Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Reklamer

Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Det nye livet

Kan man forberede seg på store endringer i livet? Store sorger? Skumle farer? Kan man noen gang være klar for en livsendrende beskjed? Beskjeden om at man er alvorlig syk? Beskjeden om at man aldri kan lage barn på egenhånd? Og hvordan møter man det friske livet når man blir erklært sykdomsfri. Blir sluppet ut i den store verden alene?

I Norge har vi et ettervern på kreftpasienter som i mange tilfeller er vesentlig lenger enn i andre land. For mange betyr dette at man har en kontakt og et støtteapparat på sykehuset i ti år, kanskje mer. En fantastisk trygghet. Ett sikkerhetsnett som gjør hverdagen mindre utrygg og fremtiden mer forutsigbar. Men med sikkerheten følger også en stadig påminnelse om det skumle for hele familien og de rundt. Kreften forblir en del av en hverdag og en virkelighet, til og med for de som ikke var der da sykdommen kom snikende. Hos oss er den på vei til å forlate huset. Jeg vet ikke om det gledes eller grues. Det ukjente er alltid litt skummelt.

Jeg slapp å se min beste venn, største styrke og fineste kjæreste bli syk. Jeg slapp å være tilstede da han ble det en gang til. Jeg slapp å stå ved hans side gjennom operasjoner, cellegift, stråling og spredning. Jeg har fått en kjæreste som er trygg på seg selv, sin egen styrke og sine egne følelser. En mann som har tenkt gjennom ting, akseptert sin skjebne, lært å leve med helsevesenet. En ektemann med ett livssyn jeg ikke slutter å beundre, en evig optimisme, et beundringsverdig pågangsmot. Jeg har fått alt det gode, men jeg har også fått kjenne på spøkelset. Da noe med blodet ikke var helt som det skulle. Da det ble en ny MR og nye og flere prøver. Da Ingeniøren visste at det ikke var noe galt, men legene allikevel ville sjekke en gang til. Er vi klare for å gi slipp på de årlige kontrollene? Blir man noen gang forberedt på å ta et endelig farvel til kreften?

Vi mennesker fungerer på et besynderlig vis. Vi lar sykdom og glede gå hånd i hånd. Vi takler det vi må takle, finner styrke når det trengs. Jeg vet dette, for jeg har måttet finne det selv. Når du er på ditt aller mest sårbare dukker det opp en liten kjempe som tar opp kampen mot destruktive tanker og alt det vonde. Allikevel kan det være vel så skummelt å gi slipp på det som har vært vondt og vanskelig. Akseptere at det er over. Hos oss blir vi aldri helt ferdig, for livet til Ingeniøren vil fortsatt bli preget av jevnlig tilskudd av testosteron, og Lillemann vil alltid være et lite mirakel, men kanskje er det godt. Den lille, tynne livlinjen med jevnlige legebesøk. For etter ti år med kontroller så virker det nesten uforsvarlig at de bare skal gi slipp. At de ikke skal passe på lenger.

Jeg vet ikke hva Ingeniøren tenker om dette, men jeg tipper han tar det med like knusende ro som ellers. Selv om jeg merker at han er litt mer spent og opptatt av å ha kontroll på når timen hans er enn vanlig. Snart er han ikke lenger frisk kreftpasient under oppfølging, han er bare frisk. Han har vært gjennom mer enn de fleste, og kommet ut av det med hodet hevet høyere enn himmelen. Han er den tøffeste jeg vet om, den beste partner man kan ha. Han står ved min side og hjelper meg til å takle livet.

Jeg ønsker den kreftfrie hverdagen velkommen med et bittersøtt snev av skrekk. Jeg vet at du vil takle det best av oss alle og være vår forsikring om at alt er bra. Din kamp tilbake er faktisk snart over – jeg er så uendelig stolt av deg og det vi har skapt sammen på tross av og på grunn av alt. Takk for at du er så modig!

 

Latter

If the sky will fall

I dag måtte jeg gråte litt i bilen i parkeringshuset på Rikshospitalet. Jeg hadde akkurat levert en strålende fornøyd Lillemann som så på gravemaskina i barnehagehagen, og trafikken inn til byen var slettes ikke så verst. Jeg kjørte inn på sykehusområdet og ut av radioen hørte jeg Robin Stjernberg synge – It’s all because of you. Jeg sang med og tårene trilla.

For sånn er det; It’s really all because of you. Ikke fordi du har hatt kreft eller fordi du ikke kan lage barn med meg på samme måte som alle andre gjør det, men fordi du er du! Fordi du er en fantastisk mann med alle dine verdier som jeg setter så høyt. Fordi du har tid til å vente på at Lillemann får roet seg i barnehagen og ikke løper ut for å rekke bussen så fort du har fått på han inneskoa. Det er fordi du gjør alt du kan for å huske at jeg har det helt sånn passe om dagen, men glemmer det like fort som du kom på å tenke på det. Fordi du utfordrer meg, og er der for meg, når jeg trenger det.

Du er halvparten av meg og noen ganger kanskje hele. Du holder meg oppe og hjelper meg fremover. Du er limet når jeg har lyst til å gi opp. Du er alltid her når jeg syns ting er litt vanskelig. Du takler gråtende kone i flere timer i ett fjell. Du holder hånda mi når jeg skriker så lavt jeg kan av smerter på sykehuset. Du ser inn i øynene mine og trøster meg alt du kan, og jeg vet at du tenker at det er din skyld, men du sier det aldri. Du holder rundt meg og trøster, og jeg kjenner at du deler min smerte.

Du har gitt meg en ro, en trygghet, en fantastisk sønn og et liv jeg elsker å leve. Det er akkurat passe utfordrende, akkurat passe krevende og veldig morsomt! Vi deler det fineste to mennesker kan dele – kjærligheten og ærligheten. Vi deler en familie og et lite håp. Og når jeg satt der i bilen og gråt og lo om hverandre, så var det fordi jeg plutselig innså en ting. For om vi ikke blir flere, om Lillesøster eller Lillebror aldri kommer, ja så klarer jeg  det også! For sammen med deg kan jeg tåle alt, leve med alt, få til alt.

And if the sky would fall, I’ll survive it all – because of you!

Takk for at du holder ut…

 

Mitt alt! Foto: Charlotte Sandell

Mitt alt!
Foto: Charlotte Sandell

ToppTur

Jeg HATER å pakke! Til tur altså. Jeg elsker å pakke inn julegaver, men å pakke sekk, bag eller koffert – jeg spyr. Jeg pakker alltid for lite, for mye, ting som ikke passer sammen, klær som ikke er noe gode å gå med, for kalde klær, for varme klær; kort sagt – jeg er skikkelig ræva på å pakke. Men jeg er skikkelig god på å pakke ut!

I helgen skal vi gå opp på Norges tak med jobben til Ingeniøren. Den årlige koneluftinga. Konene storkoser seg alltid, og gutta får massevis av goodwill til lange jobbekvelder. Det eneste som ødelegger turen for meg er denne jævla toppen. Vi skal opp på fuckings Galdhøpiggen – og jeg dævver!!!

Jeg har så høydeskrekk! Jeg gråter i bratte bakker. Jeg får små rompetroll på netthinnen av bratte fjellvegger. Og av den enkle årsak eier jeg ikke fjellvettøy. I tillegg til at fjellbukser har den fantastiske egenskapen at de gjør alle kvinnerumper totalt paddeflate (veldig lite heldig for de som drar på singelturer i fjellet!), har jeg så langt til gode å finne en som er god selv om jeg ikke trekker den helt opp under arma. Som en god kollega sa her om dagen; fjellutstyr er så kjedelig å bruke penger på, at dersom staten vil at vi skal fortsette å være ett folk bestående av lettbeinte fjellgeiter så bør de begynne å sponse befolkningen med Bergans-utstyr. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men dessverre for meg så har ikke Siv og Erna tent på ideen enda, så jeg dro på XXL sammen med hele resten av Bærum på mandag og raska med meg ett og annet jeg tenker at kan være lurt å ha med. Ingeniøren kjøpte turstøvler til oss på nett og Mamma har sendt med gnagsårplaster (jeg tror ikke hun har helt trua…). Jeg har lagt frem termos, votter, skjerf, lue, ullstrømpis – og tamponger størrelse elefant. For joda – den innkalkulerte monstermensen kom presis som planlagt takket være ti dager på Primolutt, og det er klart at vi skal gå i fjellet en hel dag da! Hva mer kan en overhormonell, menstruerende kvinne ønske seg? Rent bortsett fra at det er meldt stor fare for snø og jeg mye heller skulle sett Paris i senhøstsol…

Ok, så er det ikke mitt aller første valg av helgesyssel, men jeg gleder meg til å nå målet, kjenne på stoltheten, bo på hotell alene med Ingeniøren og med Lillemann trygt plassert hos Mormor og Bestefar. Jeg gleder meg til å sitte heeeelt i ro i en buss der absolutt ingen krever at jeg finner smokk, Mariekjeks, drikke, ny smokk, bok, bil, roper buss eller klapper som en galemattias mens jeg fyller hele bilen med lyd kalt sang. Det skal bli litt godt å bare ta toget fra jobb og så er alt planlagt og tilrettelagt; uten at jeg trenger å gjøre annet enn å fortelle en og annen morsom historie. Og så gleder jeg meg til å være kjærste en hel helg! Noe sier meg at det kan være lurt å utnytte muligheten…

 

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe...

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe…

Glemmer deg-dager

Tre dager inn i verdens lengste uke har jeg husket regntøy, langstøvler, matpakke, bleiepakke, våtservietter, smokker, innesko og utesko. Jeg har lekt med biler, båter, dukker, bamser, vogner og tog. Jeg har sunget sanger i dusjen, bilen, i samlingsstunder og for meg selv på do fordi jeg ikke får den forbanna sangen ut av hodet. Men jeg har glemt noe, og i dag kom jeg på hva det var.

Eller kanskje snarere hvem. Jeg har glemt Ingeniøren. Og meg selv. Jeg har glemt å puste helt ned i magen. Jeg har glemt å involvere han i tårene mine. Jeg har glemt å elske, men ønsket så sterkt å bli elsket. Jeg har tviholdt på sønnen min hvert våkent minutt vi har sammen. Jeg har satt hele familien på hold mens jeg har sørget over og sørget for. Og i morgen går jeg av vakt og sjekker inn på jobben omtrent når de hjemme kommer til å stå opp. Akkurat nå vet jeg ikke en gang hva jeg syns om det.

I ettermiddag har jeg rett og slett ikke vært noe særlig hyggelig. Jeg gruer meg til å overlate barnehagebarnet til pappaen og ikke ha full kontroll selv. Jeg syns ikke Ingeniøren forstår meg, tar nok hensyn eller bryr seg nok om familien. Jeg vet at jeg tar feil, det har nemlig bare klikka litt for meg. Og når jeg rydder kjøkkenbenken og forbanner meg over at brannslangen ikke er hengt på plass der den skal henge etter rørleggerbesøket på tirsdag (i går ja…), så står jeg plutselig med sinnaårsak nummer en i hånda. Nesesprayen. Hormonene. Begynnelsen på det som kan bli til Lillesøster eller Lillebror. Midt i overgangen fra en til en annen fase tar jeg et enormt sprang og hopper inn i et nytt prøverørsforsøk. Jeg innser at jeg ikke vet om jeg klarer en ny barnehagetilvenning og at jeg med stor sansynlighet kommer til å gråte meg gjennom et nytt barns liv, vel viten om at alt jeg gjør sammen med dette barnet, er for siste gang. Man kan jo spørre seg om det i det hele tatt er særlig smart at jeg får et barn til!?!

Så for å gjøre livet litt lettere å leve har jeg shoppet. Og det fikk jeg til veldig bra! Jeg har kjøpt bukser i størrelser jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjøpe. For sommeren har satt sine spor og motivasjonen for å slanke de bort, samtidig som hormonene gjør alt de kan for å tviholde på hvert gram, er mildt sagt minimal. Så selv om det sikkert er smart å ha bukser som gnager seg inn i livet så man konkluderer med at det er greit å droppe lunsjen så man kanskje får pusta en gang rundt kl 15.00, så droppa jeg det denne gangen. Nå er det plass til eggstokker, eggsekker, livmødre og alt annet som skal svelle og modne der inne i ukene som kommer. Og jeg stålsetter meg for noen tøffe uker med ømt hjerte og høy eggproduksjon. La oss krysse fingrene for at vi kommer helskinnet gjennom!

Ny nesespray - ny mulighet!

Roten til SinnaKona

Dagen-før-dagen

Jeg ELSKER bursdager! Jeg er sånn som nyter hvert sekund av dagen min, stråler meg usjenert i min egen glans og stortrives med å være i sentrum. Jeg forventer å bli skjemt bort, jeg håper alltid på en helt spesiell opplevelse og jeg lar meg rive med av flagg og ballonger og jordbær og bobler. Jeg er rett og slett min manns værst tenkelige bursdagsmareritt!

Ingeniøren er ikke spesielt romantisk. Han er ikke voldsomt kreativ og ikke ekstremt initiativrik. Derfor passer vi også veldig godt sammen. Det funker nemlig ikke at begge parter er like gira! Det er jo klart at det ville gitt alle rundt oss en sterk følelse av akutt ADHD og vi hadde nok tatt livet av oss selv og hverandre med alt for mange prosjekter og gjøremål. Så de aller fleste dager i året er det helt greit at ikke min bedre halvdel tar på seg Tenkehatten og finner på noe dødssmart – det holder med mine ideer, men på min bursdag – da får han gjerne legge seg litt i selen. Da er det lov å slå på stortromma, trekke frem alle triksa i boka og vise seg fra sin aller beste bursdagsside. Noe sier meg at det ikke skjer i år heller.

Jeg har altså så store forventninger at det kanskje vil være umulig å nå opp for noen, men jeg ønsker meg blomster på døra, flagg og festivitas, jeg vil bli overraska og overrøst med varme, kjærlighet og bursdagsglede. Jeg ønsker meg ting jeg ikke helt vet at jeg ønsker meg, jeg vil spise mat jeg ikke visste jeg likte og nyte en sommerkveld jeg aldri trodde ville komme. Jeg har vokst opp med feiring fra morgen til kveld i lys av sviktende skolefeiring grunnet sommerferien. Det har vært utallige enorme isogjordbærogkremkreasjoner på Trädgården i Strømstad, flotte middager og alt jeg kunne ønske meg. Så i mangel på barnebursdag fikk jeg alt det beste fra voksenverdenen på en lat feriedag med familien og ferievenner.

Og nå er altså forventningene overført til Ingeniøren og Lillemann. Som vanlig har jeg ønsket meg det min elskede mener jeg har fortjent, og ender i år opp med en Pergula jeg har deltatt i byggingen av selv. Årets gave kommer altså ikke i en liten eske med en overdimensjonert sløyfe, men jeg tipper den vil gi oss langt mer glede og flere gode minner enn en diamant eller tre. Så nå sitter jeg sitrende av spenning og teller ned til dagen og de store opplevelsene. Jeg håper på kjærlighet, alenetid, overraskelser, god mat og drikke og kanskje en og annen sang. Ikke for å legge press på noen altså…

 

Gave