Det nye livet

Kan man forberede seg på store endringer i livet? Store sorger? Skumle farer? Kan man noen gang være klar for en livsendrende beskjed? Beskjeden om at man er alvorlig syk? Beskjeden om at man aldri kan lage barn på egenhånd? Og hvordan møter man det friske livet når man blir erklært sykdomsfri. Blir sluppet ut i den store verden alene?

I Norge har vi et ettervern på kreftpasienter som i mange tilfeller er vesentlig lenger enn i andre land. For mange betyr dette at man har en kontakt og et støtteapparat på sykehuset i ti år, kanskje mer. En fantastisk trygghet. Ett sikkerhetsnett som gjør hverdagen mindre utrygg og fremtiden mer forutsigbar. Men med sikkerheten følger også en stadig påminnelse om det skumle for hele familien og de rundt. Kreften forblir en del av en hverdag og en virkelighet, til og med for de som ikke var der da sykdommen kom snikende. Hos oss er den på vei til å forlate huset. Jeg vet ikke om det gledes eller grues. Det ukjente er alltid litt skummelt.

Jeg slapp å se min beste venn, største styrke og fineste kjæreste bli syk. Jeg slapp å være tilstede da han ble det en gang til. Jeg slapp å stå ved hans side gjennom operasjoner, cellegift, stråling og spredning. Jeg har fått en kjæreste som er trygg på seg selv, sin egen styrke og sine egne følelser. En mann som har tenkt gjennom ting, akseptert sin skjebne, lært å leve med helsevesenet. En ektemann med ett livssyn jeg ikke slutter å beundre, en evig optimisme, et beundringsverdig pågangsmot. Jeg har fått alt det gode, men jeg har også fått kjenne på spøkelset. Da noe med blodet ikke var helt som det skulle. Da det ble en ny MR og nye og flere prøver. Da Ingeniøren visste at det ikke var noe galt, men legene allikevel ville sjekke en gang til. Er vi klare for å gi slipp på de årlige kontrollene? Blir man noen gang forberedt på å ta et endelig farvel til kreften?

Vi mennesker fungerer på et besynderlig vis. Vi lar sykdom og glede gå hånd i hånd. Vi takler det vi må takle, finner styrke når det trengs. Jeg vet dette, for jeg har måttet finne det selv. Når du er på ditt aller mest sårbare dukker det opp en liten kjempe som tar opp kampen mot destruktive tanker og alt det vonde. Allikevel kan det være vel så skummelt å gi slipp på det som har vært vondt og vanskelig. Akseptere at det er over. Hos oss blir vi aldri helt ferdig, for livet til Ingeniøren vil fortsatt bli preget av jevnlig tilskudd av testosteron, og Lillemann vil alltid være et lite mirakel, men kanskje er det godt. Den lille, tynne livlinjen med jevnlige legebesøk. For etter ti år med kontroller så virker det nesten uforsvarlig at de bare skal gi slipp. At de ikke skal passe på lenger.

Jeg vet ikke hva Ingeniøren tenker om dette, men jeg tipper han tar det med like knusende ro som ellers. Selv om jeg merker at han er litt mer spent og opptatt av å ha kontroll på når timen hans er enn vanlig. Snart er han ikke lenger frisk kreftpasient under oppfølging, han er bare frisk. Han har vært gjennom mer enn de fleste, og kommet ut av det med hodet hevet høyere enn himmelen. Han er den tøffeste jeg vet om, den beste partner man kan ha. Han står ved min side og hjelper meg til å takle livet.

Jeg ønsker den kreftfrie hverdagen velkommen med et bittersøtt snev av skrekk. Jeg vet at du vil takle det best av oss alle og være vår forsikring om at alt er bra. Din kamp tilbake er faktisk snart over – jeg er så uendelig stolt av deg og det vi har skapt sammen på tross av og på grunn av alt. Takk for at du er så modig!

 

Sytepave

Jeg føler meg som et skikkelig rævva menneske. Det er bare å legge seg langflat og spytte på egne problemer og klagesang! Jeg beklager på det sterkeste til alle dere som har ordentlige problemer og utfordringer i livet!

Jeg sitter med en tomhetsfølelse jeg ikke kan beskrive. Hjertet har flytta litt utenpå kroppen og jeg ser bort på Ingeniøren som tørker tårer – vi ser på «Kampen for Livet» på TV2. Det er onsdag kveld og jeg har tatt første sprøytedose med hormoner. Jeg har klagd, grua meg, ropt ut min fortvilelse til alle som vil lese om den. Jeg er på vei til å få meg en skikkelig lærepenge.

For jeg har absolutt ingen problemer! Jeg har en barnehagesnørrete gutt på 19 måneder. Jeg har litt vondt i halsen, men ellers frisk fra topp til tå selv. Og jeg har en mann som om få uker skal friskmeldes fra den forhatte kreften en gang for alle etter ti år med etterkontroller. Jeg lever i et land og en tid der vår familie har fått vokse takket være fantastisk teknologi, et helsevesen som ikke spør om det er en menneskerett å få barn og som tar vare på meg gjennom alle livets faser. Et helsevesen som har gjort det mulig for Ingeniøren og meg å i det hele tatt ha et liv sammen.

I går fikk vi bli med et ungt par som kanskje ikke har hele livet foran seg sammen som de hadde håpet. En ung kvinne som møtte sin tredje runde med kreft. En kvinne som måtte forte seg å gifte seg, for man aner ikke hvordan formen er om tre uker. Om tre uker venter jeg på svar på om jeg venter mitt andre barn. I går var jeg vitne til bryllupsforberedelsene til et par som kanskje ikke en gang kan drømme om å få sitt første. Jeg føler meg så utakknemlig.

Når man har passert 70 så er det liksom greit å tenke at man snart skal dø. Det tenker man vertfall når man er 25. Eller til og med 35. Men mener man det når man blir tvunget til å tenke det når man faktisk er 70 og kreften ikke vil forlate kroppen? Tenker man da at man har levd størsteparten av livet og at det er greit at man har fått en sykdom som vil ta fra deg verdifull tid med barn og barnebarn? Barnebarn som kanskje ikke en gang har kommet enda? Er man noen gang klar for å få en dødelig sykdom? Neppe… Og jeg vet ikke om jeg tror på den flotte damen når hun sier at man blir mer lettrørt når kreften herjer i kroppen. Jeg tror man blir redd. Jeg tror man blir vettskremt, fortvilt og livredd. Jeg tror man blir sinna, forbanna og frustrert.

Men jeg vil lære av disse sterke, flotte kvinnene. Gjøre det de gjør – gripe livet med begge hender og leve det mens man har det! Jeg vil ikke vente på at livet skal komme, jeg vil møte det på veien. Jeg vil bruke mer tid med de jeg er glad i, ikke utsette middager eller teaterbesøk fordi jeg kan bli trøtt eller sliten. Jeg vil ikke sitte og vente på at jeg kanskje blir gravid igjen, jeg vil heller leke meg frem til testdatoen. Jeg vil tørre mer, hoppe i det oftere og ta sats inn i det ukjente når muligheten byr seg.  Og så må jeg slutte å klage på prøverørsplagene. Jeg venter på noe godt. Jeg venter på det vakreste som kan skje. Jeg venter på et nytt liv, ikke avslutningen av mitt eget.

Takk for en viktig vekker…