En fot i hver leir

Jeg sliter skikkelig. Hver dag. Jeg trekkes mellom gleden over å ha tid hjemme med Lillemann og min manglende tilstrekkelighet på jobb. Jeg vil holde rundt sønnen min og klippe plenen når jeg er på kontoret, og jeg ønsker meg tilbake til annonseplaner og kampanjestrategier når jeg sitter i sandkassa. Det er mye tyngre å være begge deler enn jeg noen gang hadde trodd.

Da det var Pappapermisjon var alt bra. Jeg visste at det var kontroll i heimen, hjemmelaget mat på bordet når jeg kom hjem og relativt pappapdalt Lillemann på Tripp-Trappen. Jeg gledet meg til denne perioden med delt tid mellom jobb og barn. Vi satte prosjekter på hold, vi fordelte arbeidsoppgaver og vi satte opp møteplaner etter når jeg er hvor. Men uten full oversikt og fullt engasjement er det ikke veldig lett å være på topp både hjemme og på jobb. Dagene går alt for fort og jeg føler at jeg alltid ligger litt etter, enten det er her eller der.

Og i dag opplevde jeg følelsen av å være verdens viktigste menneske for sønnen min for første gang. Etter en lang dag hos SuperMormor og SuperBestefar på søndag, og enda en dag der i dag, var det umulig for min lille prins å akseptere noe annet enn å sitte på mammas arm eller henge rundt halsen min da vi kom og hentet han. Beina lot seg ikke strekke ut og føttene så ut til å ikke tåle kontakt med gulvet. Pappas armer var slettes ikke gode nok og SuperMormor var vi ferdige med for i dag. Nå var det mamma for alle penga. Og mammahjertet får litt vondt. Litt vondt av den lille kroppen, men aller mest vondt på egne vegne. Vondt fordi man ikke klarer å være alle steder samtidig. At jeg føler at jeg ikke strekker til eller når opp. Og litt vondt for at det å være verdens viktigste menneske ikke gjorde meg kjempeglad, men heller litt trist…

For hva hjelper det meg egentlig at jeg tør å sette sprøytene mine selv eller har nyklippet plen, om jeg til slutt ikke har en jobb å gå til fordi jeg prioriterer sønnen min? Og siden jeg legger meg kl 22.00, for å ikke gråte når klokka ringer om morgenen, så risikerer jeg å være skilt før året er omme grunnet total mangel på kommunikasjon og samvær. Hvordan klarer alle dette? Burde jeg gjøre som Sørlendingene og holde meg hjemme mens Lillemann er liten? Jeg tror neppe det er løsningen, men noe må jeg gjøre; enten med mine egne krav og ønsker eller de krav og ønsker som stilles til meg.

 

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen...

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen…

Reklamer