Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Reklamer

Hva om…

Jeg er en notorisk katastrofetenker. Jeg forbereder meg på alle utfall, alle scenarier; at den møtende traileren kommer over i mitt kjørefelt, at flyet jeg sitter i detter ned, at t-banen sporer av, bussen punkterer, himmelen faller ned. Og så de mindre tingene; gjestene ikke dukker opp til den rykende varme middagen, tannkremen tar slutt, strømmen går, butikken går tom for smør. Sånt blir man sliten av…

Jeg har alltid vært klar for at ting ikke skal gå på skinner. Jeg gjennomgår alle mulige utfall av vanskelige samtaler. Jeg har forberedt løsninger dersom andre svikter på ett eller annet punkt rundt meg. Jeg er alltid forberedt på å stå opp og ta ansvar, fikse ting, løse problemer. Jeg planlegger for andre om nødvendig. Av en eller annen grunn tror jeg åpenbart at det meste står og faller på meg. Nå lærer jeg noe annet!

Ikke bare holder jeg meg mer eller mindre helt borte fra mail og jobb i disse dager, og er ekstremt stolt av det, men jeg har også begynt å gå til en terapeut. Jepps, jeg går til en psykolog. Eller – går og går, jeg har vært der en gang, men allerede har jeg fått ett nytt verktøy i verktøyveska mi som har gjort en ganske stor forskjell for meg. For i min evige interne katastrofeberedskap har jeg begynt å trene på å gå bort fra den lange tankerekken. Akseptere at jeg begynner å tenke sånn, at jeg diskuterer med imaginære motstandere eller graver meg ned i en bekmørk grøftekant, men gå bort fra det! Legge fra meg tanken, ta den opp på et mer egnet tidspunkt, la grubleren få litt fri. Og vet du hva – det hjelper! Jeg klarer å ikke vikle meg inn i tunge evighetstankerekker som aldri fører med seg noe konstruktivt eller matnyttig.

Og om jeg kanskje fortsatt ikke er det mest impulsive menneske på denne jord, så har jeg vertfall ikke brukt opp alle kreftene mine på å planlegge for det værste som kan skje, pluss litt til. Og guess what – verden går videre for det! Og jeg slipper å være helt utslitt når kvelden kommer etter lange debatter over klesvaska eller en tre timers jobb med en omfattende beredskapsplan for noe som kanskje skjer i neste uke.

Og overskuddet brukes på de som har fortjent det aller mest, de to som har holdt ut og smilt til den slitne sugga med ekstremt vekslende humør de har delt bopæl med de siste månedene… Fordi de fortjener det!

 

Solfie

 

My new soundtrack

Jeg fyller tomrommet. Jeg lader batteriene. Jeg finner tilbake. Jeg puster, lever, finner min vei. I dag har jeg smilt med hele hjertet og ikke bare munnvikene.

Sola skinner gjennom tynnslitt løvverk og varmer de gustengrå kinnene mine. Posene under øynene blir dekket av store solbriller og frisyren blåser ut av kontroll. En ukjent følelse bobler opp inni meg og jeg hilser den mer hjertelig velkommen enn jeg noen gang har gjort. Jeg er glad.

Jeg har sovet – i to netter, uten å våkne dyvåt av svette og med bankende hjerte. Jeg har sniffet inn duften av min lille niese og drukket et ukjent antall kopper kaffe med min fine søster. Jeg fulgt et stort forbildes råd og kjøpt nye, friske blomster – selv om det bare er onsdag. Jeg har begynt på veien tilbake.

Jeg har fått så mange varme ord og tanker det siste døgnet. Fra en magisk yogalærer, ei barselvenninne, gamle kjente, fantastiske ukjente. En heiagjeng sammensatt av de utroligste og fineste. Sterke kvinner og store menn. Mennesker som selv merker og kjenner på kroppen at ikke alt er like greit alltid. At det noen ganger er tøft å stå i stormen som heter livet. Jeg er så takknemlig for å ha dere med meg i livet på alle de forskjellige og unike måtene dere er det – både nære og fjerne!

Og så har jeg funnet min medisin. Min krykke. Min indre sol! Min sang. Mitt nye soundtrack. Og jeg synger så høyt jeg vil. Alle sanger jeg liker, alle jeg aldri før har turt å ta tak i. Jeg øver på sanger ingen noen gang skal få høre. Jeg henter frem tekster, noter, melodier. Jeg nynner, belter, roper og rocker. Jeg er helt alene i mitt lille univers der musikalene rår og Grand Prix spiller en av hovedrollene. Jeg tar frem gamle triks, glemt kunnskap – og nedgravd glede. Og sammen med sola, den friske lufta og søvnen, så løfter tonene meg opp. Fyller meg med en boblende glede, en helt egen varme, og de sender munnvikene oppover mot øynene – helt av seg selv.

Tro kan flytte fjell, og nå kommer trua snikende… Kanskje trenger det ikke å være så bekmørkt likevel?!?

The hills get alive – with my Sound of Music…

271

 

Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

Hodet over sølepytten

Altså, noen dager bare løper man! Dette har vært en sånn dag… Lett inntullet i ei tett snørrtåke, med litt for høye hæler, oversvømte briller og alt for få timer i frhold til antall møter; det måtte jo gå galt!

På en måte føler jeg meg levende når jeg snakker med ei venninne i trøbbel mens jeg slenger med meg noen lakseskiver i kantina samtidig som jeg febrilsk håper at neste møte er forsinket. Når det brenner litt her og der og jeg samtidig føler at jeg på et mystisk vis fikser det; da blir jeg så glad! Jeg syns det er helt fantastisk at Lillemann ler når han vinker fra frokostbordet i barnehagen, jeg rekker banen med god margin uten å hive bilen inn i en parkeringslomme. Når jeg går meg varm inne på kontoret, husker alle møter og hvem jeg skal møte (!) så føler jeg at jeg fikser jobben min, er på topp, har en funksjon. Det er bare det at jeg er barnehagesylta på femte uka, har skinkeost på buksa og en smokk i lomma. Detaljer, detaljer…

Det er dritgøy å være mamma. Også er det dritgøy å gjøre det bra på jobb. Det er supert å være i flytsona. Det er morsomt å få nye muligheter. Det er bare litt vanskelig når man samtidig er så trøtt at den eneste gode grunnen jeg kan komme på for å stå opp er at det da er litt korterer tid til jeg kan legge meg igjen… For jeg er elendig på å stå opp. At jeg klarer å stå opp kl 06.00; der har du viljestyrke der! Jeg syns det er så grusomt å stå opp når det er mørkt og regner at jeg rett som det er må gråte litt i dusjen. Og så står jeg der, uten helt å ha skjønt hvordan jeg kom dit, på bussholdeplassen. Med en brennende anger over at jeg ikke tok med meg dyna mi og haka så vidt over kanten av en sølepytt.

Heldigvis blir det kveld. Heldigvis nynner Lillemann fortsatt på den lille sangen på vei hjem. Vi har fyrt litt for hardt i peisen og sitter sokkeløse og svetter i stua. Heldigvis er klokka snart 21 og jeg kan begynne å tenke på å legge meg… Og i morgen er det atter en dag. Den tror jeg skal tilbringes litt mer stillesittende… Og kanskje jeg skal nynne litt på en liten sang, bare sånn fordi jeg kan!

 

Sølepytt

 

Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro