Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

En fot i hver leir

Jeg sliter skikkelig. Hver dag. Jeg trekkes mellom gleden over å ha tid hjemme med Lillemann og min manglende tilstrekkelighet på jobb. Jeg vil holde rundt sønnen min og klippe plenen når jeg er på kontoret, og jeg ønsker meg tilbake til annonseplaner og kampanjestrategier når jeg sitter i sandkassa. Det er mye tyngre å være begge deler enn jeg noen gang hadde trodd.

Da det var Pappapermisjon var alt bra. Jeg visste at det var kontroll i heimen, hjemmelaget mat på bordet når jeg kom hjem og relativt pappapdalt Lillemann på Tripp-Trappen. Jeg gledet meg til denne perioden med delt tid mellom jobb og barn. Vi satte prosjekter på hold, vi fordelte arbeidsoppgaver og vi satte opp møteplaner etter når jeg er hvor. Men uten full oversikt og fullt engasjement er det ikke veldig lett å være på topp både hjemme og på jobb. Dagene går alt for fort og jeg føler at jeg alltid ligger litt etter, enten det er her eller der.

Og i dag opplevde jeg følelsen av å være verdens viktigste menneske for sønnen min for første gang. Etter en lang dag hos SuperMormor og SuperBestefar på søndag, og enda en dag der i dag, var det umulig for min lille prins å akseptere noe annet enn å sitte på mammas arm eller henge rundt halsen min da vi kom og hentet han. Beina lot seg ikke strekke ut og føttene så ut til å ikke tåle kontakt med gulvet. Pappas armer var slettes ikke gode nok og SuperMormor var vi ferdige med for i dag. Nå var det mamma for alle penga. Og mammahjertet får litt vondt. Litt vondt av den lille kroppen, men aller mest vondt på egne vegne. Vondt fordi man ikke klarer å være alle steder samtidig. At jeg føler at jeg ikke strekker til eller når opp. Og litt vondt for at det å være verdens viktigste menneske ikke gjorde meg kjempeglad, men heller litt trist…

For hva hjelper det meg egentlig at jeg tør å sette sprøytene mine selv eller har nyklippet plen, om jeg til slutt ikke har en jobb å gå til fordi jeg prioriterer sønnen min? Og siden jeg legger meg kl 22.00, for å ikke gråte når klokka ringer om morgenen, så risikerer jeg å være skilt før året er omme grunnet total mangel på kommunikasjon og samvær. Hvordan klarer alle dette? Burde jeg gjøre som Sørlendingene og holde meg hjemme mens Lillemann er liten? Jeg tror neppe det er løsningen, men noe må jeg gjøre; enten med mine egne krav og ønsker eller de krav og ønsker som stilles til meg.

 

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen...

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen…