mot øynene – helt av seg selv.

Tro kan flytte fjell, og nå kommer trua snikende… Kanskje trenger det ikke å være så bekmørkt likevel?!?

The hills get alive – with my Sound of Music…

271

 

Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Hvor er au pairen når du trenger en?

I dag overhørte jeg en svært interessant og aktuell samtale på t-banen. Ikke at jeg lytta altså, men noen ganger er det helt umulig å unngå at lyden av spennende tematikk finner veien inn i øregangene. En kvinne og en mann, tydelig bekjente, men ikke særlig nære hverandre, satt og diskuterte hverdagslivet med barn. Om hvordan man kombinerer to karriereforeldre og to eller tre barn med sine behov. Det dreide seg etterhvert om en advokat og hans topplederkone, deres to barn og en hektisk hverdag. Og fra den mannlige samtaleparten smalt det; «Og de har ikke au pair?»

Nei tenk; det er ikke alle som satser på både karriere og barn som har in house-hjelp. Og nei; det er ikke alltid det fungerer helt optimalt. Noen ganger glemmer man ekstra sokker, man tar med en kopp for mye hjem eller man overser kalenderinformasjonen om foreldresamtale i barnehagen. Man løper hjem for å rekke å hive i seg en nesten varm middag sånn at man kan rekke å se Barne-TV med avkommet sitt. Eller man kommer litt for sent til lederseminaret fordi mammahjertet ikke helt tåler flerfoldige dager uten Lillemann-nærhet og derfor må levere i barnehagen selv. For døgnet får plutselig alt for få timer og dagene flyr av gårde så fort at man blir helt svimmel. Denne onsdagen er en sånn dag. Og det så til de grader!

En svært sorgtung Lillemann klamret seg til meg og ville slettes ikke være i barnehagen, men Mamma måtte komme seg på jobb for å ta en tårevåt avskjed med sin næreste og kjæreste kollega. Og etter middag blir det tvangskosing på sofaen, kort besøk av Mormor og Bestefar som skal hente på fredag og være barnevakter i helgen, bading og legging, handling for neste uke, en tur innom Post-i-Butikk for å hente nye turstøvler før helgens Galdhøpiggen-tur og innkjøp av nye blomster. Mat må pakkes ut, oppvaskmaskin tømmes, gulv støvsuges, blomster i vase, nye sko må gåes inn og klær vaskes og tørkes. Det skal forberedes til Lederseminar og så bør jeg være i seng før kl 22.00 sånn at jeg klarer å holde meg våken gjennom morgendagens tettpakkede program. Og innimellom våkner Lillemann og trenger desperat litt nærhet til mammaen sin, og det er ingenting som slår akkurat det på viktighetsskalaen.

Og på sånne dager tenker man jo at det hadde vært kjekt med litt hjelp! Et menneske som kom og vaska litt. Eller pakka en sekk eller tre! Eller brakte, henta, trøsta og varma barnet mitt. Men hva skal jeg gjøre da? Bare komme hjem en gang i blant? Si «Natta» på telefon og kjøpe dyre og alt for store klær på flyplassen fordi jeg glemte å sjekke hvor langt barnet mitt var på siste kontroll?

Jeg tror på ingen måte at man mister kontakt med verken mann, barn, hus eller heim om man ansetter en vaskehjelp eller bestiller dagligvarene levert på døra. Jeg tror man trenger tid fra hverandre like mye som sammen og jeg syns langt flere bedrifter bør tilby hjemmetjenester og familieterapi som frynsegoder. Og jeg er helt sikker på at jeg på ett eller annet tidspunkt kommer til å rope etter hjelp og betale meg ut av den ene hjemmeoppgaven etter den andre, men enn så lenge står jeg midt i ansvarene jeg har påtatt meg og kjenner på tyngden – av de alle sammen på en gang.

Kanskje kommer jeg til å fjerne noen. Kanskje tar jeg på meg fler, men en ting er helt sikkert; jeg kommer ikke til å ansette noen til å være reservemamma for barnet mitt. Om den tanken streifer meg skal jeg umiddelbart trappe ned. For dette vil jeg ikke gå glipp av! Mitt viktigste ansvar og det jeg har kjempet hardest for å få skal ikke forsvinne mellom fingrene mine mens jeg skal selvrealisere meg bare bittelitt til. Min selvrealisering sover trygt i senga si fordi han vet at Mamma elsker han og aldri forsvinner. Og sånn skal han få ha det i mange, mange år til… Og i mellomtiden går Mamma inn tursko mens hun støvsuger, blogger og leser artikler foran Dagsrevyen mens nok en hetetokt får svetten til å renne. Jaja – jeg sovner jo vertfall ikke!

 

Blogger, leser, ser nyheter og går inn tursko! Noen som sa multitasking?

Blogger, leser, ser nyheter og går inn tursko! Noen som sa multitasking?

Helgeslutt

Så er den her allerede, søndagskvelden. Helgen går ubønnhørlig mot slutten og jeg føler at det akkurat var fredag. Tenk at det er dette som er livet, sånn egentlig. Etter to år med mye hjemmetid er det helt merkelig å være tilbake i den virkelige verden, og skulle være så mye borte fra hjem, hus, hage og familie. Jeg tror jeg er litt i sjokk jeg!

Det er virkelig sant; jeg fatter virkelig ikke at jeg skal levere i barnehage – hver dag, jobbe – hver dag, stå opp i otta – hver dag. Og samtidig skal det bare bli mørkere og mørkere, neste fridag er julaften og innimellom alt skal vi prøve å skape en trygg og rolig hverdag for hverandre. Jeg er fullstendig klar over at alle har det sånn og at alle får det til, men jeg begynner faktisk å lure på om alle gjør rett? Eller om vi velger helt feil?

For trenger jeg egentlig muligheten til å spise akkurat den maten jeg vil eller kjøpe den dyre juicen? Er det viktig for meg å kunne bo på hotell om jeg vil det, velge fritt hvilken frisør jeg vil benytte eller ta en pedikyr i ny og ne? Trenger jeg egentlig hytte, nye interiørdupeditter og VG på døra hver lørdag og søndag? Jeg gjør jo ikke det, men jeg gjør det! For jeg elsker det, og jeg nyter det. Jeg syns det er fantastisk godt å kunne skjemme bort meg selv eller de nærmest meg i ny og ne. Jeg syns det er trygt å vite at jeg kan kjøpe det Lillemann trenger, når han trenger det. Og for å få til det – ja så må jeg jo leve det hektiske livet med det som føles som litt for få timer hjemme, og litt for mange timer borte. Og så kan man jo spørre seg; trenger Lillemann Ecco-sandaler og dunevest? Vel, jeg er helt sikker på at han hadde klart seg uten, og at han mye heller ville hatt mere tid sammen med meg om han fikk velge, men nå velger jeg for han, og jeg velger å jobbe og bruke evnene mine så godt jeg kan. Og jeg tror både Lillemann og Ingeniøren bør være glade for det.

Og en nydelig bivirkning av arbeidslivets mas og kjas er at helgene er så velsignet gode. Det er så godt å synke sammen på sofaen etter en lang uke med armer og bein i alle retninger. Det er godt å kjenne på friheten til å være sammen og gjøre de små tingene, sove lenge og tøyse i senga mens vi sakte jager søvnen ut av øyekroken. Det er godt å senke skuldrene og puste helt ned i magen mens man kjenner på at en av familiens tøffere uker er over, at vi har overlevd, og at vi faktisk er klare for en ny uke med barnehage, kollektivtrafikk, henting, bringing, matpakker og regntøy. Jeg er helt sikker på at vi sakte, men sikkert, vil venne oss til den harde virkeligheten og krevende hverdagen. Og at vi for alltid vil sette av tid til hverandre og til å gjøre ingenting i helgene. Det trengs, og det er veldig velkomment.

Så nå putrer ei gryte med fire Chilli-con-carne-middager på ovnen, to hjemmebakte pizzabunner har funnet veien til fryseren og alt er pakket og klart for en ny barnehageuke. Måtte den nye virkeligheten fare vel med oss alle…

 

Prosjekt "Fryseren full av hjemmelagede middager" fortsetter å rulle frem. DEnne uka; Chilli con Carne

Prosjekt «Fryseren full av hjemmelagede middager» fortsetter å rulle frem. Denne uka; Chilli con Carne