Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Reklamer

Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Konebil

Bilen er solgt! Min elskede Saab… Ikke den enkleste å få deler til, ikke den mest lettsolgte bilen, men den aller beste bilen jeg noen gang har kjørt – og den eneste jeg noen gang har eid litt av. Det er bilen vi satt i og ringte familien for å fortelle at Lillemann var på vei. Bilen vi brukte da vi henta Bikkja og tok med ei livredd, litta klump hjem. Bilen vi kjørte til vårt livs viktigste maraton, og bilen vi tok med oss premien vår hjem i. Min bil, vår bil, men konebil?

For hva faen er en konebil? Hvem i all verden kom på at den rævva, lille drittbilen familien har kjøpt for en slikk og ingenting skal omtales som konebilen? Hvorfor i helvete er det sånn at far skal ratte rundt med en stor, nesten ny bil, mens mor får noe kun tenåringer misunner henne? Er ikke sikkerheten til mor så viktig den da? Og hvem er det som stort sett kjører barna til og fra barnehager, skole, treninger, venninnebesøk og skoleteater? Jeg skal ikke si at det alltid er sånn, men i vår verden er det stort sett jeg som har med meg Lillemann om ikke hele familien er med. Og hvorfor skal vi frakte det kjæreste vi har, og moren hans, i en langt mindre trafikksikker bil enn den vi frakter far i huset rundt med?

Jeg misliker ordet konebil så sterkt at jeg får en vond smak i munnen. Ordet konebil representerer alt jeg føler henger ved fra en svunnen tid da far var på arbeid og mor stelte hjemme. Det symboliserer mannens viktighet over konas. Far bringer mest penger inn i husholdningen, blir han borte rakner alt. Når mine bekjente legger ut de gamle vraka sine til 15.000,- under overskriften «Super Konebil» så klikker det for meg! For hvilken kone vil virkelig ha den grønne rusthaugen av et vrak? Jeg er ei kone, og jeg vil vertfall ikke avspises med no gammal drit mannen min ikke vil bli sett død i en gang!

En perfekt konebil har elektriske, programmerbare seter så jeg slipper å styre med den bedritne tilpassinga hver gang jeg skal ut å kjøre. Bagasjerommet er stort, men ikke for høyt og på ingen måte med noen kanter som gjør det kronglete å få ut vogner eller andre pakkenellikker man har dratt med seg ut eller inn. Den må ikke være gubbegrå, den må ha varme i rompa og den må bråke sånn akkurat passe. Den må ha Xenonlys til høstmørket, antiskrens for vinterglatta og jeg gidder ikke bruke en kalori på å gire, så automatgir er påkrevet.

Jeg driter vel i om jeg kjører kortere turer hver gang jeg setter meg bak rattet enn Ingeniøren. Jeg nekter å sitte vondt, fryse eller være livredd når jeg kjører ungen min til barnehagen. Jeg vil synes og se, ha oversikt og føle meg trygg. Og jeg vil gjerne kjenne meg litt kul når jeg setter meg inn i bilen, selv om jeg har skinkeost i håret og snørr på buksa etter tre og ett halvt minutt sammen med sønnen min på vei hjem til middag. Jeg innser at kravspekket og budsjettet vil gjøre det siste punktet noe uoppnåelig, men når familien skal ha ny bil så skal den passe til alle, og jeg skal også høres. Jeg vil ikke avspises med at jeg ikke har peiling bare for at jeg ikke tilbringer størstedelen av fritida mi på finn.no, og jeg vil for Guds skyld ikke ha noe som kan forveksles med en konebil!

Og til dere som skal selge det grusomme vraket deres; kall en spade for en spade! «Jeg selger vraket mitt, noen som er keen?»

 

Saab

 

 

 

Bakvendtland

Det er en ting jeg ikke skjønner, og jeg deler rundhåndet ut finnerlønn til den som finner en forklaring til meg, men hva er det egentlig som skjer i Norge om dagen? Vi har fått vår andre kvinnelige statsminister, vi har kvinnelige ledere i flere av våre største partier, vi har kvinnelige ledere både her og der, men allikevel sitter jeg med en snikende følelse av at dette bare er kulisser! At kvinnene der ute er staffasje og pynt. For i virkeligheten, ja så ser det jaggu ut til at vi er på god tur tilbake til 60-tallet. Og da blir jeg redd! Dritredd…

Som jeg nevnte her om dagen så presenterte Aftenposten i helgen en studie og en forskningsrapport fra Annerledeslandet Sørlandet der det er vanligere at mor er hjemme, om ikke annet reduesert, enn at de står 100% i jobb. På Vegårshei har sågar skolen stengt på onsdager og ordføreren (!) spiller opp til korøvelse for småpikene. Mødrene elsker denne ekstra tiden, og jeg kan ikke si at jeg ikke skjønner dem, men hva lærer de til jentene sine? At det er greit at mor setter seg i baksetet økonomisk? Eller skal vi anta at hun har privat pensjonsordning finansiert av arbeidsgiveren sin; familien?

I det vår regjering lanserer større valgfrihet, som de så vemodig vakkert kaller det, så stilles det nye krav til oss kvinner og vår privatøkonomiske kamp. Det holder nemlig ikke å vente på den pensjonen staten har planlagt å betale ut til deg om du ikke sitter med nedbetalt hus og to pensjonsinntekter å leve av. Er du aleine og glemte å kreve din rett av huset du har vaska og ommøblert mens mannen har vært ute etter lønn og litt øl, ja så er du kjørt! Vi som foreldre, tanter, faddere og gode venner må lære døtrene våre å ha eierskapet i orden og papirene på plass. For med valgfrihet kommer ansvaret. Ansvaret mor tar ved å være hjemme, og ansvaret far har for at hun får som fortjent. Og hun fortjener mye. Mye mer enn minstenivå på pensjonssparinga.

Hun fortjener å bli sett og hun fortjener å ikke bli glemt, men det risikerer hun. Hun risikerer å bli sett ned på og miste sin posisjon, ramle ned noen hakk på karrierestigen og tape terreng i arbeidsracet. Og hun risikerer å bli fanget i «dårligsamvittighetnettet». Jeg er på vei inn i det. Jeg møter for mange; «det er så greit å jobbe 100% atte!» Og kanskje enda flere; «den er så kort denne perioden, det gjelder å ta vare på den…» Og jeg er tilbøyelig å være enig med begge fløyer. Jeg trekkes frem og tilbake mellom karriere og morsrollen som et tau i en drakamp, og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å lande. For ja; det er en magisk periode. Den kommer bare en gang og det er et privilegium å få være tilstede, men er det verdt det om jeg må ha en halvkjedelig jobb resten av livet? Er det verdt det om jeg må legge alle ambisjoner på hylla og ofre den andre halvdelen av meg?

For selv om jeg har blitt mor, så er fortsatt yrket mitt en stor del av min identitet. Jeg er ikke bare henne som kan snakke fritt om mellomkjøttet og andre absurde kroppsdeler fordi at jeg har født. Eller hun som syns det er naturlig med snørr på buksa at jeg ikke merker det, selv etter fire timer på jobb. Jeg syns det er slitsomt med Lillemann sittende mellom føttene mine når jeg er på do, og jeg finner det ikke naturlig å spise pølsekuler selv om det er praktisk for den minste. Jeg vil ha i pose og sekk, men nå har jeg endelig skjønt hva det ordtaket faktisk betyr. Og det stemmer; man kan ikke få i både pose og sekk, man må velge. Og det valget kommer til å definere meg som kvinne og menneske resten av mitt liv. For vi er på vei inn i en epoke der det ikke er om du får barn som sier hvem du er, men hvordan du tar vare på de. Hjemme, med valgfriheten i baklomma og med nyklipt plen, eller med barnehageplass, dårlig samvittighet og inspirert sinn.

 

Mikroaggresjon

Dette har vært en litt absurd mediehelg må jeg si. Ikke bare har innlegget mitt om dagens ungdom ligget ute på VG.no, men artikkelen med intervjuet jeg ga til Vårt Land for en litt lang uke siden har også stått på trykk. Er ikke hver dag man blir bedt om å uttale seg i samme artikkel som Marie Simonsen – og jeg er ikke så rent lite stolt…

Mikroaggresjon er et begrep som omhandler de små hverdagsøyblikkene som markerer et underordningsforhold. I mitt innlegg «Ja vi elsker 8. mars» beskriver jeg noen av disse øyeblikkene, og det er nettopp dette som er den hverdagsdiskrimineringen jeg mener vi må fortsette å kjempe for å bli kvitt. Den uuttalte sannheten om at menn kan mer, vet mer, er sterkere eller står bedre i en lederjobb enn en kvinne. Den som kanskje mest eldre menn utsetter sine kvinnelige kolleger for og som bare fremtiden vil kunne fortelle oss om blir borte med kommende generasjoner.

Jeg mener ikke man er hårsår eller drama queen om man ikke aksepterer å bli utsatt for dette, og velger å si fra. Det må være lov å kreve å bli sett for sine ferdigheter og sine kvalifikasjoner, og ikke fordi man er den eneste med nylonstrømper. Når sosiolog Anne Grethe Solberg hevder at de som klatrer til topps håndterer de små ydmykelsene i hverdagen, så er det en fallitterklæring! Hvem faen syns det er greit å bli ydmyket og tatt for å være sekretæren en gang i blant? Jeg har fortjent å bli tatt for å være det jeg er og det jeg kan, akkurat som alle menn.

For hør her – jeg er ikke hårsår; jeg er stolt!

 

bilde (3)

 

Sutrekopp

Når jeg skriver om likestilling, eller det manglende fokuset på det, er det utelukkende menn som ønsker å si meg i mot. Ikke at de ikke har sin fulle rett til det, for det har de jo, men hva sier egentlig det? Sier det oss at kvinner er enige i det jeg beskriver og at vi derfor kan slå fast at vi lar oss diskriminere uten å si fra? Forteller det oss at jeg er for hårsår og at jeg derfor bør ties i hjel? Eller sier det noe om at enkelte menn fortsatt ikke vil vedkjenne seg at mannen tradisjonelt rangeres høyere enn kvinnen slik Snorre Valen skriver i sin kommentar «Til de lukkedes foras forsvar» i Aftenposten? Jeg hiver ut en utent brannfakkel – noen som tar den i mot og tenner på?

Stort sett får jeg beskjed om at jeg får som fortjent når jeg mener at jeg opplever å bli diskriminert som i innlegget mitt «Hverdagsdiskriminering – et hverdagsproblem». Det er åpenbart slik at dersom noen behandler meg nedverdigende, så skyldes det at jeg har oppført meg dårlig først, eller at noen andre kvinner før meg har gjort det. Samfunnet har dreid i en uholdbar retning der kvinners behov, og tanken om å fremme kvinnens posisjon, har fått fotfeste helt inn i regjeringskvartalet, med det resultat at menn lider som pokker.

Jeg skal være den første til å nevne den åpenbare urett som oppstår i det rettsvesenet påberoper mor å, per definisjon, være en bedre omsorgsperson enn far i barnefordelingssaker. Dette er, etter min oppfatning, et misvisende mantra også kvinner bruker bevisst for å oppnå rettigheter i saker der det vil være fordelaktig å heve deres posisjon litt høyere. Jeg er helt i mot dette. Jeg tror ikke kvinnen er en bedre omsorgsperson enn mannen bare for at hun har pupper og bruker sjokkerende mye tid med et barn koblet til disse i perioder av livet. Personlig anser jeg meg som en godt over gjennomsnittet god mor, men jeg har på ingen måte noen forståelse av at jeg tar bedre vare på min sønn enn hva min mann gjør. Jeg har ikke gått noen flere kurs, jeg har ikke lest flere bøker og jeg er ikke spesielt mere glad i legginga enn han. Snarere tvert i mot – jeg syns det er ufattelig slitsomt.

Så hvorfor er det sånn at når kvinner snakker om urettferdighet eller diskriminering, så er vi sure, vanskelige, hårsåre eller bakstreverske. Hvorfor er det vår skyld at folk oppfører seg stygt mot oss og setter sin egen person høyere enn vår? Hvorfor skal jeg føle skyld når jeg påpeker andres skyld? Jeg har aldri ønsket å være en sutrepave, men når jeg får en lei klump i magen av en situasjon eller opplever å bli forbigått, så må det være lov å si fra? Hvordan har det seg at vi har gått fra en velmenende kvoteringsløsning til at nyansatte kvinner blir gransket fordi de har fått en jobb? Er det virkelig så usannsynlig at en kvinne kan få en toppjobb i forsvaret? Ville det samme skjedd med en ung mann?

Så neste gang du tenker at det skurrer litt ved en situasjon, prøv å bytte ut kvinnenavnet eller pronomenet med hankjønn. Bytt ut jente med gutt, eller enda enklere – jente mot kvinne! Virker det plutselig litt feil? Ville det aldri blitt sagt? Kan man kanskje da si at du har vært vitne til et overtramp? Og hvem skal egentlig definere om urett har skjedd? Mobberen eller den som blir mobbet?

Jeg vil ikke være en Sutrekopp, men jeg vil få lov til å si fra uten å bli stemplet som en…

 

Sutrekopp